Det var overskyet og svalt. Innefter fjellet svevet tåken ennu; bare en og annen gang brøt solen halvt igjennom, og vi skimtet usikkert de ruvende omriss av høer og kamper. Snart lå setergrendene bak oss, og det enstonige kvitter av snespurven blandet seg med rypenes gakk-gakk nede mellom dvergbjerk, enerbusker og vier. Først efter et par timers gange nådde vi lavartenes rike; renmose, gullskjegg, gråskjegg og lignende nøysomme planter dekket hellingene, og dannet en grågrønn forgrunn foran de triste mosekledde vidder, som bredte seg ødslig i det fjerne.

Fløyt av heilo, korpens klunk, og ville hvin fra sjovåken skar av og til gjennom suset av vinden og snebekkene. Men om litt ble også disse spor av plantelivet og liv sparsommere og sparsommere; vi var snart inne i alperegionens endeløse masser av kampesten og ur, gjennomfuret av daler efter sne-elvene. Her søker renen om sommeren et sunt og luftig tilhold, et fristed for den plagsomme renfluen. Og her har den føde i rikelig mengde; der er gress og vier i smådalene mellom disse veldige stenhauger, der er lav på skråningene, der er hvit vianvang og blå gentian; isranunkelen skyter opp, ofte like til randen av snefonnene, og på de tørre skråningene kryper sølvhvit renblom. På disse åpne viddene får renen øye på sin fiende på langt hold; og vinden, som alltid stryker henover dem, varer den mot enhver fare som nærmer seg, lenge før dyrets skarpe øye kan oppdage noe.

Ved middagsleite var vi inne på Gråhø. Solen hadde for lenge siden spredd tåken, og en frisk sønnenvind sopte den ene skyggende skybanken efter den andre nordover. Tor og Anders vrengte det grå ut på de røde toppluene sine, for nu kunne vi vente å få dyr i sikte. Vi rettet kikkerten mot alle høyder og skråninger i et par mils omkrets; men ingen ting var åse. Tor gikk stille foran, med lutende hode, og stirret ned mellom stenene; til sist la han seg ned så lang han var.

"Her er slag etter et dyr," sa han og viste meg merket efter klover; for mitt uøvede øye var de nesten ikke til å se. "Og der står det ein avbitin reinblomstol; han er so frisk at safte tyt utu 'om. Her ha det gått ein hop og gnagjé, og det er ikke lengje sia hell."

"Sjå hunden!" sa Anders, som kom efter og førte en sterklemmet gårdshund med spiss snute og spisse ører i kobbel; "sjå kå 'n væra mot vindé. Anten ha det voré dyr her, eller så er døm ikkje langt unna."

"Ja, rein er det han ha vær tå; det er korkje hara hell fjellrakk, sia 'n lyfte nåsan så høgt," sa Tor; han klappet hunden, som slo med halen og dro været i korte, snøftende pust.

"Ja, ta 'n du Bamse! Døm er ikkje så nære enda, men lengje kan det ikkje vårå, før oss fær sjå døm. - Nå kunn det væra tid å nøne; oss ha gått vonoms langt idag, og det er ymse um oss kjøm te kvile så snøgt, når oss fær sjå rein. Her er det vatn, og her er det lego-stad god nok," føyde han til, og la fra seg nisteskreppen og børsen uten å vente på svar. Anders bandt hunden ved en sten, og la seg på alle fire og drakk av det kolde snevannet som sildret mellom stenene. Jeg kastet meg ned, jeg også, bare sir John fant stansningen høyst utidig; han protesterte mot mat, mot hvile, mot tobakk og alt mulig, før han hadde sett "reindeer". Først da Tor hadde fått ham til å forstå at dyrene var flere engelske mil borte, og at det efter all rimelighet ville ta flere timer før vi kom i nærheten av dem, slo han seg til tåls. Han strakte seg så lang han var på de ujevne stenene, og tok til takke med nisten Mari Lårgard hadde sendt med oss, med snevannet og et beger av jaktflasken.

Like siden vi kom inn på fjellet, hadde Tor vært stille og ordknapp; han gav ans på alt, fjernt og nær. Men nu under hvilen ble han en annen mann. Han fortalte i korte raske drag den ene jakthistorien han hadde opplevd, efter den andre, og viste oss åstedet for mer enn én skytterdåd.

"Der burtved Blekvang-sætrin," fortalte han, "va e i kast med ein bukk eingong. Han kom i hold, og e skaut 'n, så han stupte; men som e kom innåt 'om spratt 'n ende til værs, satte avsted, og burte vart 'n. Han dro innover Stygghøé; e gjekk og leitte tess det vart myrkt, men e fann ikkje att 'n. Om natté låg eg ti eit tå Blekvangselom, og um morgon strauk e innpå Stygghøé att, og best e går, fær e sjå ein korp høgt imillom steinom. E tykte det kunn væra rart å sjå kå den kunn sitja på. Da e kom innåt 'om, såg e eit hønn som stakk i væré. Der låg bukken, og glad vart e. Men me' e heldt på å flådde 'n, kom det strukandes ein reinshop; det va nie vakre dyr, og ein gild bukk med hønn så store at e ha æilder sett maken. E la meg ned, men va ikkje god te få riktogt skòt på døm. Til sist tok døm til årekkje forbi; da skaut e, og bukken stupte. Da e kom nærare innpå 'n, tenkte e: "e lyt fel freiste få tak på deg," og så fekk e tak i eine hønne, men som e sette kniven ti nakkjin på 'om, spratt 'n upp, så oss kanta hugstup nedigjennom urdé, kniven på ei lei, og e og bukken på hi, - men e slepte ikkje takjé. Han baud te stange au, det leie beistet, og slo med framføtom, men han hadde ikkje stor makté, for e heldt meg te sies og hadde godt tak ved roté på hønnom. Takomte bar det i koll nedigjennom urdé; og e fekk meir hell ein støyt. Så sjåkå 'n og rega i koll til sist. Der låg 'n. E hadde ikkje anna ambo hell ein skosyl, og med honom kunn e ikkje få live tå 'om. E tenkte nok på å drive te 'om i skalla med ein stein, men det hadde e ikkje hog til; så gjekk e uppover, fann att rifla og lødde ho. Da e kom ned att, sette e pipa i nakkjin på 'om og skaut; men enda gjorde 'n eit høgt hopp, før han stupte. Så grov e døm ned i urdé båe tvo og la stein over, så jerven ikkje skull eta upp dem; for e va ikkje god te finne att kniven, så e kun få flådd helle lema sund døm. Men e va lemster og forderva i skrotté over åtte dågå etter den leiken."

Nu ga sir John til beste noen historier som han sa han hadde opplevd på hjortejakt hos en slekning i Skottland. De endte alle sammen på en mer avgjørende måte; først sendte jegeren dyret en drepende kule, og siden støtte han til overflod fangstkniven i nakken på det efter alle sportskunstens regler.

"Kanskje hjorten ikkje trøng så sterk dauskot," sa Tor; "på reiné lyt du brote bein helle treffe hjerta, ska 'n bli liggjan'. Det va ein skyttar i Vestfjellom, heitte Gullbrand Glesne; han va gift med bestemor åt den guten døkk såg nedi sætern igjærkvell, og ein glup skyttar ska 'n ha voré. Ein haust kom 'n innpå ein gild bukk; han skaut 'n så 'n vart liggjan', og han kunn ikkje anna veta hell 'n va stokk-steindau. Så gjekk 'n stad og sette seg skrevs over ryggen på 'om, slik døm ofte gjere, og så skull 'n te skilja nakkebeine frå skalla. Men best han hadde sett seg, spratt bukken opp, la hønné attende, og trykte 'n fast millom døm, så han satt som ti ein armstol, og så barst det i vegen, for kula hadde berre sneidt skallin på bukkjé og hadde sli 'n i svime. Slik skjòt ha fell æilder nogo mennskje havt, som den 'n Gullbrand fekk. Det gjekk imot vær og vind over verste breane og styggurdin. Beint på Besseggen sette 'n; men da ba 'n Gullbrand åt Vårherre, for da trudde 'n æilder han skull få sjå korkje sol hell måne meir. Men til sist la reinen til svòms tvert over vatne med skyttaré på ryggjé. Mea hadde 'n Gullbrand fått laus kniven, og med di såmå bukken sette føt'n på land, støytte 'n kniven inni nakkjin på 'om, og dau va 'n. Men han Gullbrand Glesne hadde sakte ikkje vilja gjort uppatt den reisa for all den rikdomen som til er."

"En slik stori om en krubskutter som vort hjortrutter har jeg hørt i Inglænd," sa sir John, med sin sedvanlige usans for vokallyd.

"Fra Jylland forteller Blicher en lignende," sa jeg.

"Men hvat var det for et egg du nevnede, Thur, Pessegget?" avbrøt han meg.

"Besseggen, mena du?" spurte Tor. "Det er ein kvass rygg millom Gjendé og Bessvatné; han er hengjende bratt, og så smal at når ein står og kasta ein stein med kor hånd, så rulla det ein ned i kort vatn. Reinsskyttaran går over der i godvær, hellest er det ikkje framkjømt der. Men det va ein ovyrding frå uppi Skjåk som heitte Ola Storbråtå; han gjekk over der med ein vaksin reinsbukk på nakka."

"How huit er det fjell over vannene?" spurte sir John.

"Å, det er ikkje brått så høgt som Rondan," sa Tor; "men det er over sjau hundre alen. E fylgde ein kaftein der eingong, ein landmålar som hadde mælt det. Ja, han Anders der va au med."

"Ja, det va likaste mannen e ha kjent," sa Anders ivrig; "han va så gjemensleg og vyrd-laus og likeglad at det va ikkje måte på di. Og histori kunn 'n fortælja um kå det va, og viso song 'n så e æilder ha høyrt maken. Men burti Rondom va det nær gått galé med 'om. Oss hadde voré uppå den vestre tinden og sett varde; der kom 'n ut på ei fonn, og ho va både bratt og hål som berre svelle, så det bar utover, og han reiste visst ein par hundred alne ne'over. Men da oss trefte 'n att, gjekk 'n berre og log; for han hadde skura tå seg det meste tå broken sine, sa 'n."

"Der burtpå kan ein komå til å renne seg, før 'n veit orde tå di," sa Tor; "for i Rondom og Rond-fonnom er det ikkje lett å komå fram. Reinen ha lett nok for, men skyttaran bli etter, um det ikkje går døm verre enda. Det va ein reinskyttar som kom te reise utover der eingong, men han kom au væl frå di. Han gjekk og rekte slagjé etter ein reinshop burtpå ei snjofonn, og enste ikkje noko anna; til sist kom 'n ikkje korkje fram hell attende, korkje upp hell ned, og han såg ikkje anna hell dauin for seg; dermed tenkte 'n: "likeså godt fysst som sist!" Ein hund hadde 'n med seg; den skaut 'n fysst; men da han hadde skote og skull te lø'e att, så losna det ei stor skriu med 'om, og han glei nedover med snjoen, til han stana ein stan, der han kunn komå fram. Og ingen skae fekk 'n tå di, men livde mange år etter den tie."

"Du fortell så mange stori'r, Thur, ænd kan ikke lader andre menn komme til at taler," sa sir John, som lenge hadde verket for å få komme til. "Jeg har også at fortelle nogler stori'r i Inglænd. Det vær en gæmmel skutter som kommet fra Skotlænd, der fortellet meg. En gang, sæd han, var to krubstkutter i skog at skuder hjort. De havde ruder lyer begge to, ænd begger to totter de havder en dilig reddeer for seg, og de krub og de krub, ænd stilleder fram, ænd så skudd de po en gang, ænd så låg de dau'er begge to."

"Kæm kunn veta det da?" spurte Anders.

"Den ene livet vel så lenger at han fekk siger det til prest," svarte sir John.

"Men så var det en annen stori som var likeså merkverdiger av den sammer mænns fortelling. Det var en krubskutter som var jagender en hjort, og han fekk sjå en old-gæmmel mænn med ruder lye. Han var ropendere til ham, men han svaret ikke, ænd når han så opp fra rifle, var det en old-Gæmmel raudeer med sture grinede horn; men når han vudd skuder, var den en gæmmel mænn med en ruder lye. Han blivet så redd; men han skudet lel, og så var det ein old-gæmmel hjort med sture grinede horn, som det ikke er skuder mager til po hundreder år."

Vi var uthvilt, hvert spor av tretthet var forsvunnet, og da vi igjen vandret bortover urene, følte vi hvordan den sterke fjelluften gjorde musklene spenstige og gangen lett. Vi hadde knapt gått tusen skritt på østhellingen av Gråhø, før Tor stanset. Han skygget for øynene, langet efter min kikkert og sa:

"Det er ikkje godt å sjå grådyr millom gråstein; - - - der er det ein hop; tri, fire, ein gild bukk, og ein te! sjau, åtte, tie, tolv, tretten!" talte han.

"Er det tretten, ly ein væra feig," ropte Anders.

"Sjå burti den gråe steinurdé som skyé ligg over; der går det ut liksom ein tangjé med snjo; der rekkje døm framum nogolite radt. Det er ikkje mat å finne i urdin, måta," sa Tor, og viste med børsa hvor vi skulle lete.

Det var en tre fjerdings vei dit. For å komme under vinden og møte flokken ovenfor snefonnen måtte vi over en dyp dal og nordenom den høyden hvor dyrene var, bent imot Gråhø. Det var en milelang omvei, over urer og fonner og i storm fra syd, så turen ville ha vært tung og trettende nok under andre omstendigheter; men jaktlysten dirret i lemmene på oss, og lengselen efter å komme dyreflokken på skudd ga oss vinger og gjorde veien lett. Men da vi smygende nådde frem til randen av snefonnen, fant vi bare farene efter flokken.

"Nord-etter igjen!" sa Tor, og vi i vei bort mot en liten rygning, hvor vi kunne få friere utsyn.

"Legg døkk ned!" sa Tor med ett, og kastet seg i bakken. "E ser hønné tå ein bukk mot himilé, rett over ryggen på snjofonnen, han er ikkje åtte hundre steg frå oss; legg døkk ned flate, så kan oss kanskje få skot på 'n; men det nytta inkje krupe fram; det er ikkje ein stein å smuge bakafor her."

Lenge så vi ikke annet enn hornene av den store bukken. Den dreiet seg hit og dit, som om den sto på vakt. Oss merket den ikke, vi var under vinden. Men med ett spratt hele flokken inn på den siden av fonnen som helte mot oss. Jeg grep krampaktig efter børsen; men Tor tok meg rolig over armen og sa: "Styr deg, e ska nok seia te!"

De var der alle tretten; kalvene og begge bukkene jaget hverandre i ring i vilter lek. Snart sto de på to med kneisende horn og slo mot hverandre med fremføttene, snart hoppet de mannshøyt med alle fire i været på én gang, snart slo de kåte ut med bakføttene, så lenden sto høyt opp i luften, og issprut og sneklumper føk og røk omkring dem.

"Detta va nogo te leik," sa Anders og lo. "Døm leik og sprett så oss ser både sol og måne under føtom på døm."

"Da bli det ilt vær;" sa Tor; "når reinen leik seg, er det støtt mot ilt vær."

Leken varte ved og ble villere og villere; sprangene og stillingene ble så dristige og pussige at vi måtte le høyt. Men midt under leken kom den ene bukken like imot oss i fullt sprang. Flokken efter.

"Pass på nå, hald like på bringkøill'n hell bogen!" hvisket Tor; men knettet av hanene på våre rifler sa ham at den først påminnelsen var overflødig. Hånden skalv og hjertet stormslo: om noen sekunder ville den store bukken være på skudd. Men da den nærmet seg fonnkanten, fløy en sjovåk opp av uren. Et sekund sto både bukken og hele flokken som naglet til stedet med tilbakekastet hode og kneisende horn, og stirret opp mot falken, som seilte avsted med et vilt skrik. I neste nu kastet de rundt som en vind, og fór i flokk og følge bortover fonnen, fulgt av en pipende riflekule.

"Å, det var for langt. Detta va å kaste bly i været," sa Tor.

Sir John hadde valgt seg et annet mål; i avmektig harme rettet han sitt skudd mot den uskyldige årsak til flukten. Men den stolte fuglen gjorde bare et slag med vingene og seilte rolig videre over hodet på oss.

"Dæ' va fel von te råkå denna!" sa Anders og lo.

For å få friere utsyn gikk vi lenger frem. Flokken kom igjen til syne på en annen høyde. Tor fulgte den oppmerksomt med øynenen. Da den ble borte bak rygningen, sa Anders:

"Denna fuggelen er støtt i vegen her på fjellé; hadde ikkje han vore, så hadde hopen komé beint imot oss."

"Det kunn fel hende, oss trefte'n enda, før solé går ned," mente Tor.

Vi satte oss og hvilte, mens sir John brummet og undret seg over at renen kunne bli skremt av så lite.

"Så lite?" sa Tor. "Han legg på sprang, berre det flyg ein sjosporv millom steinom og kvitra, og berre det sprett upp ein fjellhara, så bær det avsted med 'om som det skull gjelde liv og daue."

Sir John kom med tusen gisninger om hvor renen vel kunne være nu, av og til krydret med et forbitret utbrudd om slike skadefugler. Så tok han på åunderholde seg med Tor, som for noen år siden hadde fulgt en slektning av ham på et par uheldige rensdyrjakter her oppe, en viss Bilton, forfatter av en stor bok om jakten og fisket i Norge. I den anledning fortalte han om et merkelig uhell han selv hadde hatt, den eneste gangen han hadde vært i hold med en rensdyrflokk. Det var på Bergensfjellene. Han og et par andre engelskmenn skjøt, dyrene ble skremt og satte over nyisen på et vann. Sir John og hans kamerater forfulgte dem til isen brast. Men skytterne som var med, satte livet på spill med å dra dem i land. Mens sir John fortalte på sitt kaudervelsk, og bakefter med salvelse la ut om den katolske kirkestemning som grep ham når han ved aftentid var i fjellet, satt jeg hensunken i det mektige rundskue foran oss.

Rondanes veldige masser lå i en stor halvrunding mot syd; i den tynne, gjennomsiktige luft så det ut som de knapt var en halv mil borte. Midt i halvringen kneiste ruvende en enslig tind, Trollronden. En sky sto foran solen og la skygge over den mektige gruppe, men toppene og eggene tegnet seg skarpt mot den klare blå himmel i sydøst. Det var innsiden av ringen som vendte mot oss. Trollronden i midten stengte utsynet til noen av de sydøstlige Ronder. De kamper vi så i øst, var dypt furet og besto av lyse stenurer. De sydlige og vestlige var alle dekket av veldige snebreer fra topp til fot.

Mot vest og nord bredre fjellsletten seg, brunlig, grågrønn, endeløs og trist. Ensformigheten ble bare avbrutt ved skygger av drivende skyer, og tåker som steg opp av øde-dalene og snodde seg efter elveløpet. I himmelsynet lengst ute, fra Snøhetta i nord til vrimmelen av Loms- og Vågåfjell i vest, svevet ølrøyken glidende, og ga fjellene, med kammer, tinder og rygger, fantastiske dimensjoner. Gjennom denne dirrende, gjennomsiktige varmedis gjød solstrålene seg ut over vestfjellenes sne- og isbreer, vinrøde skyer med gyllen brem svevet over dem, og en rødlig gullglans strålte tilbake over hele nordvest-himmelen.

Men det var på tide å komme avsted. Vi hadde ennu en lang og slitsom vandring til Uløyhytten, en skytterhytte ved foten av Vest-Ronden; der skulle vi ligge om natten, og Hans skulle møte oss der med kløvhesten. Sir John spurte på hvilken kant hytta lå, og Tor pekte bortunder den nærmeste Rondekampen, - det var omtrent samme retning som renflokken hadde tatt. Vi gikk over fjellskråninger og snefonner, over høyder og daler, den ene uren ned og den andre opp. Hunden strammet ofte i kobbelet med nesen værende i vinden, og Tor og Anders vekslet nu og da noen ord seg imellom, som antydet at vi fremdeles var på sporet. Vi fikk nytt mot og kjente ikke mer til trettheten. Vinden hadde stilnet av, og det siste solskjæret la seg over stener og snefonner.

Ved en fonn straks ovenfor oss får jeg så med ett øye på et par horn som rager opp av en fordypning.

"Legg døkk ne!" hvisket Tor i det samme.

I en fart gjorde vi oss opp en plan: jeg skulle skyte den bukken som sto til venstre, sir John den til høyre. Tor fulgte oss med hunden, og skulle slippe den straks, dersom et dyr ble skadeskutt. På hender og knær krøp vi frem mellom stenene, til vi kunne se den i den lille fordypningen der flokken sto. Det var de samme tretten dyrene vi hadde sett på breen. Bukken til venstre sto heldig til, der var to dyr i rad med den, ett foran og ett bak; rett ovenfor sto en kalv. Holdet var drygt, men ikke for langt, og det var vanskelig å komme lenger frem uten å bli sett. Jeg varslet sir John, la til øyet og ville trykke løs, men han fór opp i heftighet og ropte høyt: "Skuder ikke for Guds skulder, det er altfor læng!"

"Det er ikkje for langt!" hvisket Tor utålmodig.

Nu trodde da sir John å burde gripe initiativet; men i en forvirring som ikke ga det beste vidnesbyrd om hans bedrifter på de skotske hjortejakter, ville han først springe noen skritt frem; dermed snublet han i hundebåndet, stupte over ende og rev løs hunden, som i full los satte opp igjennom uren. Jeg slengte forgjeves min kule efter de flyktende dyr. Men under mannefallet hadde Tor snappet riflen og kastet den til kinnet; det smalt, og den ene bukken satte med et veldig sprang midt ut av flokken og rullet over ende på sneen. Den reiste seg opp på forlabbene igjen, men styrtet straks, med et dypt gisp. Anders og jeg satte i et jublende dotskrik -akkompagnert av noen engelske ulyd som ridderen av den bedrøvelige skikkelse ga fra seg for knærne sine og for "de fordumte reindeer han aldri skudd kommer til at skuter".

Vi skyndte oss til snefonnen, hvor hunden sto på vakt og slikket blodet av det stolte dyret, som ennu lå og gispet efter været. Tor endte dødskampen ved å støte kniven i nakken på det, og da vi hadde betraktet det fra alle kanter, ga han seg til å flå; Anders hjalp til, så det gikk fort. Huden, hornene og lårene tok vi med; resten ble gravet ned i uren og skulle hentes neste dag; vi veltet over en borg av store stener for å verne det mot jerven.

Da vi skulle gi oss i vei, begynte sir John igjen å gjette på hvor "de reindeer" kunne være; han spurte Tor hvorhen han trodde de hadde tatt veien, og om det ikke kunne være mulig å møte dem, for han skulle dog ha lyst til å skyte "et deer".

"Ja," sa Tor alvorlig, "det skal e seia deg, det kunn oss fel; når oss gjekk burtover Bråkdalshøé, trur e nok du trefte døm ved Rondhalsen, nogon annan stan kjøm døm ikkje ned etter di leien døm tok på. Men inna oss kjøm dit, er det svarte natté, og det er ikkje spøk å komå fram der på ljose dagjé, og um natté kan du komå te brote av både hender og føter."

En slik tur i mørke natten hadde ikke sir John hug på, dertil hadde han hals og lemmer for kjær. Vi tok altså ned på en annen kant av Bråkdalshø, gjennom en dal med frodig gressvekst og et rikt blomsterflor, og gikk så en stund på fast gressbunn langs Vesle-Ula, en av de åene som kommer fra Rondane. Tusmørket falt på og aftenstjernen steg frem. Snart hørte gressbunnen opp, og det bar ut i urer med løs-sten som av og til ramlet ut i elven under føttene på oss, og stundom gjorde vi selv følge med.

Disse avstikkere ut i det kalde elvevannet fikk sir John til å lette sitt hjerte i adskillige engelske kraftuttrykk, som jeg i førstningen ikke kunne bare meg for å stemme i på norsk.

"Du tykjy det er slemt her nå du," sa Anders; "men du skull voré med oss ifjor etter Mikjilsmess. Da skaut 'n Tor ein bukk, og den gjekk oss og somla og leitte etter millom haugom her, tess det to te å snø og drive, så oss ikkje såg håndé for oss. Til sist kom oss ned i dalen ved elvé her, og datt i koll for annakort steg oss tok. Best oss gjekk og vadde i snjoen og myrkre, bar det ut i elvé eller i koll i urden, så oss slo børsa ned i steinan."

Sir John ble meget trett og utålmodig. Hvert øyeblikk spurte han hvor langt vi hadde igjen til "den fordømte skutterhutt", og fikk i begynnelsen stadig samme svaret: det var "en god fjerding". Siden minket det til "et lite stykke"; men det lot aldri til å ville ta ende. Til sist, efter en liten sving opp fra elven, fikk vi røklukt i nesen. Nattkvarteret kunne ikke være langt borte. Men ennu måtte vi over en bakkehelling, langs med en lav bergrygg og over en myr; så kom vi inn på fast gressbunn.

"Her er Uløyhytta," sa Tor.

Jeg skimtet ikke annet enn noen stenhauger og en fortsettelse av bergveggen. Men nede i veggen ble det åpnet en liten dør eller glugge, og en sterk lysning sto ut; så gled der skygger foran lyset, og et par mennesker kom frem.

"Det er nok fleire skyttare her," sa Anders. "Gu' kveld, Per, nå fær du fræmon! Det er 'n Per Fuggelskjellé, ein tå døm som ha bygt hytta te væra ti um vinteren, når han ligg her etter rupun," la han til for oss. "Og der er 'n Hans au - gu' kveld! Kom du tidsnok med kløvgampé?"

"E kom i lysé e, kar, og e ha pynta hytta og havt ny moså ti sengje; men 'n Per Fuggelskjellé kom for ei stund sia. E menu døkk ha skoté ein bukk? e tykjy 'n Tor bær på eit par hønn."

"Gud fordumme de folk og deres hutter!" kom det fra sir John; "her er kanskje plass til tu nu vi er seks. Jeg husker Bilton taler om et sådant fordumt hull i sin bok om Norge."

Jeg ydmyket meg og krøp inn. Døren var nok lav, men det var da bedre inne enn ute på fjellet i mørke og nattekulde. Det var varme på gruen. Det så riktig lunt og dukkestueaktig ut derinne.

Jeg satte meg på brisken. Den sto foruroligende nær peisen og tok opp hele lengden av veggen midt imot døren. Det var fylt rensdyrmose og lav på den, og Hans hadde forsynt den med et laken, en uhørt luksus i Uløyhytten, og med kappene våre. Av stokkverk var det ikke meget i hytten; bare dørveggen er tømret; resten er for en stor del naturens eget verk. Hytten ligger nemlig i en kløft: høyre vegg, hvor peisen står, er bare nakne fjellveggen; de andre to er laget av store heller som når fra gulv til tak; også det lave taket er av heller.

Efter den slitsomme gang gjennom urene under Vestrondens mørke skygge i kveldkjøligheten smakte det å finne ly i dette lune, renslige og hyggelige tilfluktsstedet. Til sist bøyde da også sir John sin nakke under dørbjelken. Men da han var innenfor og reiste seg i sin fulle høyde - han var tre velmålte alen -, satte han pannen mot en av stokkene i sperretaket som efterlot sotete spor i ansiktet hans. Han ble hissig, men burde ha tenkt på at hytten bare er bygget til å sitte eller ligge i.

For Per Fuggelskjellé, byggmesteren selv, er det visst høyt nok under taket; han er hverken svær eller lang. Nu sitter han inneklemt i kroken mellom dørveggen og Anders og Tor, som har satt seg på langbenken, det eneste sete i hytten. Det er knapp plass; hele benken fra brisk til dørvegg er bare eslet til to personer, eller i høyden til to og en halv. Han er en ekte fjellskytter denne Per. I hans spillende grågrønne øyne er et eget blink, så en nesten skulle tro de kunne lyse i mørke. Slik han sitter der, med en vid mørkerød dølelue fremover den høye, buede pannen og den sterke, rette nesen, og med underdelen av ansiktet halvveis gjemt i en håret dyreskinnstrøye, tar han seg ypperlig ut. Med den ene foten støtter Per seg til kanten av skorstenen, så lyset fra bålet faller på fjellskoen hans, på den brede fremspringende såle av ett lag never og to lag lær, med søm i søm over hele underflaten, og alle sømhoder minst en fjerdedels tomme i firkant. På benene har han en grå vadmelsbrok som er trukket med lær der det sliter mest.

Sir John hadde slått seg til ro ved siden av meg på brisken, halvt sittende og halvt liggende. Han var i ferd med å tyde alle de kråketær, bumerker og navn som hestehentere og skyttere hadde ripet inn i hellen over brisken. Til sist fant han også "Bilton Esq.", og ved siden av denne berømthets navn behaget han med lapidarskrift å antegne sitt eget.

Hans satt på dørstokken med det ene benet inne og det andre utenfor. Anders hadde laget et stekespidd av en vier, og de to hjalp hverandre med åsnu et saftig stykke av renbukken over varmen.

Under tillagingen og mens vi spiste ble det ikke sagt stort; vi var for trette og trengte å få noe i livet først. Men da den oppkvikkende kaffen var drukket og tobakksrøken la seg over det vesle rommet, kom samtalen på glid. Vi snakket en stund om dyrelivet og jakten på fjellet; men smått om senn kom vi da over på hulder og trollskap. Jeg gjorde mitt beste for å få dem til å fortelle, og efter mange oppfordringer tok Anders til med en historie:

"Det va ein mann på Dovreskogjé som heitte Ola Storbekkjé. Det va eit merabeist te kar, så stor og sterk og vyrd-laus. Um vinteren gjorde 'n ikkje anna hell reise martnaom imillom og slåst og trette. Han reiste frå martnaé i Krestjan åt Branes og Kongsberg, og så åt Grundset; kor 'n va, så slost og drogst 'n, og kor 'n slost, så vann 'n. Um sommarn fór 'n på fehandel i Valdres og nedi Fjordom, og da drakk og slost 'n både med fjording og halling og valdres på fjell-legoòm um somarn; og vann gjorde 'n der au; men takom-te rispa døm 'n litt med knivé, di karan.

Men så va det ein gong i slåttonnen, han hadde komé åt Bekkjé og hadde lagt seg til å kvile til nons i ein svalskuggjé, og da vart 'n inntikjin. Det gjekk såles te at det kom ein mann med eit par forgylte bukkehønn og stanga te 'n Ola, men han Ola drev te karen, så han stupte kant i kant. Karen reiste seg att og tok til å stange på nytt lag, og til sist tok 'n Storbekkjin som ein vått og slo 'n under seg og så bar det lukt ned i jordé med døm båe tvo. Der døm kom inn, va det så gildt med sylv og stas at 'n Ola tykte ikkje det kunn væra likare sjå konga. Døm baud 'n både brennevin og vin, og 'n Ola Bekkjé drakk med døm som ein kar, men mat ville 'n ikkje ha; han tykte det va ofysé. Best det va, kom 'n inn att, han med di forgylte bukkehønnom, og ga 'n Ola ein dask, før han visste tå di; men han Ola dreiv te 'n som før, og så slost døm og drogst igjenom alle rom og rundt alle veggje. Han Ola meinte det hadde vårå heile natté, men da hadde slagsmålet halde på over fjorten dågå, og døm hadde ringt etter 'om tri to'sdagskvelde med kjørkjeklukkom. Den trea to'sdagskvelden fór døm stygt med 'om, for da heldt døm på skull stange 'n utu Hemfjellé. Da kjørkjeklukkun slutta ringje, satt 'n ti ei hulderkluft og va utu med hugué; hadde det ikkje komé ein mann forbi med di såmå, og fått døm til åta til å ringje att, så hadde berge late seg att etter 'om, og han hadde kanskje voré der ennå.

Men da 'n Ola kom ut, va 'n så ferderva-sli'in at det va ikkje måte på di. I hugué hadde 'n den ene kulen større hell den andre, og heile kroppen va både blå og gul, og reint fortulla va 'n, så rett som det va, fór 'n upp, reiste avsted og ville inn i fjellé og keikast med døm um di forgylte bukkehønné, for døm ville 'n brote tå skalla på jutulé."

"Far min kjende væl den Storbekkjin," sa Hans, "og han fortælde mange histori um 'n; æilder hadde 'n sett friskare kar te slåst, sa 'n, men farbror hass, frå Heiddalé, va sakt enda sprækare, etter som e ha høyrt. Kan ikkje du, Anders, fortælja um di kvinnfolkjé som kom åt 'om ei natt, me' han va i fjellé etter rupun?"

"Han Ola Hellé, mena du?" spurde Anders. "Jau, lel, det ska e fortælja døkk. Han Ola va riktogt ein glup rupskyttar. Så va det ein vinter han låg inni Heiddalsfjellom på rupveiding. Um natté låg 'n ti ei seter, men enda han va ein gamal mann, tykte 'n nok mang ein gong det va ohoglé liggje eislé der lange vinternatté. Ein gong hadde 'n lagt på varmin, ete kveldvorden og lagt seg te sovå. Men utpå natté vakna 'n att; varmen hadde slokna på åra, og han kjende skilleg det låg eit kvinnfolk på kor si'e at 'om i benkjé.

"Hei san!" tenkte 'n ved seg sjøl, "nå ligg e ikkje einslé; men kå er dette for fanto?"

Han tok etter den eine med hånden. Ho va lòden, og da han tok kvast att håndé si, knitla og skratta det så inderle godt på hjellen. Så tok 'n etter den andre, men ho va au lòden. Men nå grep 'n etter riflun, som han hadde hengjan' over sengen, for han skjønte væl det va haugafolk; men det ville ikkje gje gneist hell eld, og alt det han klikka, så losna ikkje skote. Så ga 'n seg te lesa Fadervår, og da han kom åt "Men fri oss fra det onde", vart det slik styr og ståk i selé at han trudde take skull strokjé tå stugun, og det velta seg ut frå 'om på båe si'o; ho som låg innast, tykte 'n nå rulla midt igjennom veggen."

Nu kom ikke Anders på mer som han mente det var verd å tale om. Jeg ba derfor Per Fuggelskjellé om å fortelle noe. Før på kvelden hadde han på en livlig og eiendommelig måte fortalt et par jakthistorier; han talte meget fort, av og til stottet og stammet han litt, så fløt talen igjen raskere. Minespillet var levende, og tonefallet fulgte nøye fortellingens innhold.

"Ja, e kunn nok fortælja deg nogre stubbe," svarte han og la hodet litt på skakke og myste med øynene;" e kunn fortælja histori som gamle folk trur på, og som døm sier ha gått for seg i gamle ti'er; men du trur fel det er berre lygn, og derfor vil e fortælja deg ei røgle som ikkje oss trur på heller.

Det var ein skyttar i Kvam i gamle dågå," begynte han, "og han heitte Per Gynt. Han låg støtt inni fjellé, og der skaut 'n både bjønn og elg -for i di ti'om va det meire skog på fjellé, der heldt det til, slikt ofryskjé. Så va det eingong seint på hausten, lenge etter buferdstid, at 'n Per skull åt fjellé. Alt folke va heimatt-reist tå fjellé, så nære som tri budeio. Da han kom upp imot Høvringen, - for der skull han væra i ei seter um natté, - va det så myrkt at han kunn ikkje sjå ei hånd for seg, og hunden tok til å stor-søkje så det va reint spøkjé. Rett som det va, kom han innpå nogo, og da han tok burtpå det, va det både kaldt og sleipt og stort. Han trudde ikkje han va komen av vegen heller, så han kunne ikkje veta kå det va; men ohoglé va det.

"Kæm æ detta?" sa 'n Per, for han kjende det røyrde på seg.

"Å, dæ æ Bøygen," svårå det att.

Men det va 'n Per Gynt like klok, måta; men han gjekk utmed det eit stykkje, "for en sta'n lyt e fel komå fram," tenkte 'n. Best det va, kom 'n innpå nogo att, og da han tok burt på det, va det både stort og kaldt og sleipt.

"Kæm æ dæ?" sa 'n Per Gynt.

"Å, dæ æ Bøygen," svårå det att.

"Ja, anten du æ rett hell bògjé, så lyt du sleppe meg fram," sa 'n Per, for han skjønte at han gjekk i rund ring, og at Bøygen hadde ringa seg um selé. Dermed så le'a Bøyg litt på seg, så vidt at 'n Per kom fram åt selé. Da 'n kom inn, va det ikkje ljosare der hell ute, og han fór og fomla ikring veggjene og skull setja frå seg børsa og leggje ned skreppa; men best han gjekk og trevla seg fram, kjende 'n detta kalde og store og sleipe att.

"Kæm æ dæ?" ropte 'n Per Gynt.

"Å, dæ æ den store Bøygen," svårå det.

Og kor han tok, og kor han bau te å gå, så kjende 'n ringen tå Bøygjé. "Her æ dæ nok ikkje godt å væra," tenkte Per Gynt, "sia denne Bøygen æ både ute og inne; men e ska fel skjepa på denne tverrbleggen!" Så tok 'n børsa og gjekk ut att, og trevla seg fram til han fann skallin på 'om.

"Kå æ du for ein?" sa 'n Per.

"Å, e æ den store Bøygen i Ætendalé," sa stortrølle. Så gjorde 'n Per Gynt bråfang og skaut tri skot i hugue på det.

"Skjot eitt te!" sa Bøygen.

Men han Per visste bæ're, for hadde 'n skote eitt te, hadde det gått attende på 'n sjøl. Dermed tok døm i, både han Per og hundan, og dro stortrølle ut, så døm kunne komå væl inn i selé. Mea skratta og log det rundt i alle haugan:

"Per Gynt drog mykjy, men hondæin drog meir," sa det.

Om morgon skull 'n ut og veida dyr. Da han kom inn i fjelle, fekk 'n sjå ei førkje som lokka fenæin over Tverrhø. Men da 'n kom dit upp, var gjenta burte, og fenæin au; han såg ikkje anne helle ein stor hop med bjønn.

"Nå ha e aldri sett bjønn hopa seg førr," tenkte 'n Per ved seg sjøl; men da 'n kom nærmare, va døm burte alle sammen, umframt ein.

Så hua det i ein haug borti der:

"Akte galtin din
Per Gynt æ ute
mæ svansen sin!"

"Å, dæ bli oheppe for 'n Per, men ikkje for galtin min, for han ha ikkje tvætta idag," sa det i haugen.

Han Per vaska nevan sine i det vatne han hadde, og skaut bjønnen. Da log og skratta det i haugen.

"Du kunn akta galtin din!" ropte det.

"E kom ikkje i hog han ha vasskoppen imillom føtom," svårå den andre.

Per flådde bjønnen og grov skrotten ned i uré, men skallin og skinne tok 'n med seg.

På heimvegen trefte 'n ein fjellrakke.

"Sjå lammet mitt, kå feitt dæ går," sa det burti ein haug.

"Sjå svansen hass Per, kå høgt 'n står," sa det i ein annen haug, da 'n Per la rifle åt augaé og skaut 'n.

Den flådde 'n og tok med seg, og da han kom åt setern, sette 'n hugué utafor med gapande kjeft. Så gjorde 'n upp varme og sette på ei supgryte. Men det rauk så reint orimelé at han va mest ikkje god te halde augun uppe, og derfor laut 'n læta upp ein gluggje som va der. Best det va, kom det eit trøll og stakk inn gjenom gluggin ein nåså så lang at 'n rokk burti skorstein'.

"Her ska du sjå snythøinn!" sa det.

"Her ska du kjæinne supkøinn!" sa 'n Per Gynt, og auste heile supgryta over nåsan på det.

Trølle avsted og bar seg ille; men rundt i alle haugom skratta og log det og ropte:

"Gyri Suptryne, Gyri Suptryne!"

Nå va det stilt ei stund; men det vara ikkje lengje før det vart ståk og styr att utafor. Han Per såg ut, og der såg 'n ei vogn med bjønne for; døm væla upp stortrølle og reiste inn i fjelle med 'om.

Best det va, kom det ei vassbytte ned gjenom pipa og sløkte varmin, så 'n Per vart sitjan' der i myrkre. Da tok det til å knitle og skratte i alle krokom, og så sa det:

"Nå ska dæ ikkje gå bæ're 'om Per hell me Vala-budeiom."

Så la 'n Per på varmin att, tok hunden, læste att selé og la nordetter åt Valsætrom, der di tri budeiun låg. Da han kom eit stykkje nordpå, brann det slik der, som Valsætrin skull stå i ljos logå. Med det såmå trefte 'n ein hop med ulve, og nogre tå døm skaut 'n og nogre slo 'n ihæl. Da han kom åt Valsætrom, va det kolmyrkt der og ingen brånå; men det va fire fræmonde kare inne som heldt på med budeiom, og det va fire haugtrøll, og døm heitte Gust i Væré, Trond Valfjellé, Tjøstol Åbakka og Rolv Eldførpungjé. Han Gust i Væré sto uttafor døré og skull halde vakt, me di andre va sjå budeiom og fridde. Han Per skaut etter 'om, men råkå ikkje, og så reiste 'n Gust i Væré. Da 'n Per kom inn, ståka døm stygt med budeiom, og tvo tå gjentom va reint vetskræmde og ba gud hjòlpe seg; men den tridje, som heitte Gæiln-Kari, va ikkje redd; døm kunne gjerne komå, sa ho; ho kunne nok ha hog te sjå om det va tô i slike kare. Men da trøllé skjønte at 'n Per va innkomin, begynte døm å bæra seg ille, og sa åt Eldførpungjé at 'n laut leggje på varmin. Med det såmå sette hundan på 'n Tjøstol og reiv 'n i koll i årin, så oska og eldmørja gauv ikring 'n.

"Såg du slangæin mine, du Per?" sa 'n Trond Valfjellé - det var ulvæin sine han kalla så.

"Nå ska du såmå veigen som slangæin dine," sa 'n Per og skaut 'n. Sia slo 'n Åbakkjin ihæl med børsekolven, men Eldførpungjen hadde reist upp igjenom pipa. Da 'n Per hadde gjort det, fylgde 'n budeiom til bygdar, for døm torde ikkje væra der lenger.

Men da det lei mot jul-leite, va 'n Per Gynt ute att. Han hadde høyrt um ein gard på Dovre, der det kom så fullt tå trøll kor julkveld at folket laut rømme av åt andre garde. Dit ville 'n for han va hoga etter trølldom. Han kledde seg ut riktogt stygg, og så tok 'n med seg ein tam kvitbjønn, og syl og bek og bustleiv. Da 'n kom dit, gjekk 'n inn i stugu og ba um hus.

"Gud hjòlpe oss," sa mannen; "oss kann ikkje låne deg hus, oss lyte reise tå gardé sjølve, for kor einaste julkveld kjøm det så fullt med trøll her."

Men Per Gynt han meinte på det, han skull nok reinske huse for trøll, og så fekk 'n lov til å bli da, og fekk eit purkeskinn attpå.

Så la bjønnen seg bak omnen, og han Per tok fram bek, syl og bustleiv og sette seg te gjera ein stor sko tå heile purkeskinne. Han sette i eit sterkt reip til snøreband, så 'n kunne snurpe att skoen rundt ikring; eit par handspake hadde 'n også ferdoge.

Rett som det va, så kom døm, med fele og spelemann, og summe dansa og summe åt tå julkosté som sto på bordé; summe steikte flesk, og summe steikte frosk og padder og mykjy anna ofysé, - den julkosten hadde døm med seg sjølve. Da fekk nogre sjå skoen han Per hadde gjort. Den, tykte døm, va åt ein stor fot; så skull døm freiste 'n, og da alle hadde sett uppi eine foten, så rykte 'n Per te, og sette den eine handspakin i og bende te, så døm sat fast i skoen alle sammen. Men så stakk bjønnen nasan fram og lufta på steikjé.

"Vil du hå kurv, kvitpus?" sa eit tå trølldom, og kasta ein glosteikt frosk like i gape på 'om.

"Klor og slå, bamse!" sa 'n Per Gynt. Så vart bjønnen så arg og vill at 'n fór upp og slo og klora døm alle sammen, og 'n Per Gynt slo burti hopen med den andre handspakin, som um han ville slå inn skallin på døm, - den spakin hadde 'n firkløvd, så døm ikkje skull få rekna tå seg slagje.

Da laut trøllé rømme, og 'n Per vart væran der og livde væl tå julkosté heile helgjé.

Sia høyrde døm ikkje meir til trølldom på mange år. Men mannen hadde ei ulvsblakk merr, og den rådde 'n Per 'om til å setja på føl under, som kunne fara og kjæte seg ikring millom haugom der.

Så va det ved jul-leite mange år etter - mannen va i skogen og hogg ved åt helgen; da kom det ut eit trøll og ropte åt 'om:

"Ha du dæin store kvitpausen din æinnå, du?"

"Ja, han ligg heime bak omn'," sa mannen, "og nå ha 'n fått sjau onge, mykjy større og argare hæill 'n æ sjøl."

"Så kjøm oss æilder meir åt deg!" ropte trølle.

"Den Per Gynt va ein for seg sjøl," sa Anders; "han va riktogt ein æventyrkremar og røgle-smed du skull havt moro di tå; han fortælde støtt at han hadde voré med ti alle de historiom folk sa hadde hendt i gamle dågå."

"Det kan nok væra sant, det du sier der," mente Per Fuggelskjellé; "bestemor mi, ho hadde kjent 'n, og ho hermde etter 'om meir hell ein gong. Men du, Tor, du kan fel fortælja um den storskyttaren på Vågå som heitte Jens Klomsrud. Han ha e høyrt det ska væra mykjy fortælt um. Han va nogo skyld til døkk, veit e?"

"Ja," sa Tor, "men skyldskapen va ikkje stor; han va gift med morsyster åt lang-godfar våre. Han budde på Klomsrud i sjølve Vågå, og livde for godt og væl hundre år sia; han bestefar kom væl i hog 'n ennå, og sa det va ein bra og truverdog kar. Den Klomsrudgarden ligg uppi åslendé, og det er ikkje langt frå der og åt Vei'ingstulom og Sterringstulom. Der uppi fjellé låg 'n på skytteri mest heile vinteren og sette ut rupsnuru og renska reinsdyr-grave. Ein dag hadde 'n flogjé over heile fjelle og ikkje fått ei rype. I skymmingen ga 'n seg til å vekja snuru og reinsgrave, og det vart avdågåsleite førr han kom ned åt Sterringjé, der han skull liggje um natté, og da brann det så der, at det lyste utigjenom alle mosåfar. Og glad vart 'n Jens, for di det va komé folk og det va varme uppe. Men da han kom innåt sætern, vart det kolande myrkt med ein gong, og da han kom fram, va det lås for døre. Han Jens ensa ikkje di større, for han va fel van ved nogo tå kort; han slo eld og kveld-stelte seg. Men ved natt-mål, da han hadde eté og lagt seg te sovå, kom det inn fjorten grønkledde jomfrugo, døm va så reint ska'vakre at han æilder hadde sett så vakre kvinnfolk, og alle hadde døm gult, ut-sli'i hår. Den eine hadde eit langspel; det tok ho te låte på, og di andre tok te danse ikring årin; der låg det ei tyrirot, så 'n Jens såg væl alt døm gjorde. Men alt me' døm dansa, greip døm etter 'om og lugga 'n ti di lange håré han hadde på leggjom.

"Lika du plukk, Jens Hårlegg?" sa døm.

Han Jens svårå ingen ting; han berre drog åt seg føt'n så godt han kunna; men det hjølpte ikkje stort, for jomfrugun va så gælne og kåte at døm sleit og reiv ti 'n og kalla 'n Jens Hårlegg. Jens Dunder-i-berg, Jens Skrell-i-fjell. Men da vart 'n Jens harm; han tok rifla, kytte hardt, og sa at reiste døm ikkje trast, skull 'n gjera ved døm det døm minst ville. Da la jomfrugun på sprange, og det som va att tå natten, sov 'n i fred. I lysingen la 'n Jens til fjells; men da han kom forbi Løvå-berge, ovafor Sterringen, ropte det åt 'om:

"Jens Hårlegg, du fæ ingor rupe idag! Det blir berre tommskræill og skræill-i-fjæill."

Han Jens tenkte både eitt og anna. Men han gjekk lel; og da han kom inni fjelle, va det overlag mykjy rupo der. Han skaut og skaut, til han hadde korkje kulo hell krut; men han fekk ikkje fjøré, og da han gjekk heimatt, sette det seg rupo i skokketal like framafor føt'n på 'om. Slik vanveide hadde 'n Jens æilder havt, og så tenkte 'n som så, at det va utpågjort tå bergfolkom.

Den treia dagen tok 'n vegen åt rupsnuruom og reinsgravom og ville vekja døm, men det fanst korkje rupe hell rein ti døm. Mesta tå snuruom va upprykte og sund-rivne; men han såg ikkje merkje korkje etter folk hell dyr.

Det var overlag med fuggel og rein i fjellé, og han tok te skjote, men det va um inkje. Han kom tidleg heim åt Sterringjé og tenkte på å struke åt Klomsrud såmå kvelden. Men han hadde mykjy stavved og trog-emne som han ville hogge upp og drågå med seg heim på ski-kjålka. Og som han va ferdog med di, va det så seint at han laut væra over der, den natté au.

Ei stund etter han hadde lagt seg te sovå, vakna 'n att og va mest kvævd tå røyk, for det va lagt ei stor helle over ljorhòle. Han Jens tok med seg børsa uti døré og løyste hanan, men krute ville ikkje fengje, enda det gnesta tå flinté og stålé. Men best det va, ropte det frå Løvå-bergé:

"Vil du bruke skræill-pipa mot jomfrugom nå, Jens Tom-smæll?"

"Kå ha e gjort, sia e ikkje kæinn få væra i fre?" spurte 'n Jens Klomsrud.

"Du ha løyst dundran din over stugutake åt 'n Kjersti Langspel og 'n Sigrid Sidserk og de tolv systrom deres, og de husville ha du skræmt med skræill-pipun dine," svårå det uppi Løvåbergé.

"Kå ska e gjeva i bot?" spurde 'n Jens. Men det fekk 'n ikkje nogo svar på.

Så gjekk 'n uppå take og velta ned hella med ein handspikar, så røyken gjekk upp, og sia sov 'n roleg og vart ikkje var meir den natté.

Da han hadde voré heime på Klomsrud ei litol ri', tok 'n upp åt Sterringjé på skytteri att, og den fysste morgon råkå 'n frami ein stor reinsbukk i Klumpholé; han skaut tie skot på 'n, men trefte 'n ikkje. Da høyrde 'n det ropte i Løvå-bergé:

"Imorgo kan du skjote, Jens Tom-skræill. Nå ha du gjeve bot."

Han Jens gjekk frå bukkjé og tenkte ikkje meir på skytteri den dagen, men gjekk heimatt åt setern. Um morgon skaut 'n så mykjy at han mest ikkje orka å bæra all fuggeln, og da han va på heimvegen ved nons-bel trefte 'n reinsbukken i Klumpholé att. Da stupte 'n for fysste skote; men det va ingen som kunn minnast at det hadde voré skoté så stor reinsbukk på Vågå; hønné va så store at det fanst ikkje pare ved døm, og døm sit over stabbursdørn på Klomsrud som ei store krone den dag i dag."

Nu kunne det være på tide å få seg en blund. Sir John og jeg delte brisken, Tor og Anders krøp under den, Hans lå på gulvet, og Per Fuggelskjellé la seg på benken. Jeg sov trygt og rolig en stund; men utpå natten kom det fire troll fra Høvringen med en stor reinsbukk på de lange nesene sine, og den satte de på hodet ned gjennom pipen i Uløyhytten. Det ble så kvelende hett at det ikke var til å holde ut; Storbekkjin og Per Gynt var i ferd med trollene inne i hytten, men Jens Klomsrud og sir John sto på taket og ga bukken skudd på skudd nedigjennom pipen; til sist trakk de den opp efter bakbenene, - men den sprang like godt og ble borte over Ronderyggen.

Jeg kjente en kjølig gufs, åndet friere, og våknet. Per Fuggelskjellé, som hadde måttet slå krok på seg for å få plass på benken, småputret med Hans om at det var godt å få strekke litt på benene; for å få rom til det, hadde han åpnet døren og stukket føttene ut.

"Pine du, skull det ikkje voré løileg å kokt kaffe på gruté, gut," hvisket han til Hans.

Anders slo seg til dem, og i halvsøvne hørte jeg at de en god stund puslet med kaffekjelen, og småpratet om fehandel og slaktenaut, om Nordfjordhester og rensbukker, til jeg langt om lenge sovnet. Først i grålysningen våknet jeg. Hele natten hadde det regnet og tordnet; da vi kom ut, dekket tåken foten av Trollrondne, men det var klart i høyden, og toppen seilte over tåkehavet i fullt tindrende sollys. Et bad i åen, og en dyktig frokost på ørret og renbiff; - så dro vi i morgenfriskheten inn mellom Rondane, mens Hans og Per Fuggelskjellé tok veien nordover for efter Tors anvisning å hente renbukken vi hadde skutt.

Les flere Asbjørnsen og Moe's Norske Folkeeventyr