Rødrev og Askeladden
Asbjørnsen og Moe's - Norske Folkeeventyr
Det var en gang en konge som hadde mange hundre sauer og mange hundre geiter og kyr; og mange hundre hester hadde han og, og sølv og gull i store hauger og dynger. Men enda var han så sorggiven at han mest aldri ville se folk, og enda mindre tale med dem. Slik var han siden den tid yngste datteren hans kom bort. Ja, det var ellers ille nok der, om han aldri hadde mistet henne; for det var et troll som gjorde ustell og ustyr der støtt, så det mest ikke var kommende til kongsgården for folk; rett som det var, slapp han ut alle hestene, så de tråkket ned åker og eng og åt opp kornet; rett som det var, rev han hodet av kongens ender og gjess; somme tider drepte han kyrne på båsen, så drev han sauer og geiter over åsen, og hver gang de skulle ta fisk i dammen, var den jaget på land all sammen.

Men så var det et par gamle folk som hadde tre sønner; den ene hette Per, den andre hette Pål, og den tredje kalte de Espen Askeladd, for han lå og karet i asken støtt.

Det var gjeve gutter, men han Per, som eldst var, skulle nå være den gjeveste, og så ba han far sin om han fikk lov til å reise ut i verden og friste lykken.

"Ja, det skal du få; sent er bedre enn aldri, glunten min," sa kallen. Så fikk han brennevin på flasken og niste i tasken, og så tok han foten på nakken og lakket nedover bakken. Da han hadde gått en stund, kom han inn på en gammel kjerring som lå ved veien. "Å, kjære glunten min, gi meg en liten matsmule i dag," sa kjerringa.

Men Per han så knapt til siden, han slengte bare på nakken og gikk sin vei.

"Ja, ja," sa kjerringa, "gå du, du skal få se det går som det går," sa hun.

Per gikk langt og lenge og lenger enn langt, til han kom fram til kongsgården. Der sto kongen i svalen og ga hønene mat.

"God kveld, gud signe jer," sa Per. "Tippe tippe tippe, tuppe tuppe - --!" sa kongen og strødde både i øst og vest, og vørte ikke han Per det grann.

"Ja, stå der du og strø korn og kakl hønemål til det blir en bjønn av deg," sa Per ved seg selv; "du skal nok være fri for at jeg skal tale til deg," mente han, og så gikk han inn på kjøkkenet og satte seg bortpå benken som en annen storkar. "Hva er du for en illgutt?" sa kokka, for Per hadde ikke fått skjegg enda. Dette syntes han var spott og spe, og så tok han på å denge kokketøsa; men rett som det var, kom kongen og lot dem skjære tre røde remmer av ryggen på ham; så strødde de salt i såret og lot ham gå hjem igjen samme veien han var kommet.

Da Per vel var kommet til hus, ville han Pål ut. Å ja, han fikk også brennevin på flasken og niste i tasken, tok foten på nakken og lakket nedover bakken. Da han kom et stykke på veien, traff han kjerringa som ba om mat; men han strøk forbi og svarte ikke engang, og på kongsgården gikk det ikke et hår bedre med ham enn det hadde gått han Per. Kongen sa "tippe tuppe", og kokketøsa kalte ham en uskikkelig bånsunge, og da han ville banke henne opp for det, kom kongen med slakterkniven og skar tre røde remmer og strødde ildmørje i, og sendte ham hjem igjen med sår rygg.

Så krøp Askeladden opp ifra grua og tok til å ruske på seg; den første dagen ristet han av seg asken, den andre vasket og kjemte han seg, og den tredje kledde han seg i kirkepynt.

"Nei, se på den!" sa han Per; "nå skinner det en ny sol her. Du vil vel til kongsgården og vinne kongsdatteren og det halve riket? Å, bli i oska og ligg i oska du," sa han. Men Askeladden hørte ikke på det øret, han gikk inn til far sin og ba om å få lov til å gå litt ut i verden.

"Hva skal du ute i verden?" sa gamlingen; "det gikk ikke rart med han Per og han Pål, hvordan skal det så gå med deg?" sa han.

Men Askeladden ga seg ikke før han fikk lov til å gå.

Brødrene ville ikke at han skulle få matsmulen med seg, men moren ga ham en osteskorpe og et kjøttben, og dermed labbet han av gårde. Det hastet ikke med ham; "du kommer alltid tidsnok," tenkte han; "nå har du dagen for deg, og siden tør det hende månen kommer opp, om lykka er god." Så satte han den ene foten fremfor den andre, og pustet i bakkene og så seg vel om på veien.

Langt om lenge kom han fram-i den gamle kjerringa som lå under vei-veita.

"Stakkars deg, din gamle krok, du er vel sulten du!" sa Askeladden.

Hun var det, sa kjerringa.

"Ja, så får jeg dele med deg," sa Askeladden og ga henne osteskorpen.

"Fryser du også?" sa han, han så hun hakket tenner. "Du får ta gamletrøya mi; det er ikke stort til ermer og lite til rygg, men det var et godt plagg da den var ny."

"Bi nå," sa kjerringa, hun raket nedi storlommen sin; "her har du en gammal nøkkel," sa hun. "Jeg har hverken bedre eller verre å gi deg; men når du kikker gjennom nøkkelringen, så kan du se alt du vil."

Da han kom fram til kongsgården, holdt kokka på å bære vann, og det hadde hun et svare strev med. "Det er for tungt for deg dette," sa Askeladden, "det kan være så passe til meg å gjøre det," sa han.

Den som ble glad var kokketøsa, og siden lot hun Ladden støtt få skrape gryta; men det varte ikke lenge, så fikk han mange uvenner for det, og de løy på ham for kongen, og sa han hadde sagt seg god for både det ene og det andre.

En dag kom kongen og spurte Askeladden, om det var sant at han var god for å holde fisken i dammen, så ikke trollet kunne skade den; "de sier du har sagt deg god for det," sa han.

"Ikke har jeg sagt det," sa Askeladden; "men hadde jeg sagt det, så var jeg også god for det."

Ja, hvordan det var, så fikk han nok friste, om han ville frelse ryggskinnet sitt, sa kongen.

Ja, han fikk prøve da, sa Askeladden; for han hadde ikke hug til å gå med røde render under trøya, sa han.

Om kvelden kikket Askeladden gjennom nøkkelringen, og da så han det at trollet var redd for timian. Han til å ruske opp all den timian han kunne komme over; noe strødde han i vannet og noe på landet, og resten strødde han rundt kanten på dammen.

Så måtte trollet la fisken være i fred; men nå fikk sauene unngjelde for det; trollet jaget dem over alle hauger og hamrer hele den natten.

Så var det noen av de andre tjenerne som hadde vært ute igjen og sagt at Askeladden visste råd for sauene også, om han bare ville; han hadde sagt seg god for det, det var sikkert.

Ja, kongen gikk ut til ham og sa det samme som sist, og truet med åskjære tre brede røde remmer av ryggen på ham, om han ikke gjorde det.

Det var ikke annen råd da; Askeladden syntes nok det kunne være gildt ågå med kongens mundering og rød kjole, men han fikk heller være den foruten, når han selv skulle late ryggskinnet til å gjøre den av, sa han.

Og så tok han til med timian igjen; men det ble det mest ingen ende på; for etter som han bandt timian på sauene, så åt de av hverandre igjen, og det varte og det rakk, for sauene åt fortere enn han bandt på. Men til slutt gjorde han smurning av timian og tjære og smurte dem inn med, og så lot de være å ete den. Kyrne og hestene fikk også timianssmurning; så fikk de fred for trollet.

Men en dag som kongen var ute på jakt, kom han på villgress i skogen; han red omkring i mange dager og hadde hverken mat eller drikke, og klærne fór så ille i trangskogen, at til slutt hadde han nesten ikke filla på kroppen. Så kom trollet og sa at fikk han det første kongen møtte, når han kom i jordet sitt, så skulle han slippe hjem til kongsgården igjen. Ja, det skulle trollet få; kongen tenkte det var vel den vesle hunden hans som støtt kjåket og kjaset i møte med ham. Men da han kom så nær kongsgården at de kunne se ham, gikk den eldste kongsdatteren med alle folkene etter seg i møte med kongen og tok imot ham både godt og vel.

Da han fikk se det at hun var den første, ble han så ille ved at han stupte i bakken med det samme, og siden den tid var han mest som en halvtulling.

Om kvelden skulle trollet komme og hente kongsdatteren, og hun var pyntet og satt på en eng ute ved tjernet og gråt og bar seg ille. Det var en som hette Rødrev, som skulle følge henne, men han var så redd at han kløv opp i en tømmergran, og der ble han sittende. Rett som det var, kom Askeladden og satte seg ned på bakken ved siden av kongsdatteren. Og hun ble glad, det kan en nok vite, da hun fikk se det var kristenfolk som torde være hos henne enda. "Legg hodet i fanget mitt du, så skal jeg lyske deg," sa hun. Espen Askeladd gjorde som hun sa, og mens hun gjorde det, sovnet han, og så tok hun en gullring av fingeren sin og knyttet fast i håret på ham.

Rett som det var, kom trollet pustende; han var så tung på foten at det knaket og braket i skogen en hel fjerding foran ham. Da han fikk se Rødrev, som satt i grantoppen som en liten orre, spyttet han etter ham: "Tvi," sa han, så både Rødrev og tømmergranen føk i bakken, og der lå han og sprellet som en fisk på tørre landet.

"Hu hu!" sa trollet; "sitter du her og lysker kristent folk, så eter jeg deg," sa han.

"Tvi!" sa Askeladden med det sammen han våknet, og til å kikke på trollet gjennom nøkkelringen.

"Hu hu! Hva glaner du på meg etter?" sa trollet til Askeladden, "hu hu!" Så kastet det jernstauren etter ham så den sto femten alen inn i berget; men Askeladden var så snapp og snar på foten, at han kom seg unna med det samme trollet kastet.

"Tvi for kjerringstykker!" sa Askeladden. "Hit med tannstikka di, skal du få se kast!" Ja trollet nappet opp stauren i ett rykk; den var så stor som tre grindstaurer. Imens stirret Askeladden under himmelen både i syd og i nord.

"Hu hu! Hva glaner du etter igjen?" sa trollet. "Jeg ser etter, hva for en stjerne jeg skal kaste til," sa Askeladden; "ser du den ørende vesle beint i nord, den tar jeg," sa han. "Nei, la den sitte som den sitter," sa trollet; "du får ikke slenge bort jernstauren min." - "Ja ja, så får du vel ha den igjen da," sa Askeladden; "men kanskje du hadde bedre hug til at jeg skulle slenge deg opp til månen en vending?" sa han. Nei, det ville ikke trollet heller.

"Ja, men blindebukk! har du ikke hug til å leke blindebukk?" sa Askeladden. Jo, det kunne være snodig nok, mente trollet; "men du skal gå først," sa han til Askeladden. "Å ja, gjerne det," sa gutten; "men det greieste er at vi teller, så slipper vi å ha noe å græle om." Ja ja, de fikk da det. Og så kan en vite at Askeladden laget det slik at trollet fikk bindet om øynene og kom til å gjøre den første reisa. Men der skulle du sett blindebukk; hei! de fór omkring i skogkanten; trollet røk og rente mot stubbene, så føsken føk og det knaket etter.

"Hau, hau, det skulle troll være blindebukk lenger!" skrek trollet, så illsint var det. "Bi litt," sa Askeladden, "så skal jeg stå still og rope til du tar meg." Imens tok han en hampehekle og sprang på den andre siden av tjernet, som det ikke var bunn i. "Kon nå, her står jeg!" skrek Askeladden. - "Det er vel læger og skog?" - "Du kan vel høre her ingen skog er," sa Askeladden, og svor på det hverken var stubber eller skog. "Kom nå!" Så bar det i veien igjen. Plump! sa det; der lå trollet i tjernet, og Askeladden hugg ham i øynene med hekla, hver gang han fikk hodet over vannet.

Nå ba trollet så tynt for livet sitt at gutten syntes det var synd på ham; men først måtte han si fra seg kongsdatteren og skaffe fram den andre, som han hadde tatt før, og love at folk og fe skulle ha fred; så slapp trollet og krabbet hjem til berget sitt. Da var Rødreven kar igjen, kom ned av granen, og tok kongsdatteren med seg opp til slottet, og truet henne til å si at det var han som hadde frelst henne. Og så lusket han ned og tok imot den andre også, da Askeladden hadde sloppet henne inn i hagen. Nå ble det slik glede i kongsgården at det hørtes og spurtes over land og rike, og Rødrev skulle ha bryllup med den yngste kongsdatteren.

Ja, det var godt og vel; men det var ikke så vel enda - for rett som det var, så hadde trollet gått ned i jorden og stappet igjen alle vannårene; "kan jeg ikke gjøre annet ugagn," tenkte han, "så skal de ikke få vann åkoke bryllupsgrauten i." Det var ikke annen råd enn å sende bud etter Askeladden igjen. Han fikk seg en jernstang som skulle være femten alen lang, og seks smeder som skulle gjøre den gnistrende rød. Så kikket han gjennom nøkkelringen; da så han trollet like så godt under jorden som over jorden, og kjørte så stangen ned igjennom bakken og ned etter ryggen på trollet, så det luktet brent horn femten fjerdinger. "Hau, hau!" skrek trollet; "slipp meg opp!" Rett som det var, kom han settende opp gjennom hullet og var oppbrent like til nakken. Men Askeladden var ikke sen, han tok trollet og la det på en stang som var flettet med timian, og der måtte det ligge og si ham hvor det hadde fått øyne fra, siden han hakket dem ut med hampehekla. "Jeg stjal meg en rånepe," sa trollet; "den smurte jeg vel inn med smurning; siden skar jeg den til som jeg ville, og satte den inn med pumpespiker, og bedre øyne vil jeg ikke ønske noen kristen mann."

Så kom kongen og begge kongsdøtrene og ville se trollet, og Rødrev gikk så krepp og kry at rumpen sto høyere enn nakken. Men så fikk kongen se at det var noe som blinket i håret på Askeladden. "Hva har du der?" sa han. "Å, det er den ringen som datter di ga meg da jeg frelste henne fra trollet," sa Askeladden. Og nå kom det for dagen hvordan alt var gått til. - Rødrev gråt og ba for seg; men alt han låt og alt han gråt, så hjalp det ikke, han måtte i ormegården, og der sprakk han med det samme.

Så tynte de trollet, og så tok de på å dundre og drikke og danse i bryllupet til Askeladden, for nå var han basen. Han fikk den yngste kongsdatteren og halve kongeriket.

Så legger jeg mitt eventyr på en slede, og kjører det til deg, som bedre kan kvede; men kan du ikke kvede bedre enn jeg, så skam få deg, for du laster meg.

Les flere Asbjørnsen og Moe's Norske Folkeeventyr





Kopiering av materiale fra Grinebiter.com for bruk andre steder er ikke tillatt uten avtale.

Norske Folkeeventyr  |   Aksjebrev  |   Frimerker  |   Grinebiter  |   Tic-Tac-Toe Online  |   Copyright Information  |   Contact