Væren og grisen som skulle til skogs og bo for seg selv
Asbjørnsen og Moe's - Norske Folkeeventyr
Det var en gang en vær som sto på gjøsti og skulle gjøre seg fet; derfor levde han vel, og ble både mett og stinn av alt det som godt var. Rett som det var kom budeia og ga 'n mer: "Et nå, vær; du skal ikke være lenge her, i morgen skal vi slakte deg," sa hun.

Det er et gammelt ord, at kjerringråd skal ingen forsmå, og råd og drikk gis det for alt, så nær som døden, "men kanskje det skal bli råd for den også denne gangen," tenkte væren med seg selv.

Så åt han tett, og da han var god og mett, stanget han ut døren og strøk sin vei bort i grannegården; der gikk han til grisehuset, til en gris han var blitt så vel kjent med i marka, og siden hadde de støtt vært venner og vel forlikt. "God dag, og takk for sist," sa væren til grisen.

"God dag, og sjøl takk for sist," sa grisen.

"Vet du hvorfor du har det så godt, og de gjør og steller deg så vel?" sa væren.

"Nei, nei," sa grisen.

"Mange munner tømmer snart en tønne, må vite; de vil slakte deg og ete deg," sa væren.

"Vil de det?" sa grisen, "signe maten når de har ett!" sa han.

"Vil du som jeg, farer vi bort i skogen, bygger hus og bor for oss sjøl; en sitter alltid best på egen benk," sa væren.

Ja, det ville grisen også; "det er fagnad i fint følge," sa han. Og så la de i vei.

Da de hadde fart et stykke, møtte de en gås.

"God dag, godtfolk, og takk for sist," sa gåsa; "hvor skal det folket hen, som farer så fort i dag?" sa hun.

"God dag igjen, og sjøl takk for sist," sa væren. "Hjemme hadde vi det altfor vel, derfor vil vi til skogs og bo for oss sjøl; i egen heim er hvermann herre," sa han.

"Ja jeg har det også vel nok der jeg er," sa gåsa; "kunne jeg ikke få være med, jeg òg? Godt lag gjør stuttere dag," sa hun.

"Med sladder og snadder bygger en hverken hus eller hytte," sa grisen; "hva skulle du gjøre da?"

"Med råd og lempe kommer en kryp så langt som en kjempe," sa gåsa; "jeg kan nappe mose og dytte i veggfarene, så huset blir tett og varmt."

Ja så skulle hun få lov til å være med, for grisen ville gjerne ha det godt og varmt.

Da de hadde gått et stykke til - gåsa kunne ikke fare så fort hun - så møtte de en hare, som kom hoppende ut av skogen.

"God dag, godtfolk, og takk for sist!" sa haren; "hvor langt skal dere labbe i dag?" sa han.

"God dag igjen, og sjøl takk for sist," sa væren; "hjemme hadde vi det altfor vel, derfor vil vi til skogs og bygge hus og være for oss sjøl; når borte er fristet, er heimen best," sa han.

"Nå har jeg jo hus i hver buske, hus i hver buske," sa haren; "men jeg har så ofte sagt om vinteren at lever jeg til sommeren, så bygger jeg meg et hus - så jeg mest kunne ha hug til å være med og tømre opp et til sist, jeg òg," sa han.

"Ja, skulle vi komme riktig i klemme, så måtte vi vel ta med deg til bikkjeskremme," sa grisen; "for du kunne jo ikke hjelpe oss å bygge på huset."

"Den som i verden skal være, får alltid noe å gjøre," sa haren; "jeg har tenner til å gnage plugger med, og labber til å slå dem i veggen med, så jeg kan gjøre full rett for en tømmermann, for god redskap gjør godt arbeid, sa mannen, han flådde merra med navaren," sa haren.

Ja, så skulle han få lov til å være med og bygge på huset, det var ikke å spørre om, det.

Da de kom et stykke lenger fram, møtte de en hane.

"God dag, god dag, godtfolk, og takk for sist!" sa hanen; "hvor skal det folket fare hen i dag?" sa han.

"God dag igjen, og sjøl takk for sist," sa væren. "Hjemme hadde vi det altfor vel, derfor skal vi til skogs og bygge hus og være for oss sjøl; for den som ute skal bake, mister både kol og kake," sa han.

"Ja, jeg har det vel nok der jeg er," sa hanen; "men bedre å bygge sitt eget bo, enn å sitte på fremmed pinne og glo; og heime er hane rikest," sa han. "Kunne jeg komme i så fint følge, skulle jeg også ha hug til å fare til skogs og bygge hus."

"Ja flakse og gale, det hjelper til å smale; men en kjeft på et skaft hogger ikke noe laft," sa grisen. "Du kan jo ikke hjelpe oss å bygge huset," sa de.

"Det er ikke godt å stoppe, der det hverken er hund eller toppe," sa hanen, "jeg er tidlig våken og tidlig til å vekke."

"Ja, morgenstund har gull i munn, la ham få være med!" sa grisen; han var støtt den strieste storsoveren han. "Søvnen er en stor tyv; han vil alltid stjele halve tiden," sa han.

Så fór de til skogs i flokk og i følge og bygde huset: grisen hugg tømmer, og væren kjørte det fram; haren var tømmermann, og gnog plugger og hamret i vegger og tak; gåsa nappet mose og dyttet i veggfarene; hanen gol og passet på så de ikke forsov seg om morgenen. Og da huset var ferdig, og taket nevertekt og torvlagt, så levde de for seg selv, og hadde det både godt og vel. "Det er godt både i øst og vest, men enda er hjemme best," sa væren.

Men et stykke lenger borti skogen var det et gråbeinhi, som det bodde to gråtasser i. Da de fikk se det var kommet opp et nytt hus i grannelaget, ville de vite hva det var for folk de hadde fått til granner; for de tenkte som så: god granne er bedre enn bror i fremmed land; og bedre er det å bo i en god grend enn å være vide kjent.

Så gjorde den ene seg et ærend, gikk inn og ville låne varme til pipen sin. Med det samme han kom inn gjennom døren, klemte væren til 'n, så han stupte på hodet bort i peisen; grisen til å hugge og bite, gåsa til å hvese og klype; hanen oppå hanebjelken til å gale og smale; og haren ble så rent forskremt at han fór både høyt og lavt og trampet og tråkket i alle rø'r.

Langt om lenge kom ulven ut igjen.

"Nå, grendskap gjør kjennskap," sa han som sto igjen utenfor; "du kom vel til paradis på slette marka, siden du ble så lenge? - Men hvordan gikk det med varmen, du har jo hverken røyk eller pipe?" sa han.

"Ja, det var en artig pipevarme og et artig selskap," sa han som hadde vært inne; "slikt folkeferd har jeg aldri vært ute for før. Men som en søker lag til, så får en ære til, og uventet gjest får uvand kost," sa ulven. "Da jeg kom innenfor døren, drev skomakeren til meg med lestesekken, så jeg røk på hodet like fram i smieavlen; der satt to smeder; de blåste og de hveste med belgen, og klypte og slo med gloende tenger og stenger, så de tok kjøttstykkene ut av skrotten på meg. Skytteren han fór og ramlet og lette etter børsa si, men lykke var at han ikke fant den. Og så satt det en oppunder taket og flakset og gol: hekt kroken i'n, dra'n hit, skrek han; men hadde han fått tak i meg, hadde jeg visst aldri kommet levende ut."

Les flere Asbjørnsen og Moe's Norske Folkeeventyr





Kopiering av materiale fra Grinebiter.com for bruk andre steder er ikke tillatt uten avtale.

Norske Folkeeventyr  |   Aksjebrev  |   Frimerker  |   Grinebiter  |   Tic-Tac-Toe Online  |   Copyright Information  |   Contact