Verden lønner ikke annerledes
Asbjørnsen og Moe's - Norske Folkeeventyr
Det var engang en mann som gikk til skogs og skulle hugge hesjestenger. Men han fant ikke skog som var så lang og rak og tettvoksen som den skulle være, før han kom høyt opp under en ur. Der hørte han jammer og skrik, som én var i livsnød. Så gikk han bort og skulle se hva det var, om det var noen som trengte hjelp, og så hørte han det var under en stor helle som lå i ura; den var så tung at det skulle mange mann til å lette på den. Men mannen gikk ned i skogen igjen, fikk hugget et tre som han gjorde en våge av, og med den veide han opp steinhella.

Under hella kom det fram en drage og ville ete opp mannen. "Ja så," sa mannen, "nå frelste jeg livet ditt, og så vil du ete meg opp for umaken; det var skammelig utakk," sa han.

"Kan så være," sa dragen; "men du kan vel vite at jeg er sulten, som har ligget her i hundre år og ikke smakt kjøtt, og annerledes lønner ikke verden heller."

Mannen snakket vel for seg og ba vakkert for livet, og så ble de enige om at den første som kom, skulle de ta til oppmann, og dømte han annerledes, skulle mannen ikke miste livet, men sa han det samme, skulle dragen få ete mannen.

Den første som kom, var en gammel hund, som gikk nedpå veien bortunder lia. Ham talte de til, og han skulle være dommer.

"Gud skal vite jeg har tjent min herre tro fra jeg var en liten hvalp," sa hunden. "Jeg har våket mang en natt og mang en stund, mens han har ligget på sitt grønne øre, og jeg har fridd gård og gods fra ild og tyvehånd mer enn én gang. Men nå kan jeg hverken se eller høre lenger; og nå vil han skyte meg, så jeg må rømme, og slenge gårdimellom og være og tigge meg fram til jeg dør av sult. Nei, verden lønner ikke annerledes!" sa hunden.

"Så eter jeg deg!" sa dragen og ville sluke mannen igjen.

Men mannen snakket vakkert for seg og ba tynt for livet, og til slutt ble de da forlikt om at den neste som kom, skulle de ta til oppmann; og sa han det samme som dragen og hunden, skulle dragen få ete opp ham og få seg et måltid mannekjøtt, men sa han ikke det, skulle mannen komme fra det med livet.

Så kom det en gammel hest rekende nedpå veien som gikk langsmed lia. Ham talte de til, og ba han skulle dele retten imellom dem. Ja, det skulle han da gjøre.

"Nå har jeg tjent min herre så lenge jeg har kunne dra og bære," sa hesten; "jeg har trelet og strevd for han, så svetten har trillet av hvert hår, og jeg har strevd trutt til jeg ble stiv og støl og utslitt av arbeid og alderdom; nå duger jeg ikke mer, nå kan jeg ikke gjøre nytte for føa, og nå skal jeg ha en kule, sier han. Nei, verden lønner ikke annerledes!" sa hesten.

"Ja, så eter jeg deg!" sa dragen, den slo gapet på vid vegg og ville til å sluke mannen.

Han ba så vakkert for livet sitt igjen.

Men dragen ville ha seg en jafs med menneskekjøtt, sa han; han var så sulten at han ikke kunne styre seg lenger.

"Se der kommer én som han var utsendt til dommer," sa mannen - Mikkel rev kom luskende ned mot dem mellom steinene i ura. "Alle gode ting er tre," sa han. "La meg spørre ham også, og dømmer han som de andre, skal du få ete meg på flekken," sa han til dragen.

"Å ja da," sa dragen; det hadde han også hørt at alle gode ting er tre, og så fikk det bli ved det.

Mannen snakket til reven, som til de andre to. "Å ja," sa reven; men så tok han mannen litt til side.

"Hva gir du meg til lønn, om jeg frir deg fra dragen," hvisket reven i øret på ham.

"Du skal få komme hjem til meg og være husbond over hønsene og gjessene mine hver torsdagskveld," sa mannen.

"Ja, dette blir en åstedssak dette, min kjære drage," sa reven; "jeg kan ikke få inn i mitt hode at du som er så stort og mektig et dyr, kunne få rom til å ligge under den hella."

"Jo, jeg lå her oppe og solte meg," sa dragen, "og så kom det et fjellskred og hvelvet hella over meg."

"Det er mye mulig," sa Mikkel, "men inte kan jeg skjønne det, og inte trur jeg det heller før jeg ser det," sa han.

Så fikk de prøve, mente mannen, og dragen smatt ned i hullet igjen. I det samme nappet han vågen bort, så hella smalt igjen over dragen.

"Ligg nå til dommedag," sa reven; "du ville jo sluke mannen, da han frelste livet ditt?" Dragen skrek og jamret og ba for seg; men de to gikk sin vei.

Den første torsdagskvelden ville reven være husbond i hønsehuset, og gjemte seg bak en staurhop som sto der. Da jenta skulle gi hønene om kvelden, smatt Mikkel inn. Hun sanset det ikke og så ham ikke, og hun var ikke vel ute igjen, før han bet ihjel for åtte dager, og åt så han ikke orket røre seg. Da hun kom igjen om morgenen, lå reven og snorket og sov i morgensolen med alle fire ifra seg, og han var så stappet og stinn som en rullepølse.

Jenta fór opp etter kjerringa, og hun og alle jentene kom med staurer og stenger, og til å denge Mikkel så de slo ham mest ihjel; men da det var på det siste, og de trodde han skulle late livet der, fant Mikkel et hull i gulvet; det smatt han ut igjennom og hinket og dro seg til skogs. "Hau, hau, verden lønner ikke annerledes; det er sikkert nok!" sa Mikkel rev.

Les flere Asbjørnsen og Moe's Norske Folkeeventyr





Kopiering av materiale fra Grinebiter.com for bruk andre steder er ikke tillatt uten avtale.

Norske Folkeeventyr  |   Aksjebrev  |   Frimerker  |   Grinebiter  |   Tic-Tac-Toe Online  |   Copyright Information  |   Contact