Kvernsagn
Asbjørnsen og Moe's - Norske Folkeeventyr
Når verden går meg imot, og det unnlater den sjelden å gjøre når det gis noen leilighet til det, har jeg stetse funnet meg vel ved å ta en friluftsvandring som demper for min smule bekymring og uro. Hva som hadde vært i veien denne gang, husker jeg nu ikke mere; men det som står klart for min erindring, er at jeg en sommereftermiddag for noen år siden vandret oppover engene på østsiden av Akerselven med fiskestangen i hånden, forbi Torshaug og Sandaker gjennom Lillohagen til oset ved Maridalsvannet.

Den klare luft, høylukten, blomsterduften, gangen, fuglekvitteret og de friske, luftningene ved elven, virket i høy grad opplivende på mitt sinn. Da jeg kom over broen ved oset, begynte solen å helle mot åsranden; snart lånte den aftenskyene sin beste glans, forat de en kort stund kunne fryde seg ved den fremmede prakt og speile seg i de klare bølger; snart brøt den igjennom skydekket og sendte ut en lysstrime, som dannet gylne stier i de mørke barskoger på den andre siden av vannet. Efter den hete dagen førte aftenvinde med seg en forfriskende duft fra granene; og de fjerntklingende, hendøende toner av gjøkens aftensang stemte sinnet til vemod. Mekanisk fulgte mitt øye fluene jeg hadde kastet ut, efter som de førtes med strømmen. Se, der sprang en gyllen fisk - snøret fór surrende av snellen, og da jeg holdt den fast, sto stangen bøyd som et tønnebånd: det måtte være en ørret på tre merker. Nu var det ikke tid til å falle i staver over granduft og gjøkegal; en kunne behøve sin smule åndsnærværelse for å bringe fisken i land. For strømmen var stri og fisken sprek, og jeg hadde ingen håv, så jeg måtte gi ut snøre og vinde inn igjen to ganger, før den lot seg tvinge til å gå med strømmen inn i en liten vik, hvor den heldig ble brakt i land og viste seg å være en vakker, rødflekket ørret, omtrent så stor som jeg hadde tenkt.

Jeg ble ved å fiske på vestkanten nedefter elven; men bare småkjøer snappet efter fluene mine, og en snes stykker var alt jeg fikk.

Da jeg kom til Brekke-sagen, var himmelen overskyet; det var alt temmelig mørkt, bare ved den nordvestlige rand av synskretsen sto en eplegrønn strime, som kastet et dempet lys på sagdammens stille flate. Jeg gikk ut på lensen og gjorde noen kast, men med lite hell. Ikke et pust rørte seg; vinden syntes å ha gått til hvile, og bare fluene mine brakte det blanke vannet til å skjelve.

En halvvoksen gutt som sto bak meg oppi bakken, rådet meg til å "harve med fløtt!" - en hel klase metemark på kroken, som dras støtvis bortover vannflaten - og bød seg til å skaffe agn. Jeg fulgte rådet, og forsøket lyktes over forventning. En ørret på et par merker bet straks på kroken og ble, ikke uten vanskelighet, brakt opp på det ubekvemme landingsstedet. Men dermed var det også forbi. Ikke et napp mer var å merke, ingen fisk kruset vannet i den stille dammen; bare når flaggermusene skjøt ned efter insekter, dannet det seg stundom sitrende ringer, som bredde seg ut over den blanke flaten.

Foran meg lå sagens indre klart opplyst av en luende skorstensild. Sagen var i full gang; men det så ut som om hjul, blader og vektstenger ikke nu ble styrt eller ledet av noen menneskelig vilje og hånd, men bare gikk som et leketøy for kvernknurrens eller fossegrimens lune og usynlige tak. Men jo, til slutt viste der seg menneskelige skikkelser også. En fór med en veldig fork ut på tømmeret i dammen for å hale en stokk inn i tømmerrennen, og satte hele flaten i bølgende bevegelse; en annen kom skyndsomt fram med en øks i hånden for å benke tømmerstokken og kaste ut bakhunen, som brakende styrtet ned i dypet. Det suste og bruste, hvinte og klang der innefra, og stundom ble, lik et jutulsverd - en skulle tro i fektningen med nattens ånder - et blinkende sagblad satt i bevegelse ut i luften, for åsage av kubbene eller de ujevne ender på stokkene.

Nordenfra kom det nedefter elvedraget noen kalde gufs, som lot meg føle at jeg var våt og trett, og jeg bestemte meg derfor til å gå inn og hvile meg litt ved ilden i sagstuen. Jeg ropte på gutten, som ennu sto og kopte nedved bredden, og ba ham ta fiskekurven, som jeg hadde satt igjen, og følge efter over lensen, - de glatte stokkene husket, så vannet skvalpet over for hvert skritt jeg tok.

Ved den ene skorstenen i sagen satt en gammel gråskjegget arbeidsmann med rød lue ned over ørene. Skyggen av skorstenen hadde skjult ham for meg før. Da han hørte jeg gjerne ville hvile og varme meg litt, tok han straks en stokkeknubb og laget et sete til meg ved ilden.

"Det var en lekker fisk," sa den gamle, han tok den siste ørreten jeg hadde fått, i hånden, "og det er en hakefisk au; han veger mest tre merker. Den har Di sikkert fått i dammen her?"

Jeg medga det, og mannen, som lot til å være en ivrig fisker, la i vei med å fortelle om de store ørretene han hadde fått på dette strøket for en tredve år siden, da han kom her ut fra Gudbrandsdalen, og anstilte likeså hjerterørende klager over hvordan fisken tok av og sagflisen tok til, som Sir Humphry Davy i sin Salmonia.

"Fisken den tar av," sa han, med en stemme som trengte igjennom sagduren; "for slik en gullhake, inte større enn den der, er det rart å få nå. Men sagflisa den tar tel år for år, og en kan inte undres over at fisken inte går ut i elva; for lukker 'n på kjeften og skal ta en svelg reint vatn, så får 'n hele kroen full ta sagflis og mukker. Den fordømte sagflisa! - Gud forlate meg mi synd like væl - det er saga som gir oss brød, både meg og mine. Men je blir så arg, når jeg tenker på de svære kolvene je har dradd her i gamle dager."

Gutten var imens kommet efter med fiskekurven, men han så ut til å være ille til mote over all larmen og uroen i sagen. Forsiktig trådte han på gulvbreddene, og på ansiktet hans så en hvor engstelig han var for vannet som bruste mellom hjulene under føttene på ham.

"Her er det fælt å være, gi' jeg var vel hjemme," sa han.

"Hører du ikke hjemme her?" spurte jeg.

"Hå er det for en kar da, hå er du ifrå?" spurte den gamle.

"Å, jeg er fra Gamlebyn, og så har jeg vært hos fullmektien på Brekke med et brev for lensmann; men jeg er så redd for å gå alene i mørke," svarte gutten, som hele tiden hadde holdt seg i nærheten av meg.

"Skjems du inte å syte for slikt, så stor og lang du er," sa den gamle; men litt efter la han trøstende til: "Rettnå kommer månen opp, og du får nok følgje med denna karen her."

Jeg lovet den mørkredde følgeskap like til Beierbroen, og det lot til ågjøre ham litt roligere. Imidlertid stanset sagen, og to av karene ga seg i ferd med å file og skjerpe sagbladene, med en hvinende lyd som gikk til marg og ben - så gjennomtrengende er lyden at den om natten ikke sjelden klinger fra de fjerne sagene helt ned til byen gjennom fosseduren. Den syntes å virke ubehagelig på nervene til den mørkredde gutten.

"Huff, her torde jeg ikke være en natt for mye godt," sa han og stirret omkring seg som om han ventet å se en nøkk komme opp gjennom gulvet, eller en nisse i hver krok.

"Ja, da har je væri her mang ei natt, je," sa gamlingen, "og inte har je hatt stort for det heller."

"Jeg har hørt av mor at det skal være så mye trollskap og fanteri i slike sager og kvernhus," kom det skremt fra gutten.

"Je har inte fornummi noe, je kan inte seia det," sa den gamle. "Vatnet har nok blitt slått av og sett på for meg imellom, når je har dorma litt på saga om natta, og imellom har je hørt det var tusla i bakhunen, men sett noko har je aldri. Folk trur inte på slikt heller nå," sa han, og skottet spørrende bort på meg, "og demmerså tør det inte væge seg fram; folk er for kloke og beleste nåtildags."

"Det kan du ha rett i," sa jeg, for jeg merket godt at det lå noe skjult bak det blikket han sendte meg, og ville heller ha ham til å fortelle gamle historier enn innlate meg på å drøfte hans tvil og den påstand at opplysningen skulle være en skremsel for nisser og underjordiske. "Det kan du ha rett i på en måte. I gamle dager var folk sterkere i troen på all slags trollskap; nu later de som de ikke tror på det, for å synes kloke og opplyste, som du sier. Men i fjellbygdene hører en ennu at de underjordiske viser seg, tar folk inn til seg, og slikt. Nu skal du," føyde jeg til for riktig å få ham på gli, "nu skal du bare høre en historie som skal være hendt etsteds, men hvor og når det er hendt, det kan jeg ikke minnes.

Det var en mann som hadde en kvern ved en foss, og der var det også en kvernknurr. Om mannen, som skikk er på noen steder, ga ham lefseklining og juleøl for å øke melet, har jeg ikke hørt; men det er ikke rimelig, for hver gang han skulle male, tok kvernknurren fatt i kvernkallen og stanset kvernen, så han ikke fikk malt. Mannen visste godt at det var knurren, og en aften han skulle male, tok han med seg en gryte full av bek og tjære og gjorde opp ild under. Da han slapp vannet på kallen, gikk den en stund; men så ble den stanset, som han hadde ventet. Han stakk og slo efter kvernknurren nedi rennen og omkring kvernkallen, men det hjalp ikke. Til sist åpnet han døren som gikk ut til kvernkallen og rennen. Men da sto kvernknurren midt i døren og gapte, og gapet var så digert at underkjeften var ved dørstokken og overkjeften ved dørbjelken.

"Har du sett så stort gapandes?" sa han.

Mannen fór efter bekgryten, som sto og kokte, slo den i gapet på ham, og sa: "Har du kjent så hett kokandes?" Da slapp kvernknurren kallen og satte i et forferdelig brøl. Siden har han hverken vært sett eller hørt der, og heller ikke har han hindret folk i å male." -

"Ja," sa gutten, som med blanding av frykt og nysgjerrighet hadde fulgt min fortelling, "dette har jeg riktig hørt av bestemor mi, og hu fortalte en annen stubb også om en kvern.

Det var oppå landet etsteds, og ingen kunne få malt der, for det var så fullt av trollskap. Men så var det en fattigkjerring som var så nødig om åfå malt litt en kveld, og hu ba om hun ikke kunne få lov til å male der om natten. "Nei, gudbevares," sa mannen som eide kverna, "det går ikke an at du maler der i natt; det kommer nok til å spøke både for deg og kverna da," sa 'n. Men kjerringa sa hun var så nødig om å få malt, for hun hadde ikke mjælsåa å koke velling av og ikke matbeten å gi ungene. Ja, til slutt så fikk a lov til å gå på kverna og male om natten.

Da hu kom dit, gjorde hu varme på under en stor tjæregryte som sto der, og fikk kverna i gang, og satte seg til å binde på en hose i skorsteinen. Om en stund kom det inn et kvinnfolk og hilste på a.

"God kveld du," sa hu til kjerringa.

"God kveld," sa kjerringa, hu ble sittende og binde.

Men rett som det var, tok hu som var kommet inn, til å kare varmen utover skorsteinen. Kjerringa kara 'n i hop igjen, hu.

"Hå er namnet ditt da?" sa den underjordiske til kjerringa.

"Å, je heter Sjøl je," sa kjerringa.

Dette syntes hu var et rart navn, og så tok a til å kare varmen utover skorsteinen igjen. Og kjerringa ble sinna og tok på å skjelle og kara 'n i hop igjen. Dette drev dem på med en lang stund; men best det var, fikk kjerringa veltet tjæregryta nedover den andre. Hu til å huie og skrike, og så rente a ut og ropte:

"Far, far, Sjøl har brent meg!"

"Å, har du sjøl gjort det, så får du sjøl ha det," sa det borti berget."

"Det var godt det inte gikk gæli med den kjerringa," sa den gamle gråskjeggen. "Hu kunne gjerne ha brent opp både seg sjøl og kverna. Da je var heme, hørte je tala om noko slikt, som skulle hendt der i gamle dager. Det var en gardmann der som hadde ei kvern, og den brann for 'n to pinsekvelder på rad. Da det lei til pins-tid trea året, var det en skredder hos 'n og sydde helgeklær.

"Skal tru hosdan det går med kverna denna gongen, tru det skal brenne i natt au?" sa mannen.

"Det skal inte ha no nau med det," sa skreddern, "gi meg nøkkeln, så skal je passe kverna."

Det tykte mannen var både væl og bra; og da det lei på kvelden, fekk skreddern nøkkeln og gikk ne-i kverna - hu var tom enda, for hu var nybygd - og så sette 'n seg midt på golvet, tok krittet sitt og slo en stor ring rundt ikring seg, og rundtom den ringen skreiv 'n fadervår, og så var 'n inte redd, om så sjølve fanden skulle kommå. Da det var høgstnattes, flaug døra opp med ett, og inn kom det så tjukt med svarte katter at det yrde. Dom var inte seine før dom fekk ei gryte på peisen og til å legge på under, så det tok til å brase og frase i gryta, som om hun var full av kokandes bek og tjære.

"Hå, hå," tenkte skreddern, "henger det slik i hop," og inte før hadde 'n sagt det, før ei ta kattene skauv labben bak gryta og ville velte a.

"Scht katte, du brenner deg!" ropte skreddern.

"Scht katte, du brenner deg! sier skreddern til meg," sa katta til de andre kattene, og alle sammen bort frå peisen og til å hoppe og danse rundt om ringen; men rett som det var, luska katta bort til peisen att og ville skubbe over ende gryta.

"Scht katte, du brenner deg!" skreik skreddern, og skremte a ifrå peisen.

"Scht katte, du brenner deg, sier skreddern til meg," sa katta til de andre kattene, og alle sammen til å danse og hoppe, og rett som det var, var dom borte att og fresta å velte gryta.

"Scht katte, du brenner deg!" skreik skreddern, og tok slik i at dom fór bortetter golvet den eine over den andre, og så tok dom til å hoppe og danse som før.

Så slo dom krins utenom ringen og tok på å danse rundt ikring 'n snøggere og snøggere, og til slutt så snøgt at det gikk reint rundt for skreddern, og dom glodde på 'n med slike store fæle auer, som om dom ville eta 'n levandes.

Men best som det var, stakk den katta som hadde vøri i ferd med å velte gryta, labben sin innafor ringen, jussom hu hadde hug til å få tak i skreddern. Men da skreddern såg det, løyste 'n på telgjekniven og heldt 'n ferdig. Rett som det var, slo katta labben innafor ringen att, men i samme blinken hakka skreddern labben ta, og alle kattene ut det forteste dom vant, med ul og med skrik.

Men skreddern la seg i ringen, og sov til sola sto langt inn på golvet til 'n. Så stod 'n opp, læste att kverna og gikk opp på garden.

Da han kom inn i stua, låg både mannen og kjerringa enda, for det var pinsemorrån.

"Signe dagen," sa skreddern, og ga mannen hånda.

"Takk, deg au," sa mannen, og han vart både glad og undren da han fekk sjå att skreddern, det kan en nok veta.

"Signe dagen, mor," sa skreddern, og baud kjerringa hånda.

"Takk, deg au," sa kjerringa. Men hu var så bleik, og såg så rar og forstyrra ut, og hånda si gjømte a under felden; men til slutt rette hu fram den venstre til 'n og da skjønte skreddern hosdan det hadde seg, men hå 'n sa til mannen og hosdan det gikk kjerringa sia, det veit inte je." -

"Møllerkjerringa var trollkjerringa sjøl, hu da?" spurte gutten.

"Kan veta det," sa gamlingen.

Det var nesten ikke råd å høre et ord lenger, for sagen gikk igjen med sus og med brus. Månen var oppe og trettheten vekk efter den korte hvilen. Jeg sa derfor farvel til den gamle, og gikk elvedraget og myrene nedi dalen. Opp over byens røkslør reiste Akershus seg med sine tårn, de trådte klart frem mot fjordens speil, som Nesodden kastet seg langt ut i som en mektig slagskygge. Himmelen var ikke ganske ren, og det var litt drag i skyer og luft; månelyset blandet seg med sommernattens demring, og dempet omrissene i forgrunnen av det landskapet som strakte seg for våre føtter. Men over fjorden lå måneskinnet blankt og strålende, mens Asker- og Bærumsåsene hevet seg over hverandre i sortblå skygninger og dannet landskapets fjerne ramme.

Kveget av natteduggens kjølige bad sendte fioler og andre natteblomster sin liflige duft ut over engene, men fra myrene og bekkedragene kom av og til klamme luftninger, som isnet igjennom meg.

"Huff, det grøsser i meg," ropte min ledsager. Han trodde at disse luftningene var pustet av nattens ånder, og mente å se en trollkjerring eller en katt med gloende øyne i hver busk som rørte seg i vinden.

Les flere Asbjørnsen og Moe's Norske Folkeeventyr





Kopiering av materiale fra Grinebiter.com for bruk andre steder er ikke tillatt uten avtale.

Norske Folkeeventyr  |   Aksjebrev  |   Frimerker  |   Grinebiter  |   Tic-Tac-Toe Online  |   Copyright Information  |   Contact