Venner i liv og død
Asbjørnsen og Moe's - Norske Folkeeventyr
Det var en gang to karer som var så gode venner at de svor hverandre til at de skulle ikke skilles, hverken i liv eller død. Den ene ble ikke gammel før han døde, og en stund etter fridde den andre til en gårdmannsjente, fikk henne til kjæreste og skulle gifte seg. Da de ba til bryllups, gikk brudgommen selv til kirkegården, der vennen lå, banket på graven og ropte på ham. Nei, han kom ikke. Han banket igjen, og han ropte igjen; men det kom ingen. Tredje gangen banket han hardere, og ropte høyere at han skulle komme, så han kunne få tale ved ham. Langt om lenge hørte han det ruslet, og endelig kom dødningen opp av graven.

"Det var godt du kom nå," sa brudgommen; "jeg har stått her og banket og ropt på deg."

"Jeg var langt vekk," sa dødningen, "så jeg hørte det ikke skjellig før siste gangen."

"Ja, ja, i dag skal jeg stå brudgom," sa gutten, "og du mins vel vi talte om det før, at vi skulle følges og komme i bryllupet til hverandre."

"Jeg minst det," sa dødningen, "men du får bie et grann, så jeg får flidd og stelt meg litt; jeg er ikke budd på å komme i bryllupsfølge."

Gutten hadde liten tid, for han skulle hjem i gjestebudsgården, og de skulle snart i kirken; men så måtte de gi tål litt og la den døde få et rom for seg selv, som han ba om, så han kunne få flidd seg og komme i kirkepynt som de andre, for han måtte være med i kirken.

Ja, dødningen fulgte både til kirken og fra kirken, men da det led så langt ut i bryllupet at de hadde tatt kronen av bruden, ville han reise. For gammelt kjennskap og vennskap ville brudgommen følge ham til graven igjen. Som de gikk til kirkegården, spurte brudgommen om han hadde sett mangt merkelig, eller slikt som kunne være gildt å vite.

"Ja, det har jeg," svarte dødningen; "mangt og mye har jeg sett," sa han.

"Det skulle være rart å se," sa brudgommen; "jeg kunne ha hug til å slå lag og få se det, jeg og," sa han.

"Det kan du nok," sa dødningen; "men det kan komme til å vare en stund, du blir borte."

Det fikk så, mente brudgommen, og fulgte med ned gjennom graven. Men før de steg nedi, tok dødningen og flekket en gresstorve av kirkegården, og la på hodet til gutten; det bar langt bort igjennom stummende mørke, kjerr og myrlende, til de kom til en stor, svær port. Den lukket seg opp da dødningen rørte ved den; innenfor tok det liksom til å lysne, i førsten kom måneskinn, men dess lenger de kom, dess lysere ble det. Langt om lenge kom de fram ensteds, der det var slike grønne bakker med gildt, fett gress, og der gikk en stor buskap som drev på og åt; men alt de åt, så kyrne stygge og tomme og usle ut.

"Hva skal dette være for noe?" sa gutten som var brudgom, "at de er så magre og ser så ille ut, enda de eter som de hadde betaling for det?"

"Det er en lignelse på dem som aldri kan få nok, om de får og skraper i hop aldri så mye," sa den døde.

Så reiste de langt og lenger enn langt, til noen fjellbeiter, der det ikke var annet enn bare knauser og skarvefjell med en og annen liten gressflekk iblant. Her gikk det en stor buskap med dyr som var så vakre og fete og blanke så det skinte i dem.

"Hva?" sa brudgommen; "disse som har så skrint beite og enda ser så godt ut, hva er det for noe?"

"Det er en lignelse på dem som er velnøyde med det vesle de har," sa dødningen.

Så gikk de langt og lenger enn langt igjen, til de kom til et stort vann. Der var det så lyst og så blankt at brudgommen ikke tålte å se på det.

"Nå får du sette deg her du, til jeg kommer igjen," sa dødningen; "nå blir jeg borte en stund."

Dermed la han avsted, og brudgommen satte seg ned, og som han satt, rant søvnen på ham, og det var som alt ble borte for ham i en trygg fast søvn.

Om en stund kom dødningen igjen.

"Det var bra du ble sittende, så jeg finner deg igjen her," sa han. Men da brudgommen skulle lette på seg, var han overgrodd med mose og busker, så han satt liksom i et kvistebol. Da han hadde greidd av seg dette, reiste de tilbake, og dødningen fulgte ham samme veien like til graven. Der skiltes de og sa farvel til hverandre, og da brudgommen kom opp, gikk han bent hjem til bryllupsgården. Men da han kom fram dit han syntes det skulle være, kunne han ikke kjenne seg igjen. Han så seg om på alle kanter, og han spurte alle han møtte; men han fikk hverken hørt eller spurt brud eller slekt eller foreldre, ja han fikk ikke spurt noen som han kjente. Alle undret seg over denne skikkelsen som gikk der og så ut som en folkeskremme. Da han ikke kunne finne noen han kjente, tok han veien til presten og fortalte ham om skyldfolkene sine, og hvordan det gikk til den tid han sto brudgom, og om at han hadde gått bort i bryllupet. Presten visste ingen ting om det, men da han hadde lett igjennom de gamle kirkebøkene sine, så fant han ut at bryllupet hadde stått for lang, lang tid siden, og de folkene han talte om, hadde levd for fire hundre år siden.

Etter den tid hadde det vokst opp en stor, svær eik i prestegården. Da han fikk se den, kløv han opp i den og ville se seg om; men gammelen som hadde sittet i himmerike og sovet i fire hundre år og var kommet hjem igjen, kom ikke vel ned av eika. Han var støl og stiv, som rimelig kunne være, og da han skulle ned igjen, fomlet han, så han falt og brøt nakkebenet og slo seg ihjel.

Les flere Asbjørnsen og Moe's Norske Folkeeventyr





Kopiering av materiale fra Grinebiter.com for bruk andre steder er ikke tillatt uten avtale.

Norske Folkeeventyr  |   Aksjebrev  |   Frimerker  |   Grinebiter  |   Tic-Tac-Toe Online  |   Copyright Information  |   Contact