Gutten som ville bli handelskar
Asbjørnsen og Moe's - Norske Folkeeventyr
Det var en gang en enke som hadde en sønn, og han hadde ikke lyst til annet enn å bli handelskar. Men de var så fattige at de ikke hadde noe som han kunne ta på å handle med. Det eneste moren eide, det var en purke, og den ba og tagg han om så lenge og så vel at til sist måtte hun la ham få den. Da han hadde fått den, skulle han avsted og selge den, så han kunne få noe å begynne å handle med. Han bød den fram både til likt og ulikt, men det var ingen som ville kjøpe purke den tiden. Til slutt kom han til en rik kakse; men mye vil ha mer, og denne her var av det slaget som aldri kunne få nok.

"Skal du kjøpe purke i dag?" sa gutten; "både stor purke, god purke, og riktig feit purke og," sa han. Hva skulle han ha for den? sa kaksen. Han var minst verd en halv snes daler, om det var mellom brødre, sa gutten; men det var slike knappe tider og så vondt for penger, så fikk han selge henne for fire daler; det var så godt som givendes. Nei, det ville kaksen ikke; han ville ikke gi én daler engang; han hadde flere purker enn han brydde seg om å ha, det var ikke vondt for det slaget; men siden han var så nødig om å selge, kunne han nok tjene ham i å kjøpe; men det meste han ville gi for hele purka, var fire skilling; ville han ha det, kunne han sette henne inn i grisehuset til de andre, sa han.

Gutten syntes det var harmelig at han ikke skulle få mere for purka; men han tykte at noe var bedre enn ingenting, og så tok han de fire skillingene og satte inn purka, så hadde han da penger mellom hendene. Men da han kom på veien igjen, dro det etter med ham at han var snytt på purka, og at han ikke kom langt med fire skilling; dess lenger han gikk og grundet på dette, dess harmere ble han, og så tenkte han ved seg selv: "Kunne jeg gjøre ham et dyktig spikk igjen, fikk det være det samme både med purka og med skillingene."

Så gikk han bort og fikk seg et par sterke tommer og en tjorpeis, og tok på seg en stor kjole og satte på seg et bukkeskjegg, og gikk så tilbake til gauven og sa han kom fra utlandene; der hadde han lært å være tømmermester; - han visste det at mannen skulle bygge, måvite.

Ja, han ville gjerne ta ham til mester for byggingen sin, sa han, for der i bygda hadde de ikke annet enn simple, hjemmelærte tømmermenn. Da de var borte og så på tømmeret, var det den gjeveste malmfuru noen kunne ønske seg i en husvegg, og gutten sa også det var gildt tømmer, det kunne ingen si annet; men utenlands hadde de nå fått en ny skikk, som var mye bedre enn den gamle; de hugg ikke langtømmerstokker og la inn i veggen, men de skar dem opp i småstubber, og dem solbakte de og festet sammen igjen, og det ble både sterkere og vakrere enn en gammeldags laftebygning. "Det er nå bruk på alle steder i utlandet," sa gutten.

"Det fikk så være da," mente gauven, og så fikk han i hop alle de tømmermenn og tømmerhuggere som i bygda fans, til å hugge opp tømmeret i småstubber.

"Men så må det til noen store trær, riktig av de største mastefuruene, til svillstokker; kanskje det ikke fins så store trær i skogen din," sa gutten.

"Ja fins de ikke i min skog, er det vel vondt om slike trær," sa mannen, og så strøk de til skogs begge to.

Litt opp i marka kom de til et stort tre. "Skal tro det er stort nok?" sa mannen.

"Nei, det er ikke stort nok; har du ikke større trær, kommer vi ingen vei med bygginga, etter den nye måten da," sa gutten.

"Ja, jeg har dem nok større skal du se," sa mannen; "men så må vi lenger bort." Så gikk de langt innover åsen, og så kom de til et digert tre, et av de største mastetrærne i skogen.

"Mener du denne er stor nok?" sa mannen.

"Jeg tror det mest," sa gutten; "vi skal favne den, så får vi se. Gå du på den andre siden av furua, så står jeg her; er vi da ikke god for å nå sammen med hendene, så er den stor nok; men tøy deg vel, sier jeg," sa gutten og fikk fram tommen sin. Mannen gjorde som gutten sa.

"Ja vi rekker nok sammen," sa gutten; "bi litt, skal jeg tøye deg bedre," sa han, og satte rennesnare om håndleddene på ham og dro til og bandt ham vel fast til furuleggen med tjorpeisen og til å denge mannen så lenge han orket. "Her er gutten du kjøpte purka av, å her er gutten du kjøpte purka av!" skrek han, og holdt ikke opp før han syntes han hadde nok, og han selv hadde fått rett for purka; så løste han ham og lot ham ligge.

Da gauven ikke kom hjem, gjorde de manngard etter ham fra bygda, og lette all marka over, og endelig så fant de ham under mastefurua, men da var han mere død enn levende. Da de hadde fått ham vel til gårds, kom gutten og hadde kledd seg ut som doktor, og sa han kom fra utlandene, og han visste råd for all slags uråd. Da mannen hørte det, ville han ha ham til å doktere seg, og gutten mente det skulle ikke stå lenge på, men han måtte ha ham ut i en stue for seg selv, og der måtte han være alene med ham. "Hører De han skriker," sa gutten, "så skal De ikke ense det; for dess mer han skriker, dess før blir han god att."

"Først skal jeg årelate deg," sa han; og så la han mannen gruve på langbenken og bandt ham vel fast med tommen; så kom tjorpeisen fram, og til å denge ham igjen, alt han orket. Mannen hoiet og skrek, for ryggen var sår, og det sved i bare kjøttet, og gutten dengte så det ikke var noen måte på det. "Her er gutten du kjøpte purka av, å her er gutten du kjøpte purka av!" sa han. Mannen bar seg som det satt en kniv i ham; men det var ingen som brydde seg om det, for dess mer han skrek, dess før ble han god igjen, mente de. Da gutten hadde gjort fra seg doktereringen, reiste han av gårde det forteste han kunne. Men de reiste etter og fikk fatt på ham igjen og satte ham fast, og så ble han dømt til å henges.

Og gauven var så harm at han ville ikke han skulle henges før han ble så god at han kunne gjøre det selv.

Mens gutten satt der og ventet på at han skulle bli hengt, var en av husmennene til mannen ute en natt og stjal fra ham, og det så gutten. Du er en god tjuvradd, tenkte han, og det skulle vel være artig, om jeg skulle få gjort et spikk med deg før de henger meg, sa han ved seg selv.

Da det led fram, så mannen var så god han trodde han kunne orke å henge ham, lot han dem sette opp en galge nede ved kvernveien, så han kunne få se kroppen henge over der hver gang han gikk til kverna.

Da de var kommet et stykke på veien, så sa gutten:

"Du nekter meg vel ikke å tale i enerom med husmannen din som er på kverna og maler? Jeg har en gang gjort ham en fantestrek, og den vil jeg skrifte og be ham tilgi meg, før jeg dør."

Ja, det skulle han få lov til.

"Gud bære deg," sa han til husmannen, "nå kommer husbonden og vil henge deg opp, for det du stjal i kålhagen hans."

Da husmannen hørte det, ble han så ille ved at han ikke visste råd til åberge seg, og spurte gutten hva han skulle gjøre. "Kom og bytt klær med meg og gjøm deg bak døra, så vet han ikke annet enn det er meg," sa gutten, "og tar han noen da, så blir det ikke deg, men meg," sa han.

Det tok tid før de fikk byttet og tatt på seg igjen, så mannen tok til åbli redd for at gutten kanskje kunne ha rømt. Han satte avsted til kvernhusdøren.

"Hvor er han?" sa han til gutten som sto der så hvit som en møller.

"Han var her rettnå, jeg synes han gjemte seg bak døra," sa gutten.

"Ja jeg skal lære deg å gjemme deg bort, din skjelm," sa han, og tok husmannen i fullt sinne og strøk avsted til galgen med ham og hengte ham opp med det samme, og han visste ikke annet enn det var gutten han hengte.

Da det vel var gjort, ville han inn i kvernhuset og tale med husmannen sin, som var der med maling.

Gutten hadde lettet opp overkverna og holdt på å trevle under med hendene.

"Kom hit, skal du kjenne så underlig denne kvernsteinen er," sa gutten.

Mannen gikk borttil og kjente etter med den ene hånden.

"Nei, du kjenner det ikke uten du tar under og trevler med begge hendene," sa gutten.

Ja, han gjorde så, men med det samme nappet gutten vågen unna og slapp overkverna på ham, så han satt fastklemt mellom steinene; og så fram med tjorpeisen og til å denge ham det meste han orket igjen.

"Å her er gutten du kjøpte purka av!" skrek han.

Da han hadde dengt ham så mye han ville og kunne, reiste han hjem til mor si, og da det led om en stund, så han kunne tenkte mannen hadde kommet seg igjen, så sa han til henne:

"Ja, nå kommer han vel snart, denne mannen jeg solgte purka til. Nå vet jeg ingen råd til å berge meg for 'n lenger; jeg får grave opp et hull sør i jordet, og der får jeg ligge om dagen, og så får du si til ham som jeg sier føre deg," sa gutten, og talte om hva hun skulle si og gjøre.

Han grov opp et hull da, som han hadde sagt, og tok med seg en stor lang slakterkniv og la seg nedi, og mor hans la over ham bar og kvist og mose, så var han vel gjemt. Der lå han om dagen. Om en stund kom mannen reisende og spurte etter gutten.

"Ja, det ble mye til kar av ham, enda han ikke fikk mer enn ei purke av meg," sa kjerringa; "han ble både doktor og tømmermester, og så ble han hengt og oppsto igjen fra de døde, og enda får jeg aldri høre annet enn ulikt om 'n. Her om dagen kom han heimflygende, og da gjorde han meg den største glede jeg har hatt av 'n, han la seg til å dø," sa kjerringa. "Jeg brydde meg ikke så mye om 'n at jeg ville koste prest og kristen jord på 'n; men jeg grov 'n ner her sør i jordet og rakte over 'n noe kvist og bar," sa hun.

"Ser du om han ikke snøt meg og slapp likevel!" sa mannen. "Men siden jeg ikke fikk hevnet meg på 'n i levende live, så skal jeg gjøre ham en vanære på hans grav."

Han strøk sør i jordet og ville sette seg; men i det samme stakk gutten kniven i ham like til skaftet og skrek:

"Her er gutten du kjøpte purka av! Å her er gutten du kjøpte purka av!"

Mannen avsted med kniven i kroppen, og ble så redd og forskremt at han hverken har vært hørt eller spurt siden.

Les flere Asbjørnsen og Moe's Norske Folkeeventyr





Kopiering av materiale fra Grinebiter.com for bruk andre steder er ikke tillatt uten avtale.

Norske Folkeeventyr  |   Aksjebrev  |   Frimerker  |   Grinebiter  |   Tic-Tac-Toe Online  |   Copyright Information  |   Contact