Mestertyven
Asbjørnsen og Moe's - Norske Folkeeventyr
Det var en gang en husmann som hadde tre sønner. Han hadde ikke noen arv ågi dem og ikke noe å sette dem til, og ikke visste han hva han skulle gjøre av dem heller; men så sa han at de kunne få lov å ta seg til det de ville og hadde best lyst til, og reise dit de selv ville; han skulle gjerne følge dem på veien, sa han, og det gjorde han også. Han fulgte dem, til de kom til et sted der det var tre veier; der tok de hver sin vei, og faren bød da farvel med dem og reiste hjem igjen. Hvor det ble av de to eldste, har jeg aldri spurt, men den yngste han gikk både langt og lenge.

Så var det en natt han gikk over en stor skog, at det kom slikt et slemt vær på ham; det blåste og føk, så han nesten ikke kunne holde øynene åpne, og før han visste ordet av det, var han kommet rent på villstrå og kunne hverken finne vei eller sti; men hvordan han gikk, så fikk han da til sist se det lyste langt borti skogen. Dit syntes han han fikk prøve på å rekke fram, og langt om lenge så kom han dit også. Det var en stor bygning, og det brant så friskt på varmen der inne, at han kunne skjønne de ikke hadde lagt seg ennå. Så gikk han inn, og derinne gikk en gammel kjerring og stelte.

"God kveld, mor!" sa gutten.

"God kveld!" sa kjerringa.

"Huttetu! det er slikt fælt vær ute i natt," sa gutten.

"Det er så," sa kjerringa.

"Kan jeg få ligge her og få hus i natt?" spurte gutten.

"Det er nok ikke godt for deg å ligge her," sa kjerringa, "for kommer folkene hjem og finner deg, så dreper de både meg og deg."

"Hva er det for folk som bor her da?" sa gutten.

"Å, det er røvere og slikt pakk det," sa kjerringa; "meg har de røvet da jeg var liten, og hatt til å stelle huset for seg," sa hun.

"Jeg tror nok jeg legger meg likevel jeg," sa gutten, "det får gå som det kan, for ut vil jeg ikke mer i slikt vær nattes tid."

"Ja, det blir verst for deg selv det," sa kjerringa.

Gutten la seg i en seng som sto der, men sove torde han ikke, og best det var, kom røverne, og så sa kjerringa at det hadde kommet en fremmedkar der, som hun ikke kunne få til å gå igjen.

"Så du om han hadde penger?" sa røverne.

"Han penger, den armingen!" sa kjerringa, "det var ikke mer enn nettopp så han hadde klær på kroppen."

Røverne ga seg til å småsnakke med hverandre om hva de skulle gjøre med ham. Imens sto gutten opp og ga seg i snakk med dem, og spurte om de ikke trengte til tjenestegutt, for han kunne nok ha lyst til å tjene hos dem.

"Jo," sa de, "har du lyst, og du vil drive på det håndverket vi driver, så kan du nok få tjeneste her."

"Ja det er slikt slag," sa gutten, "hva håndverk det er, for da jeg reiste hjemmenifra, fikk jeg lov av far min å ta meg til det jeg ville."

"Har du lyst til å stjele da?" sa røverne.

"Åja," sa gutten; det håndverket kunne ikke være så farlig å lære, mente han.

Så bodde der en mann et stykke fra dem, som hadde tre okser; én av dem skulle han reise til byen med og selge, og det hadde røverne fått spurt; så sa de til gutten, at hvis han var god for å stjele fra ham oksen på veien, slik at han ikke visste om det, og så han ikke gjorde ham noe, så skulle han få lov til å være tjenestegutt hos dem.

Jo, gutten tok med seg en gild sko som sto der, med sølvspenne i, og la av gårde; den satte han i veien, der mannen måtte komme med oksen sin, og selv gikk han inn i skogen og gjemte seg under en buske. Da mannen kom, fikk han øye på skoen med en gang. "Det var en gjev sko," sa han, "hadde jeg maken til den, skulle jeg ta den med meg hjem, så hadde jeg vel fått kjerringa blid en gang, jeg og," for han hadde en kjerring så sint og så slem, at det var ikke lenge mellom hver gang hun dengte ham. Men så syntes han han ikke kunne gjøre noe med den ene skoen, når han ikke hadde maken til den, og så reiste han videre og lot den stå.

Gutten tok skoen og skyndte seg det beste han kunne, å komme foran mannen bortigjennom skogen, og så satte han skoen i veien for ham igjen. Da mannen kom dit med oksen, ble han så harm for det han hadde vært så dum åla maken til den stå igjen og ikke tatt den med seg. "Jeg får vel renne tilbake og ta den andre," sa han ved seg selv, og bandt oksen ved skigarden, "så får jeg da et par gode sko til kjerringa - så kanskje hun tør bli blid en gang, hun med."

Han gikk og lette og lette etter skoen i sju lange og sju brede, men ingen sko fant han; til sist måtte han gå tilbake med den ene han hadde. Imens hadde gutten tatt oksen og reist av med. Da mannen kom igjen og fikk se at oksen var vekk, satte han i å gråte og bære seg, for han var redd kjerringa skulle slå ham fordervet, når hun fikk vite at oksen var vekk.

Men så kom han på å gå hjem og ta den andre oksen og reise til byen med og få god rett for den, og ikke la kjerringa få vite noe om det. Det gjorde han; han gikk hjem og tok oksen, så kjerringa ikke visste det, og reiste til byen med; men røverne visste det vel, for de hadde sine runer ute, og så sa de til gutten at kunne han ta den også, uten at mannen visste det, og så han ikke gjorde ham noen skade, så skulle han være jamgod med dem. Ja, det skulle ikke være noen sak, mente gutten.

Den gangen tok han med seg et rep og hengte seg opp under armene, midt i veien for mannen. Da mannen kom med oksen sin og fikk se dette spøkelset som hang der, ble han litt rar av seg. "Men så tungt du har tenkt, som har hengt deg der da! Å ja, du får henge for meg, jeg kan ikke blåse liv i deg igjen," sa han, og så gikk han videre fram med oksen. Gutten ned av treet, sprang en benvei og kom foran, og hengte seg midt i veien for ham igjen. "Tru du virkelig har tenkt så tungt at du har hengt deg der, eller det bare er spøkeri for meg?" sa mannen. "Å ja, du får henge for meg, enten du er spøkelse, eller hva du er," sa han, og gikk med oksen sin. Gutten gjorde akkurat like ens som forrige gang, hoppet ned av treet, sprang benvei gjennom skogen, og hengte seg midt i veien for ham igjen. Da mannen fikk se ham, så sa han ved seg selv: "Det var fælt dette da! skulle de ha tenkt så tungt at de har hengt seg, alle disse tre? Nei, jeg kan ikke tro det er annet enn spøkeri. Men nå vil jeg vite det visst," sa han; "henger de der de andre to, så er det så, men henger de der ikke, så er det ikke annet enn skrømt."

Så bandt han oksen sin og sprang og skulle se om de hang der. Mens han gikk og kikket opp i alle trærne, hoppet gutten ned og tok oksen hans og reiste av med.

Da mannen kom tilbake og så at oksen var borte, ble han rent utav seg, det kan en vel vite, han både gråt og bar seg ille; men til sist ga han seg da til tåls, og så tenkte han ved seg selv: det er ikke annen råd enn å gå hjem og ta den tredje, så kjerringa ikke vet om det, og den får jeg prøve åselge dess bedre. Han gikk hjem og tok den og reiste med den, og kjerringa ikke visste noe om det. Men røverne de visste det vel, så sa de til gutten at kunne han stjele den like ens som de andre to, skulle han være mester over dem alle sammen.

Ja, gutten la av gårde og sprang til skogs, og da mannen kom med oksen, satte han i å brøle så fælt, liksom en stor okse inne i skogen. Da mannen hørte det, ble han glad, for han syntes han kjente igjen målet på storstuten sin, og tenkte at nå skulle han finne dem igjen begge to; bandt så den tredje, og sprang av veien og til å lete i skogen. Imens reiste gutten av med den tredje oksen. Da mannen kom tilbake og hadde mistet den også, ble han så ille ved at det ikke var måte på det, han både gråt og låt, og han torde ikke gå hjem på mange dager, for han var redd kjerringa skulle slå 'n reint i hjel. Røverne var nå heller ikke videre glade over det at de måtte si gutten var mester over dem alle sammen.

Så tenkte de en gang de skulle prøve på å gjøre noe som gutten ikke var god for; så reiste de i veien alle sammen og lot ham bli alene hjemme.

Det første han gjorde da de var vel av gårde, det var å jage oksene ut på veien, så de gikk hjem til mannen han hadde tatt dem fra, og glad ble bonden, det kan en nok vite. Så tok han alle hestene som røverne hadde, og lesset på dem alt det beste han fant, av gull og sølv og klær og andre gilde ting, og ba så kjerringa hilse røverne og si takk for ham, nå reiste han, og de skulle ha vondt for å ta ham igjen, og dermed fór han av gårde.

Langt om lenge kom han på den veien han gikk, da han kom til røverne. Da han kom hjemover der far hans bodde, tok han på seg en mundering han hadde funnet iblant det han hadde tatt fra røverne, som var gjort liksom til en general, og kjørte inn på gården som en annen storkar. Siden så gikk han inn, og spurte om han kunne få hus der.

Nei, det kunne han da slett ikke. "Jeg kan nok ikke huse slik en storkar jeg," sa mannen; "det er nettopp jeg har klær å ligge på selv, og usle nok er de."

"Du har alltid vært hard, du," sa gutten, "og det er du nok ennå, siden du ikke vil låne sønn din hus."

"Er du sønn min?" sa mannen.

"Kjenner du ikke igjen meg da?" sa gutten.

Jo, så kjente han ham nok igjen. "Men hva har du tatt deg til, siden det er blitt slik en kar av deg i en bråhast da?" sa mannen.

"Jo, det skal jeg si deg," sa gutten, "du sa jeg kunne få ta meg til hva jeg ville, og så ga jeg meg i lære hos noen tyver og røvere, og nå har jeg stått ut læra og er blitt mestertyv," sa han.

Så bodde det en amtmann tett ved der stua til far hans lå; og han hadde slik en stor gård og så mange penger at han ikke visste tall på dem, og en datter hadde han også, som var både vakker og ven og god og snill. Henne ville mestertyven ha, og så sa han til far sin at han skulle gå til amtmannen og be om datter hans for ham. "Spør han hva håndverk jeg driver på, kan du si jeg er mestertyv," sa han.

"Jeg mener du er tullet, jeg," sa mannen, "for vettug kan du ikke være, når du tenker på slik galskap."

Jo, han skulle og måtte gå til amtmannen og be om datter hans, det var ingen råd for det, sa gutten.

"Neimen om jeg tør gå til amtmannen og være talsmannen din, han som er så rik og har så mange penger," sa mannen.

Jo, det var ingen hjelp for det, mente mestertyven, han skulle, enten han ville eller ei; gikk han ikke med det gode, så skulle han nok få 'n til å gå med det vonde; men mannen ville enda ikke til, og så gikk han etter og truet far sin med en stor bjørkekavle, så han kom gråtendes like inn gjennom døren til amtmannen.

"Nå mann min, hva feiler deg?" sa amtmannen.

Ja, så fortalte han at han hadde tre sønner, som hadde reist sin vei en dag, og så hadde han lovt dem at de skulle få reise hvorhen de ville, og ta seg til hva de ville også, "og nå er den yngste av dem kommet hjem, og har truet meg til å gå opp her og be om han kunne få datter di, og si at han er mestertyv," sa mannen, og gråt og bar seg.

"Gi deg tilfreds, du mann min," sa amtmannen og lo; "og så kan du si til ham fra meg, at jeg vil se syn for sagn først. Hvis han kan stjele steken av spettet i kjøkkenet om søndagen, mens de passer på den alle sammen, så skal han få min datter; si til ham det, du!"

Ja, han gjorde så, og det mente gutten skulle bli en lett sak. Han fikk seg da fatt på tre levende harer, tok dem i en sekk, og hengte på seg noen filler, så han så så ussel og lurvet ut at det var rent ynkelig, og så lurte han seg inn i gangen som en annen fillegutt med sekken sin om søndags formiddagen. Amtmannen selv og alle husets folk var i kjøkkenet og skulle passe steken.

Rett som det var, slapp gutten ut en hare, og den satte avsted og rente omkring ute på gården. "Nei se den haren da!" sa de inne på kjøkkenet og ville ut og ta den. Ja, amtmannen så den han også. "Å, la den renne," sa han, "det nytter ikke å tenkte på å ta haren på spranget."

Det varte ikke lenge, så slapp gutten den andre, og de så den inne på kjøkkenet og trodde det var den samme; så ville de ut og ta den igjen, men amtmannen sa det kunne ikke nytte. Men om en stund så slapp gutten den tredje også, og den satte avsted og rente omkring ute på gården; den så de også fra kjøkkenet og trodde det var den samme som fór der igjen, og så ville de ut og fange den. "Det var da en rar hare også, som farer slik og fomler," sa amtmannen, "kom, la oss se om vi kan få fatt på den." Han ut og de andre med, og haren foran og de etter, så det hadde god skikk.

Imens tok mestertyven steken og strøk av gårde med, og hvor amtmannen fikk seg stek fra til middags den søndagen, vet ikke jeg, men det vet jeg, at harestek fikk han ikke, enda han løp seg både svett og trett.

Til middags kom presten dit, og da amtmannen hadde fortalt ham det pusset mestertyven hadde gjort ham, gjorde presten slik narr av ham at det ikke var noen måte på det.

"Jeg vet ikke hvordan det skulle gå til, når jeg skulle la meg narre av slik en kar," sa presten.

"Ja, pass deg bare du," sa amtmannen, "kanskje han er hos deg før du vet ord av det!"

Men presten ble ved sitt, han, og gjorde narr av amtmannen for det han hadde latt seg ta ved nesen.

Utpå ettermiddagen kom mestertyven og ville ha datter til amtmannen, som han hadde lovt han skulle få.

"Du får nok gjøre flere prøvestykker først," sa amtmannen og godsnakket med ham, "for det du gjorde i dag, det var ikke noe videre det. Kunne du ikke gjøre presten et dyktig pek, for han sitter inne og gjør narr av meg, for det jeg har latt meg ta ved nesen av slik en kar."

Jo, det skulle ikke være noen sak, sa mestertyven.

Han kledde seg ut som en fugl, tok et stort hvitt laken over seg, brøt vingene av en gås og satte på ryggen, og kløv så opp i en stor lønn som sto i hagen til presten. Da så presten kom hjem om kvelden, ga gutten seg til åskrike: "Hr. Lars! Hr. Lars!" - for presten hette Hr. Lars.

"Hvo er det som kaller på meg?" sa presten.

"Jeg er en engel, som er utsendt fra Vårherre for å forkynne deg, at du skal bli opptatt levende til gudsrike for din gudfryktighets skyld," sa mestertyven. "Neste mandagskvelden må du holde deg reiseferdig, for da kommer jeg og henter deg i en sekk, og alt ditt gull og sølv og hva du har av denne verdens forfengelighet, skal du legge i haug på storstugulvet ditt."

Ja, Hr. Lars både takket og falt på kne for engelen, og søndagen etter gjorde han en avskjeldspreken, og la ut om det at der hadde kommet en engel fra Gud i den store lønnen i hagen hans, som hadde forkynt at han skulle komme levende i gudsrike for sin gudfryktighets skyld, og han prekte og la slik ut, at de gråt alle som i kirken var, både gamle og unge.

Om mandagen kom mestertyven som en engel igjen, og presten falt både på kne og takket, før han ble puttet i sekken, og da han vel var kommet nedi, så slepte og dro mestertyven ham etter seg både over stokk og stein.

"Au! au!" skrek presten i sekken, "hvor bærer dette hen?"

"Det er den trange vei, som fører til himmerikes rike," sa mestertyven, og dro avsted med ham, så han slo ham mest i hjel.

Til sist kastet han ham inn i gåsehuset til amtmannen, og gjessene til åhvese og klype ham, så han var mer død enn levende.

"Au, au, au! hvor er jeg nå?" sa presten.

"Nå er du i skjærsilden, for å renses og lutres til det evige liv," sa mestertyven, og gikk sin vei, og tok alt gullet og sølvet og alle de gilde tingene som presten hadde lagt i haug i storstuen sin.

Om morgenen, da gåsejenta kom og skulle slippe ut gjessene, så hørte hun presten som lå i sekken og ynket seg inne i gåsehuset.

"Å i Jøsse navn, hvem er det og hva feiler deg da," sa hun.

"Å, er du en engel fra himmerike, så slipp meg ut og la meg komme tilbake til jorden igjen, for her er verre enn i helvete; smådjevlene kniper meg jo med tenger," sa presten.

"Jeg er nok ingen engel, gud bære!" sa jenta og hjalp presten ut av sekken, "jeg passer bare gjessene til amtmannen jeg, og det er nok de smådjevlene som har klypt han far."

"Å, det har mestertyven gjort!! å mitt gull og mitt sølv og de gilde klærne mine!" ropte presten og bar seg ille og løp hjem, så gjæterjenta trodde han hadde gått fra vett og forstand med det samme.

Da amtmannen fikk vite hvordan det hadde gått med presten, at han hadde vært både i skjærsilden og på den trange vei, lo han seg nesten fordervet; men da mestertyven kom og ville ha datter hans, som han hadde lovt, så godsnakket han med ham igjen og sa: "Du får nok gjøre et prøvestykke som er bedre, så jeg riktig kan se, hva du duger til. Jeg har tolv hester på stallen," sa han, "og dem skal jeg sette tolv karer på, en på hver; er du god for å stjele hestene unna dem, så får jeg se hva jeg kan gjøre."

"Ja, det var vel råd," sa mestertyven, "fikk jeg så sant datter di, så -"

"Ja, kan du det, så skal jeg gjøre mitt beste," sa amtmannen.

Så la mestertyven til kremmeren og kjøpte brennevin på to lommeflasker, og så slo han en dvaledrikk på den ene, men på den andre hadde han bare brennevin, og tinget så elleve karer til å legge seg bak låven til amtmannen om natten. For gode ord og betaling lånte han en fillet stakk og en trøye av en gammel kjerring, tok seg så en stav i hånden og en pose på nakken, og da det led mot kvelden, så hinket han avsted imot stallen til amtmannen. Da han kom dit, holdt de på å vanne hestene til kvelds, og hadde nok å gjøre med det.

"Hva fanden vil du?" sa en av stallkarene til kjerringa.

"Å, huttetu! det er så kaldt!" sa kjerringa og hutret og frøs, og bar seg ille. "Huttetu! det er så kaldt at en stakkar gjerne kan fryse i hjel!" og så skalv og ristet hun igjen. "Å herregud, får jeg lov å være her og sitte innenfor stalldøra i natt?" sa hun.

"Du får fanden heller! pakk deg av gårde og det på flyende flekken; får amtmannen så visst se deg her, så får vi danse vår dans," sa én.

"Å, den gamle skrøpelige kroken!" sa en annen en, som syntes han hadde vondt av henne; "den kroken kan da gjerne sitte; hun gjør visst ikke noe vondt hun."

De andre mente, det skulle det ikke bli noe av, men alt som de trettet og stelte hestene, dro hun seg lenger inn i stallen, så hun til sist ble sittende bakom døren, og siden var det ingen som la merke til henne.

Da det led utpå natten, falt det litt kaldt for karene å sitte på hesteryggen.

"Huttetu! det er da dægern så kaldt," sa én og slo floke.

"Ja, jeg fryser så jeg rister," sa en annen en.

"Den som hadde litt tobakk!" var det en som sa.

Ja, så var det en som hadde en kvart; den delte de, det ble nå ikke stort til manns, og så tygde de og spyttet. Det hjalp litt, men rett som det var, så var det like ille igjen. "Huttetu!" sa en av dem og ristet på seg. "Huttetu!" sa kjerringa og hakket tenner, så det skranglet i kjeften på henne; så tok hun opp flaksen med bare brennevin, og så skalv hun slik på hånden, at det klunket i flasken, og så drakk hun, så det sa klukk i halsen på henne.

"Hva er det du har på flaska di, kjerring?" sa en av stallkarene.

"Å, det er nok en liten skvett brennevin, far," sa hun.

"Brennevin! hva for noe? La meg få en tår! la meg få en tår!" skrek de alle tolv i munnen på hverandre.

"Å, det er så lite jeg har," sutret kjerringa. "Dere blir ikke våte i munnen av det engang."

Men de ville ha, og de måtte ha, det var ikke noen råd for det; og så tok hun da flasken med dvaledrikken og satte for munnen på den første; da skalv hun ikke lenger, men styrte flasken så hver av dem fikk det han trengte, og den tolvte hadde ikke drukket, før den første alt satt og snorksov. Så kastet mestertyven fantefillene av seg og tok den ene karen etter den andre nokså lett og satte dem skrevs over bolkene, ropte så på de elleve karene sine og satte avsted med hestene til amtmannen.

Da amtmannen kom ut og skulle se til karene på morgensiden, tok de til åfriske på seg: de hugg i bolkene med sporene, så flisen føk, og noen falt ned, og noen ble hengende og satt der som narrer. "Å jo," sa amtmannen, "jeg kan nok skjønne hvem som har vært her nå. Men noen usle karer er dere, som sitter her og lar mestertyven stjele hestene unna enden på dere!" Og så fikk de smurning, for det de ikke hadde passet bedre på.

Utpå dagen kom mestertyven igjen, og fortalte hvordan han hadde båret seg at, og ville ha datter til amtmannen, som han hadde lovt ham. Men amtmannen ga ham hundre daler, og sa at ham måtte gjøre noe som var enda bedre. "Mener du, du kan stjele hesten unna meg, mens jeg er ute og rir på den?" sa amtmannen.

"Å, det var vel ei råd," sa mestertyven, "fikk jeg så sant datter di."

Ja, han skulle se hva han kunne gjøre, og så sa han da en dag han ville ri ut på en stor ekserserplass.

Mestertyven fikk fatt på en gammel utlevd skotmerr, gjorde seg sammen en sele av bare vidjer og soplimkvister, kjøpte en gammel fillekjerre og en stor tønne, og så sa han til en gammel fattigkjerring at han skulle gi henne ti daler, hvis hun ville legge seg inn i tønna og gape over tapphullet; der skulle han stikke fingeren inn - noe vondt skulle det ikke hende henne, hun skulle bare få kjøre litt -, og dersom han tok ut fingeren mer enn én gang, skulle hun ha ti daler til. Selv fikk han på seg noen filler, sotet seg ut, og satte på seg en parykk og et stort skjegg av geiteragg, så ingen kunne kjenne ham igjen, og så la han avsted til plassen; der hadde amtmannen alt ridd en god stund.

Da han kom fram der, så gikk det så smått og så trått at han nesten ikke kom av flekken; det seg og det seg, så sto det rent stille, så seg det litt igjen, og det gikk så trevalig, at amtmannen aldri kunne falle på at det skulle være mestertyven. Han red like borttil og spurte, om han ikke hadde sett noen som gikk og lusket omkring i skogen der.

Nei, sa mannen, det hadde han slett ikke sett.

"Hør nå," sa amtmannen, "vil du ri inn i skogen, og se vel etter om du ikke treffer på noen som går og lusker der, skal du få låne hesten min, og en god drikkeskilling skal du få for umaken."

"Nei, om jeg det kan," sa mannen, "for jeg skal til bryllups med denne mjødtønna som jeg har vært etter, og så har tappen falt ut for meg på veien, og nå må jeg gå og holde fingeren i hullet."

"Ri du," sa amtmannen, "jeg skal nok passe både hesten og tønnen."

Ja, så skulle han da gjøre det; men han ba amtmannen at han endelig måtte passe vel på å være snøgg til å sette fingeren i tapphullet, når han tok ut sin.

Ja, amtmannen sa han skulle gjøre det beste han kunne, og så satte mestertyven seg opp på hesten.

Men tiden gikk og det led med det skred, og ikke kom der noen tilbake; til sist ble da amtmannen lei av å gå med fingeren i tapphullet og tok den ut. "Nå skal jeg ha ti daler til!" skrek kjerringa i tønna. Så kunne han nok skjønne hvordan det hang ihop med mjødtønna, og ga seg på hjemveien; men da han hadde gått et stykke, møtte de ham med hest, for mestertyven hadde alt vært hjemme hos ham.

Dagen etter kom han til amtmannen og ville ha datter hans, som han hadde lovt ham. Amtmannen godsnakket nå med ham igjen, ga ham to hundre daler, og sa han måtte gjøre et prøvestykke til; kunne han det, skulle han få henne.

Å ja, mestertyven mente nok det, når han bare fikk høre hva det var for noe.

"Mener du, du kan stjele lakenet av sengen vår, og serken av konen min?" sa amtmannen.

"Det var ikke umulig det," sa mestertyven, "fikk jeg så sant datter di, så -"

Da det led på natten, gikk mestertyven ut og skar ned en tyv som hang på galgebakken, la ham på nakken og tok ham med seg; så fikk han fatt på en stor stige, og den satte han opp til kammersvinduet til amtmannen, kløv så opp og skubbet den døde opp og ned, akkurat som det skulle være en som sto utenfor vinduet og kikket.

"Der er mestertyven, mor!" sa amtmannen og dultet til konen sin. "Nå skyter jeg ham jeg," sa han, og tok fram en rifle han hadde lagt fremfor sengen.

"Å nei, du får ikke gjøre det lel," sa fruen, "du har jo selv bestilt ham hit."

"Jo, jeg skyter ham jeg, mor," sa han, og lå der og siktet og siktet; men snart var hodet oppe, så han så litt av det; rett som det var, var det borte igjen; til sist fikk han nok sikte; det smalt, og den døde falt, så det dunket i bakken. Mestertyven ned, det forteste han kunne.

"Ja, jeg er nok riktignok den høye øvrighet," sa amtmannen, "men folk får så lett noe å si, og det skulle være leitt om de fikk se dette døde mennesket; det er nok likest jeg går ut og graver ham ned."

"Det får du gjøre som du selv synes, far," sa fruen.

Amtmannen sto opp og gikk ned, og med det samme han hadde gått ut gjennom døren, smatt mestertyven inn og fór like opp til fruen.

"Nå far," sa hun - for hun trodde det var mannen - "er du alt ferdig nå?"

"Å ja, jeg puttet ham ned i et hull jeg," sa han, "og karet over litt jord, så vidt han er gjemt, for det er slikt vær ute; jeg skal gjøre det bedre siden; men la meg få lakenet å tørke meg på, for han var så blodig, og jeg har sølt meg så til på ham."

Det fikk han.

"Du får nok la meg få serken din og," sa han, "for lakenet rekker ikke til, merker jeg."

Å ja. Men så kom han i hug at han hadde glemt å lukke døren, og det måtte han da ned og gjøre, før han kunne legge seg igjen, og så satte han avsted både med lakenet og serken.

En stund etter kom den rette amtmannen.

"Nei, hvor lenge du var om å lukke den døren da, far!" sa fruen, "hvor har du nå gjort av serken og lakenet?"

"Hva for noe?" sa amtmannen.

"Å, jeg spør hvor du har gjort av serken og lakenet, som du fikk til åtørke blodet av deg, jeg," sa hun.

"Så til helvetes!" sa amtmannen, "har han nå gjort det med?"

Om dagen kom mestertyven og ville ha datter til amtmannen, som han hadde lovt ham, og da torde han ikke annet enn la ham få henne og mange penger til, for han var redd for at mestertyven skulle stjele øynene ut av hodet på ham, og at han selv skulle komme for mye på orde blant folk, om han ikke gjorde det. Mestertyven levde både godt og vel; om han stjal mer, skal jeg ikke kunne si, men gjorde han det, var det visst bare for moro skyld.

Les flere Asbjørnsen og Moe's Norske Folkeeventyr





Kopiering av materiale fra Grinebiter.com for bruk andre steder er ikke tillatt uten avtale.

Norske Folkeeventyr  |   Aksjebrev  |   Frimerker  |   Grinebiter  |   Tic-Tac-Toe Online  |   Copyright Information  |   Contact