Gutten som skulle tjene tre år uten lønn
Asbjørnsen og Moe's - Norske Folkeeventyr
Det var en gang en fattig husmann som hadde en eneste sønn; men han var så lat og trollet, denne sønnen, han ville hverken folke seg eller ta seg til noen verdens ting. Skal jeg ikke bli føende på denne lange gutten all min tid, så må jeg ha ham så langt bort at ingen kjenner ham, tenkte faren ved seg selv; rømmer han da, så er det ikke så lett å komme hjem igjen. Ja, mannen tok med seg sønnen sin, fór både vidt og bredt og bød ham fram til tjenestegutt; men det var ikke noen som ville ha ham.

Langt om lenge kom de til en riking, som hadde ordet på seg at han snudde skillingen syv ganger før han slapp den. Han skulle ta gutten til gårdsgutt, og der skulle han tjene tre år uten lønn; men når de tre årene var omme, skulle mannen gå til byen to morgener og kjøpe det første han møtte, som var å få, og den tredje morgenen skulle gutten gå til byen og kjøpe det første han møtte: det skulle han få istedenfor lønn. Ja, gutten tjente årene ut, og han skikket seg bedre enn noen kunne tenkt. Han var ikke av de beste gårdsdrengene, det er sikkert nok; men husbonden var ikke av beste slaget, han heller, for han lot ham gå der hele tiden med de samme klærne han hadde da han kom, så på slutten var det ikke annet enn bot på bot og lapp på lapp.

Da mannen skulle i veien og kjøpe, la han ut i otta lenge før dag. "Dyre varer må ses ved dagens lys; de farer ikke byveien så tidlig," sa han ved seg selv; "dyrt nok kan det bli likevel, for det er på von og våge hva jeg finner."

Den første han møtte på bygaten, var en gammel kjerring, og hun bar en kurv med lokk over. "Goddag, gamlemor," sa mannen. "Goddag igjen, far," sa kjerringa. "Hva har du i kurven din," sa mannen. "Skulle du visst det?" sa kjerringa. "Jeg skulle så," sa mannen, "for jeg skulle kjøpe det første jeg møtte." - "Ja vil du vite det, så kjøp!" sa kjerringa. "Hva koster det da?" sa mannen. Ja, fire skilling måtte hun ha, sa hun. Det var ikke så urimelig pris enda, syntes mannen; han fikk nok bli ved det da, sa han og lettet på lokket; så var det en hundehvalp som lå nedi kurven.

Da mannen kom hjem fra byreisen, sto gutten på tråkka og undres på hva han skulle få i lønn for det første året. "Er du alt hjemme igjen, husbond?" sa gutten. Ja, han var da det. "Hva kjøpte du da?" sa han. "Det var låkt, det jeg kjøpte," sa mannen; "jeg vet mest ikke om jeg skal té det fram; men jeg kjøpte det første som var å få, og det var en hundehvalp," sa han. "Det skal du riktig ha takk for," sa gutten, "hunder har jeg støtt likt så vel," sa han.

Den andre morgenen gikk det ikke likere. Mannen var ute i otta igjen, og han var ikke inne på bygaten før han møtte kjerringa med kurven. "Goddag, gamlemor," sa mannen. "Goddag igjen, far," sa kjerringa. "Hva har du i kurven i dag?" spurte mannen. "Skulle du visst det, så kjøp," sa kjerringa. "Hva koster det da?" sa mannen. Ja, det var fire skilling det, hun hadde ikke mer enn én pris, hun. Han fikk ha det da, sa mannen; det var vel vandt han fikk noe som det var bedre kjøp på. Han lettet på lokket, så var det en kattunge denne gangen.

Da han kom til gårds, sto gutten på tråkka igjen og ventet og undres på hva han skulle få i lønn for det andre året. "Er du alt der, husbond?" sa gutten. Ja, han var da det. "Hva kjøpte du i dag, da?" sa han. "Å, det ble verre og ikke bedre," sa mannen; "men det var etter som vi var forlikt om det; jeg kjøpte det første jeg møtte, og det var ikke annet enn denne kattungen," sa han. "Du kunne aldri ha råkt det bedre," sa gutten, "for katter har jeg støtt likt vel så godt som hunder," sa han. "Det kom jeg ikke så ille fra enda; men det blir vel andre tak når han skal i veien sjøl," tenkte mannen.

Tredje morgenen la gutten av gårde, og som han kom inn på bygaten, møtte han den samme gamle kjerringa med kurven på armen. "Godmorgen, gamlemor," sa gutten. "Godmorgen igjen, gutten min," sa kjerringa. "Hva har du i kurven din?" sa gutten. "Skulle du visst det, så kjøp," sa kjerringa. "Vil du selge da?" sa gutten. Ja, Det ville hun, og fire skilling skulle det koste. Det var godt kjøp, mente gutten, og han måtte ha det, for han skulle kjøpe det første kjøpendes han møtte. "Nå kan du ta hele stasen," sa kjerringa, "både kurven og det som er i den; men se ikke på det før du kommer hjem, hører du det?" sa hun. Nei, han skulle ikke se på det, var det likt seg.

Men han gikk og undres og undres på hva som kunne være i kurven, og enten han ville eller ikke, så kunne han ikke berge seg for å lette på lokket og gløtte nedi. Med det samme smatt det ut gjennom gløtten en liten firfirsle, og rant bortetter gaten så fort at det hven etter den, - det var ikke noe annet i kurven. "Nei, bi litt og far ikke slik avsted, jeg har kjøpt deg, jeg," sa gutten. "Stikk meg i sporden, stikk meg i sporden!" ropte firfisla. Ja, gutten var ikke sen til å renne etter og hugge tollekniven i sporden på den, just som den ville smette inn i et hull i muren, og med det samme ble den omskapt til en kar, så gild og så vakker som den gildeste prins, og prins var det og.

"Nå har du frelst meg," sa han; "for den kjerringa som du og husbonden din har handlet med, det er en trollkjerring, og hun har skapt om meg til firfisle og søsknene mine til hund og katt," sa han. Det var artig, syntes gutten. "Ja," sa prinsen, "nå var hun på veien og ville kaste oss til fjords og drepe oss; men kom det noen og ville kjøpe, så måtte hun selge oss for fire skilling stykket; så var det laga, og så mye rådde far min også. Nå skal du være med hjem til ham og få lønn for det du har gjort," sa prinsen. "Det kan bli vonoms lenger det," sa gutten. "Å, ikke så langt enda," sa prinsen. "Der er det," sa han og viste på et stort berg borte i vidda.

De la i veien det beste de vant; men det var vonlig lenger enn det så ut til; for de rakk ikke fram før det led langt på natt. Prinsen til å banke på. "Hvem er det som banker på min dør og øder min nattero?" sa det inne i berget; han var så sterk i målet at jorden skalv. "Å, lukk opp du, far, det er sønnen din som er kommet hjem igjen," sa prinsen.

Ja, han lukket opp både fort og vel. "Jeg trodde mest du lå på havsens bunn," sa gamlingen; "men du er ikke alene," sa han. "Det er denne karen som har frelst meg," sa prinsen; "jeg har bedt ham med hit, så du kan gi ham lønn for det." Det skulle det nok bli råd til, mente kallen. "Nå får dere komme inn," sa han; "dere kan ha bo å hvile." Ja, de gikk inn og satte seg, og kallen la et fange vedskier og et par store kubber på varmen, så det tok til å lòge og lyse som av klare dagen i hver krok, og hvor de så hen, var det gildere enn gildt. Slikt hadde gutten aldri sett før, og slik mat og slikt drikke som gamlingen satte fram til dem, hadde han ikke smakt heller; og fat og brikker og støp var av bare sølv og blanke gullet alt i hop. De var ikke vonde å nøde, de karene; de åt og de drakk og levde vel, og siden sov de til langt utpå andre dagen. Men gutten var ikke våken, før gamlingen kom med morgenskjenk til ham i en gulltomling. Da han så hadde raspet på seg fillene sine og matstelt seg, tok gamlingen ham med og viste ham omkring, så han kunne ta ut det han ville ha til lønn for det han hadde frelst sønn hans. Det var mye å se og mer å ta av, kan du tro.

"Hva vil du nå ha?" sa kongen. "Du kan få hva du vil; du ser det er nok å ta av," sa han. Han fikk da tenke seg om litt og tale med prinsen først, sa gutten. Ja, det skulle han få.

"Nå har du vel sett mye gildt?" sa prinsen. "Det var likt til det," sa gutten; "men si meg hva jeg skal ta av all denne herligheten du," sa han; "far din sier jeg skal få lov til å velge." - "Du skal ikke ta noe av alt du har sett," sa prinsen; "men han har en liten ring på fingeren sin, den skal du be om."

Ja, han gjorde så, han ba om den vesle ringen som satt på fingeren hans.

"Det er det kjæreste jeg eier, det," sa kongen, "men så er da sønnen min vel så kjær; du får ha den likevel. Vet du nå hva den duger til?" sa han. Nei, det visste ikke gutten. "Når du har denne på fingeren, kan du få alt det du ønsker deg," sa kongen.

Så takket gutten for seg, og kongen og prinsen bød ham lykke på reisen og ba ham passe vel på ringen.

Han var ikke kommet langt på veien, før han tenkte han fikk friste hva ringen dugde til, og så ønsket han seg klær fullt opp; ikke før hadde han ønsket det, før de satt på ham, og han var så gild og så blank som en nyslått toskilling. Så tenkte han: Det skulle være artig å gjøre far min et spikk; han var nå ikke så grei han heller, den tid jeg var hjemme. Og så ønsket han at han skulle stå utenfor stuedøren hos far sin, så fillete som han var før, og med det samme sto han der.

"Goddag, far, og takk for sist," sa gutten. Men da faren fikk se ham kom igjen enda mer fæl og fillet enn han reiste, satte han i å tute og bære seg ille: "Det er ikke råd med deg, når du ikke har tjent så mye som klær på kroppen i all den tid du har vært borte," sa han.

"Å, bær deg ikke så ille, du far," sa gutten; "du skal ikke skue fanten på fillene. Nå skal du være foretalsmann og gå til kongens gård og fri til datter hans for meg," sa gutten.

"Å fy, å fy, det er jo til spott og spe!" sa far hans. Men gutten mente det var ramme alvor; han tok en bjørkekavle og jaget far sin helt inn i døren på kongsgården, så han stupte stortutende like inn i stua til kongen.

"Nå, nå hva er på ferde med deg, mann min?" sa kongen; "har du lidd urett, så skal jeg se til å skaffe deg rett," sa han. Nei, det hadde han ikke, sa mannen; men han hadde en sønn som han hadde stor sorg av; ikke kunne han få folk av ham, og nå kunne han ikke tro annet enn han hadde gått fra det vesle vettet han hadde hatt og, sa han: "for nå fulgte han meg like til dørs her i kongens gård med en stor bjørkekavle og truet meg til åbegjære kongens datter til ham," sa mannen. "Slå deg til tåls, du min mann," sa kongen, "og be ham komme inn til meg, så får vi se om vi ikke kan bli forlikt," sa han.

Gutten drev inn til kongen, så fillene flaknet om ham. "Får jeg datter di?" sa han. "Det var nå det vi skulle tales om," sa kongen. "Kanskje du ikke kan være tjent med henne, og kanskje ikke hun kan være tjent med deg heller," sa han. Det var von det, mente gutten.

Så var det nylig kommet et stort skip fra utlandet, og det kunne de se fra vinduet i kongsgården. "Det er det samme," sa kongen; "er du god for ågjøre et skip på en time eller to, som er maken til det som ligger der nede på fjorden og skoller så gildt, så skal du kanskje få henne," sa han. "Var det ikke verre?" sa gutten. Så gikk han ned til stranden og satte seg i en sandhaug, og da han hadde sittet der lenge nok, ønsket han det skulle ligge et skip på fjorden fullt ferdig med master og seil og fulle greier, som var maken til det som lå der før. Rett som det var, så lå det der, og da kongen så det var to skip for ett, kom han ned på stranden og skulle ha greie på dette; da så han gutten sto ute i en båt med en kost, liksom han skulle koste etter flekkene og jevne skjolder; men da han fikk se kongen på stranden, kastet han kosten og skrek: "Nå er skipet ferdig, får jeg datter di nå?" - "Det var nå det," sa kongen; "du får vel prøve et stykke til først. Kan du bygge et slott maken til slottet mitt, på en times tid eller to, så får vi se," sa kongen.

"Ikke verre?" ropte gutten og strøk avsted. Da han hadde drevet omkring så lenge at det led mot slutten på tiden, så ønsket han det skulle stå et slott maken til det som sto der før. Det varte ikke lenge før det sto der, skal jeg tro, og det var ikke lenge heller før kongen kom både med dronningen og prinsessen og skulle se seg om i det nye slottet. Gutten sto der med kosten og kostet igjen, han. "Her er slottet fiks og ferdig; får jeg henne nå?" skrek gutten.

"Det var nå det -" sa kongen. "Du får komme inn, så vi kan tales ved om det," sa han; for han skjønte at gutten kunne mer enn mate seg, og så gikk han og grundet på hvordan han skulle bli av med ham. Ja, kongen gikk da foran, og dronningen, og så kom kongsdatteren nærmest gutten. Best som han gikk, så ønsket gutten han skulle være den vakreste i hele verden, og med det samme var han det. Da kongsdatteren fikk se hvor vakker han var blitt med ett, dyttet hun til dronningen, og hun til kongen igjen, og da de hadde glant seg mett, så kunne de grant skjønne han var mer enn det var likt til da han kom dit i fillepelsen sin. Så la de over at prinsessen skulle fare fint, til hun fikk greidd ut hvordan det hadde seg med ham.

Ja, prinsessen gjorde seg nå så lekker og så blid som en smørask og tisket og smisket for gutten; hun kunne da ikke være ham foruten hverken dag eller natt. Da det led utpå første kvelden, så sa hun: "Siden vi skal ha hverandre, du og jeg, så har du vel ikke noe å dølge for meg, og du dølger vel ikke hvordan du har gjort alle disse gilde greiene heller."

"Å ja," sa gutten, "det skal du nok få vite siden; la oss bli mann og kone, det gjelder ikke før," sa han. Den andre kvelden låt ikke kongsdatteren riktig vel. Hun kunne nok skjønne det, sa hun, at han ikke brydde seg stort om kjæresten sin, når han ikke ville si henne det hun ba om; og når han ikke ville gjøre henne til viljes i slikt et lite grann, så fikk det heller være med hele kjæresteskapen da. Nå ble gutten rent ille ved, og for at det skulle bli vel igjen, så sa han henne alt sammen. Hun var ikke sen til å bære det fram til kongen og dronningen, så la de over hvordan hun skulle få ringen fra gutten, og siden mente de det skulle ikke være farlig å bli kvitt ham.

Om kvelden kom kongsdatteren med dvaledråper, og sa hun ville skjenke kjæresten sin en elskedrikk, for hun syntes ikke han holdt nok av henne, sa hun. Ja, han tenkte ikke på noe galt han, og så drakk han ut drikken, og med det samme sov han så hardt at de gjerne kunne ha revet ned huset over hodet på ham. Så tok prinsessen ringen av fingeren hans, satte den på sin og ønsket at gutten skulle ligge på dyngen ute på gaten, så fillet og fantefæl som han var da han kom dit, og i hans sted ville hun ha den vakreste prins i verden. Det var så med det samme det. Da det led på, våknet gutten ute på dyngen; først trodde han bare det var en drøm; men da han kjente at ringen var borte, skjønte han hvordan det hadde gått til, og da ble han så rent forturet at han satte i vei og ville springe lukt på sjøen og drukne seg.

Med det samme møtte han katten som husbonden hans hadde kjøpt til ham. "Hvor skal du hen?" sa katten. "På sjøen og drukne meg," sa gutten.

"Vør ikke det," sa katten. "Du skal nok få igjen ringen," sa hun.

"Ja skal jeg det, så - -" sa gutten.

Katten i vei. Rett som det var, så møtte den en rotte. "Nå tar jeg deg," sa katten.

"Å, vør ikke det," sa rotta, "så skal du nok få igjen ringen."

"Ja skal jeg det, så - -" sa katten.

Da de hadde kvaret seg på kongsgården, løp rotta omkring og noset og lurte der prinsessen og prinsen lå; til sist så fant hun et lite hull, som hun smatt inn igjennom. Så høre hun de snakket enda, og hun kunne skjønne at prinsen hadde ringen på fingeren sin, for prinsessen sa: "Du passer vel ringen, venn min," sa hun. "Pøh! - det kommer vel ingen her inn gjennom murer og vegger etter den ringen!" sa prinsen; "men tror du ikke den er sikker på fingeren så kan jeg ta den i munnen," sa han.

Om en stund vendte han seg på ryggen og skulle til å sove; med det samme ville ringen fare i halsen på ham, og så hostet han, så den spratt ut og trillet bortetter gulvet. Vips - tok rotta og smatt ut med den til katten, som satt og lurte ved rottehullet.

Men imens hadde kongen fått tak i gutten og satt ham inn i et stort tårn og dømt ham fra livet, for det han hadde drevet spott og spe med ham og datter hans, sa han, og der skulle han sitte til den dagen han skulle rettes. Mens katten holdt på å krype omkring og skulle friste å luske seg inn i tårnet til gutten, kom det en ørn og slo klørne i den og reiste ut over sjøen med den; rett som det var, kom det en falk og kastet seg over ørnen, så den slapp katten på sjøen; men da katten kjente det våte, ble hun så redd at hun slapp ringen og svømte til lands. Hun hadde ikke ristet vannet av seg og pyntet seg, før hun møtte hunden som husbonden hadde kjøpt til gutten.

"Nei, hvordan skal det bære i vei nå da?" sa katten og gråt og ille låt; "nå er ringen borte, og gutten vil de ta livet av," sa hun.

"Jeg vet ikke jeg," sa hunden; "men det vet jeg, at det river og sliter i innmaten på meg, så det kunne ikke være verre om den skulle vrenge seg," sa han.

"Du skal se du har forett deg på spist mat," sa katten.

"Jeg eter aldri mer enn jeg orker," sa hunden; "og nå har jeg ikke ett annet enn en dau fisk som lå uti fjæra og fløt," sa han.

"Kanskje fisken hadde svelgjet ringen," sa katten, "og nå holder du vel på å sette til, du og, av det du ikke kan døye gull," sa hun.

"Kan hende det," sa hunden; "så var det likså godt å ta livet først som sist; kanskje gutten kunne komme fra det da," sa den.

"Å, vør ikke det," sa rotta - hun var også med -; "det skal ikke stort åp til, før jeg kommer inn, og er ringen der så sant, skal jeg nok snuse den opp," sa hun. Ja, rotta smatt inn i hunden, og det varte ikke lenge før hun kom ut igjen med ringen. Så la katten avsted til tårnet og krafset seg oppover til hun fant et hull som hun kunne få labben inn igjennom, og ga så gutten ringen igjen.

Han hadde ikke fått den på fingeren, før han ønsket at tårnet skulle revne, og med det samme sto han midt i døren og skjelte kongen og dronningen og kongsdatteren ut for noe skarvepakk. Kongen var ikke sen om årope sammen krigsmakten sin, og sa til dem at de skulle kringrenne tårnet og ta gutten, det kvittet enten de fikk ham død eller levende. Men gutten ønsket bare at hele soldatmakten skulle sitte til opp under armene i den store blautmyra inne i fjellet, så hadde de kav nok med å komme opp igjen, de som ikke ble der. Da han så var ferdig med krigsmakten, tok han fatt på kongen og dronningen og kongsdatteren igjen; han ønsket de måtte bli sittende alle sine levedager i tårnet, der de hadde satt ham.

Så tok han landet og riket etter kongen. Hunden ble til prins og katten til prinsesse igjen, henne tok han og giftet seg med, og så drakk de bryllup og turte både vel og lenge.

Les flere Asbjørnsen og Moe's Norske Folkeeventyr





Kopiering av materiale fra Grinebiter.com for bruk andre steder er ikke tillatt uten avtale.

Norske Folkeeventyr  |   Aksjebrev  |   Frimerker  |   Grinebiter  |   Tic-Tac-Toe Online  |   Copyright Information  |   Contact