Jeg måtte holde meg på siden av bygdeveien et stykke; her kom en finnmutkar i smalslede efter meg. Da han av børsen og jaktbyttet jeg bar kunne se jeg var jeger, ga han seg i snakk med meg, og sa at når jeg skyndte meg nedover til elven, ville jeg visst kunne treffe en gråbeinflokk; for just som han kom opp på bakkene ved sundet, strøk den oppefter isen. Med takk for underretningene satte jeg av sted og kom frem på en pynt. Et granholt strakte seg herfra like ned i elven, og hindret den fri utsikt til den. Ulvene så jeg ikke. Jeg lot det imidlertid stå til utover; det gikk susende i skyggen av granholtet, og orekrattet dasket meg om ørene; men under den pilsnare fart var det ikke mulig å skjelne noen gjenstand, og før jeg visste ordet av det, tørnet jeg voldsomt mot en stubbe, brakk den ene skien og lå på hodet begravd i sneen. Da jeg skulle reise meg, gjorde det så ondt i den ene foten at jeg nesten ikke kunne trå på den; jeg måtte kravle om på knærne en stund og fant endelig børsen igjen under sneen med begge pipene fullstappet. Neppe hadde jeg lagt meg i bakhold nede ved bredden av elven, før ulveflokken kom luntende oppefter isen; det var fem i alt. Jeg ventet med jegerens utålmodighet; på førti skritt la jeg til øyet og trykket løs, først det ene løpet, det klikket, så det andre, det brente for; og da skuddet langt om lenge gikk av, slo rennekulene i grantoppene på den andre siden av elven, og ulvene strøk avsted i fullt firsprang med halen ende ut.

Ergerlig reise jeg meg, i foten verket det enda heftigere, og med børsen som støttestav slepte jeg meg ut på elven for å se hvor jeg egentlig var. Til min glede steg en røksøyle opp over tre-toppene på den andre siden, og jeg så et tak mellom granene; jeg kjente meg igjen: det var Tuppenhaugen, en plass under gården hvor jeg hørte hjemme. Med megen møye krøp jeg opp den bratte, mere enn et par hundre skritt lange bakken, men da hadde jeg også den tilfredsstillelse å se skinnet av et dyktig bål fra skorstenen lyse ut gjennom vinduet. Jeg hinket frem til døren, lettet på klinken og gikk inn som jeg var, aldeles overpudret av sne.

"Kors i Jesu Kristi navn, hvem er det da?" sa gamle Berthe forskrekket og slapp et spekelår hun satt på peiskrakken og snittet.

"God kveld, bli ikke redd; du kjenner vel meg, Berthe?" sa jeg.

"Å, er det studenten, som er så seint ute; jeg ble riktig ganske fælen; han er så kvit av snø, og det er høgstnattes," svarte gamle Berthe Tuppenhaug og reiste seg. Jeg fortalte om uhellet og ba henne vekke en av guttungene og sende ham opp til gården efter hest og slede.

"Ja, er det ikke som jeg sier, at gråbein hevner," mumlet hun ved seg selv. "De ville ikke tru det, da de gjorde manngard etter den, og han Per braut beinet forrige året; nå kan han se, joggu den hevner da!"

"Å, ja," sa hun og gikk hen til sengen i kroken, hvor familien lå og snorket i kor, "de har nå kjørt tømmer fra elva i disse dager de nord i garden, så det er framkommelig over engene. Vesle-Ola, stå opp, du skal etter hest til studenten! Vesle-Ola da!"

"Hå?" sa Vesle-Ola gjennom nesen, og kastet på seg. Han hadde et altfor godt sovehjerte til å la seg anfekte av så lite, og det gikk en hel evighet med øyengniding og gjesp og gap og bakvendte spørsmål til han fikk viklet seg ut av de sammenflokede massene i sengen, kom i bukser og trøye, og riktig forsto hva det egentlig var han skulle gjøre. Løftet om en drikkeskilling lot imidlertid til å klarne begrepene og mante tilmed bort frykten for å gå forbi bjerken som Ole Askerudsbråten hadde hengt seg i. Under forhandlingene mellom den hvithårete Vesle-Ola og Gamle-Berthe gjorde jeg meg kjent med stuens inventar av vever, rokker, kubbestoler, limer, bøtter og halvferdige økseskaft, med hønsene på vaglen bak døren, den gamle musketten under taket, og slindene som sukket under en byrde av dampende hoser, foruten tusen andre ting, som jeg ikke skal trette leserne med åoppregne.

Da gutten endelig var kommet av sted, satte Berthe seg bort på peiskanten. Hun var helligdagspyntet, det vil si, hun var iført den drakten som var brukelig blant gamle folk i hennes hjembygd Hadeland, hun var kommet over til Romerike derfra: en blå trøye, kantet med vevede bånd, sort foldet stakk, lue med skruv og nakketufse. Skarpe, rappe, litt skjeve øyne, fremstående kinnben, en bred nese og gulbrun hudfarge ga Berthes ansikt et fremmed, østerlandsk, nesten hekseaktig uttrykk, og det var da heller ikke å undres over; for hun var den fremste signekjerring på lang lei.

Jeg undret meg over at hun var oppe ennu, og spurte om hun ventet fremmede, siden hun hadde kisteklærne på.

"Nei, det gjør jeg nok ikke," svarte hun, "men jeg skal si studenten det at jeg har vært oppe i Ullensokn og målt ei kjerring for mosott; og derfra blei jeg henta til en unge som hadde svekk, og den ungen måtte jeg støype over først; og rett nå for litt sia kom jeg heim, enda de kjørte meg like til gjestgiveren."

"Men når jeg tenker meg om, så kan du visst også gjøre åt for vred, Berthe?" sa jeg så alvorlig som mulig.

"Å ja, jeg kan nok gjøre åt for vred; for Siri Nordigarden hun blei da ikke bra før jeg kom, enda både doktoren og mor Nedigarden kulka med beinet hennes," sa hun med et fult trekk om munnen; "og hvis studenten trur på det," vedble hun med et tvilende blikk, "så kunne det nok ikke skade å lese i en tår brennevin og ha på."

"Les du over brennevinet og kom med det, det vil sikkert gjøre godt," sa jeg, for muligens å bli innviet i en eller annen av signekunstens hemmeligheter. Berthe hentet en undersetsig blå lerke og et brennevinsglass med trefot borte i det blommede skapet, skjenket i akevitten, satte glasset ved siden av seg på peishyllen, knappet snesokken opp og hjalp av meg skoen. Så begynte hun å korse og hviske ned i brennevinet; men da hun selv var temmelig døv, lempet hun ikke stemmen efter min høreevne, og følgelig hørte jeg hele formularen:

"Jeg red meg en gang igjennom et led, så fikk min sorte fole vred; så satte jeg kjød mot kjød og blod mot blod, så ble min sorte fole god."

Nu ble stemmen hennes borte i en utydelig hvisking. Enden på visen var et gjentatt "tvi!" som sendtes ut mot alle verdens fire hjørner.

Under besvergelsens hete hadde hun reist seg; nu satte hun seg igjen på peiskanten. Det kolde, fordampende brennevinet hun helte ut over min hete, hovne fot, brakte en behagelig kjøling.

"Jeg synes alt det hjelper, Berthe," sa jeg; "men si meg, hva var det egentlig for noe du leste i brennevinet?"

"Nei, om jeg det tør si, for han kunne gjerne sladre på meg både til presten og til doktoren," sa hun med et polisk grin, som skulle antyde at hun ikke brydde seg stort om noen av dem; "og den som lærte meg det," ble hun ved, "han måtte jeg love jeg aldri skulle lære det til noe kristent menneske uten mitt eget blod, og det har jeg svoret på så stygt at Gud la meg aldri komme til å sverje så stygt."

"Så kan det jo ikke nytte å spørre om det, Berthe," sa jeg; "men det er vel ingen hemmelighet hvem du har lært den kunsten av, det var vel en dyktig signekall?"

"Ja, det kan han tru; det var riktig signekall det; det var han morbror Mads i Hurdalen," svarte hun. "Han kunne både signe og måle og gjøre åt for vred og verk, og stemme blod og støype og vise igjen, og det var ikke fritt for at han kunne trolle litt og gjøre vondt også. Han har lært meg opp. Men så klok han var, så kunne han ikke hytte seg sjøl for trollskap likevel."

"Hvordan det? Ble det trollet på ham da? Ble han forgjort?" spurte jeg.

"Nei, det blei han nok ikke," svarte Berthe. "Men det hendte han noe, og sia var han riktig som spytta på; ja, han var huldrin i lange tider. Studenten trur nå vel ikke det er sant," sa hun med et forskende øyekast; "men det var morbror min, og jeg har hørt han har fortalt det og svoret på det var sant, over hundre ganger.

Morbror Mads han budde på Knae i Hurdalen. Han var ofte ute i fjellet og hogg ved og tømmer, og når han var ute, så hadde han alltid for skikk åligge der også; han bygde seg ei barhytte, gjorde opp en nying frammafor, og der låg han og sov om natta. En gang var han såleis ute i skogen, han og to til: rett som han hadde hogd ned en svær stokk og satt og kvilte seg litt, så kom der et garnnøste trillende nedover ei flat berghelle, like fram til føttene hans. Han syntes det var underlig det; ikke torde han ta det opp, og det hadde nok vært godt for han, om han aldri hadde gjort det heller. Men dermed såg han opp, for han ville se hvor det kom fra. Jo, oppe på berget satt ei jomfru og sydde, og hun var så deilig og fin, at det skinte av henne.

"Ta hit det garnnøstet du," sa hun. Ja, han gjorde så, og han blei stående der lenge og såg på henne, og han kunne slett ikke bli kei av å se, så lekker syntes han hun var. Til sist måtte han ta øksa og til å hogge igjen; og da han hadde hogd ei stund og han så skotta opp, var hun borte. Han tenkte på dette heile dagen; han syntes det var rart, og han visste ikke hva han skulle meine om det. Men så om kvelden da de skulle legge seg, han og kameratene, ville han endelig ligge imellom; men det hjalp ikke stort, skal jeg tru; for da det leid på natta, kom hun og tok han, og han måtte følge med, enten han ville eller ikke. Så kom de inn i fjellet, og der var allting så gildt at han aldri hadde sett så gildt før, og han kunne aldri fullt få sagt hvor gildt det var. Der var han hos henne i tre døgn. Da det leid litt ut på den tredje natta, vakna han, og da låg han mellom kameratene sine igjen. De trudde han var gått heim etter mer niste, og det sa han til dem han hadde gjort også. Men han var ikke riktig sia; rett som han satt, så gjorde han noen sprang og flaug av sted; han var huldrin, skal jeg si.

Men så var det ei god stund baketter, han holdt på å kløyve gjerdefang oppe i marka. Just som han sto og hadde drevet en blei inn i en stokk, så der var en sprekk langs etter den, så kom kjerringa hans med middagsmaten til han, syntes han; det var rømmegraut, og den som feit var, og den hadde hun i et spann så blankt at det skinte som sølv. Hun satte seg nedpå stokken, mens han la fra seg øksa og satte seg på en stubbe tett ved; men i det samme såg han, at hun putta ei lang kurumpe ned i sprekken. Nå kan en nok vite det at han ikke rørte maten; men han satt og lirka og lea til han fikk bleien ut, så stokken kneip til og rumpa satt i klemma, og så skreiv han Jesu navn på spannet. Men da kan det vel hende hun fikk føtter: hun fór opp så brått at rumpa rauk tvert av og blei sittende igjen i stokken, og borte var hun; han såg ikke hvor det blei av henne. Spannet og maten det var ikke annet enn en barkeskrukke med noe kumøkk i. Sia torde han nesten aldri gå ut i skogen, for han var redd hun skulle hevne seg.

Men en fire, fem år deretter så var det blitt en hest borte for han, og han måtte sjøl ut og leite. Rett som han gikk i skogen, så var han inne i en hytte hos noen folk; men han hadde ingen greie på hvorledes han kom der; på golvet gikk ei stygg kjerring og stelte, og borte i en krok satt en unge, som vel kunne være så en fire år. Kjerringen tok ølkanna og gikk hen til ungen med: "Gå nå bort," sa hun, "og by far din en drikk øl." Han blei så forferda at han tok til beins, og sia har han hverken hørt eller spurt henne eller ungen; men rar og suset var han alltid."

"Ja, han må jo ha vært en tulling den Mads Knae, Berthe," sa jeg, "og noen dugelig signekall kan han ikke ha vært, siden han ikke kunne hytte seg bedre. Forresten var det artig nok med det grå garnnøstet." Det mente Berthe også, men slik signekall som Mads Knae fantes ikke på lang lei. Mens vi satt og pratet om dette, ba jeg Berthe gi meg jakttasken min, og da jeg hadde stoppet meg en pipe, rakte hun meg en brennende stikke og begynte på en ny fortelling, som jeg hadde hørt hun skulle kjenne.

"Det var en sommer for lang, lang tid sia, de låg til seters med krøttera fra Melbustad oppe på Halland[1]. Men de hadde ikke lenge ligget der, før krøttera tok til å bli så urolige at det var reint umulig å styre dem. Det var mange jenter som prøvde å gjete, men det blei ikke bedre, før der kom ei festepike, og hennes festerøl hadde de nylig drukket. Da blei de rolige med ett, og det var ingen sak å gjete lenger. Hun blei deroppe aleine og hadde ikke noe anna liv hos seg enn en hund. Som hun satt i setra en ettermiddag, tykte hun at kjæresten hennes kom og satte seg hos henne og begynte å tale om, at nå skulle de til å holde bryllup. Men hun satt ganske stille og svarte ingenting; for hun syntes hun blei så rar av seg. Litt om litt kom det flere og flere folk inn, og de begynte å dekke opp bord med sølvtøy og mat, og brurepiker bar inn krone og stas og en gild brurekjole, som de kledde på henne, og krona satte de på hue, som de brukte den gang, og ringer fikk hun på fingrene.

Alle de folka som var der, syntes hun også hun kjente; det var gardkjerringer og det var jenter som var jamningene hennes. Men hunden hadde nok merka der var noe galt på ferde. Den satte av sted ned til Melbustad, og der knistra og gjødde den og lot dem ikke ha fred, før de fulgte den tilbake igjen.

Gutten som var kjæresten hennes, tok da rifla si og gikk oppover til setra; da han kom på vollen, så sto der fullt av oppsala hester rundt omkring. Han lista seg bort og skottet gjennom en gløtte på døren, og så de satt derinne alle sammen. Det var greitt å skjønne at det var trollskap og underjordiske, og så fyrte han av børsa over taket. I det samme flaug døra opp, og det ene grå garnnøstet større enn det andre kom farende ut og surra om beina på han. Da han kom inn, satt hun der i full brurepynt, og så nær var det at der bare mangla en ring på lillefingeren, før hun hadde vært fullferdig.

"Men i Jesu navn, hva er her på ferde?" spurte han, da han såg seg om. Alt sølvtøyet sto på bordet ennå; men all den deilige maten var blitt til mose og sopp og kumøkk og padder og loppetusser og anna slikt.

"Hva betyr alt dette?" sa han, "du sitter jo pynta her som ei brur?"

"Kan du spørre om det?" sa jenta. "Du har jo sittet her og talt til meg om bryllup i heile ettermiddag."

"Nei, nå kom jeg," sa han; "men det må vel ha vært noen som har tatt på seg min liknelse."

Da begynte hun også å komme til seg sjøl igjen; men hun blei ikke ganske riktig før lang tid etter, og hun fortalte at hun syntes granngivelig at både han og hele skyldskapet og granneskapet hadde vært der. Han tok henne straks med ned til bygda, og for at det ikke skulle komme mere fanteri til henne, holdt de bryllup med det samme, og mens hun ennå hadde brurestasen til de underjordiske. Krona og heile stasen blei hengt opp på Melbustad, og den skal være der den dag i dag er." -

"Dette har jeg hørt skal være hendt i Valdres, Berthe," sa jeg.

"Nei, dette er hendt således som jeg sier på Halland," sa hun, "men da jeg var heime, hørte jeg en valdris fortalte noe som var hendt der, og det var så som jeg nå skal fortelle.

Der var ei jente fra en gard oppe i Valdres ensteds, som hette Barbro, og hun låg til seters i fjellet. En dag hun satt og stelte, så hørte hun med ett det ropte borte i en haug:

"Kong Håken, kong Håken! -"

"Ja," skreik kong Håken, så det ljoma i alle haugene.

"Kong Håken, min sønn, vil du gifte deg?" ropte det langt borte i en haug.

"Ja, det vil jeg," sa kong Håken, "når jeg kan få henne Barbro som går og steller borte i setra, så -"

"Å ja, det skal nok gå an," hørte Barbro det sa, og hun blei så fælen at hun ikke visste hva hun skulle gjøre av seg.

Rett som det var, så kom der inn den ene etter den andre med mat og drikke på sølvfat og i sølvkrus, og med kjole og brurestas, med kroner og søljer, og de ga seg til å dekke bordene, pynte henne til brur, og hun syntes hun ikke kunne sette seg imot det heller.

Denne jenta hadde også en kjæreste, og han var på skytteri i fjellet. Men der kom sånn en angst på han, at han syntes han måtte og han skulle til setra igjen. Da han kom fram imot den, sto der så fullt av svarte hester med gammeldagse saler og ridegreier, så han straks kunne skjønne hva som var på ferde. Han lista seg bort til en glugge og skotta inn; der så han heile brurefølget: Kong Håken var brudgom, og brura var pynta.

"Ja, nå veit jeg ikke der er anna igjen enn å vrenge øynene på henne," sa ei av brurepikene.

Da syntes gutten det kunne være på tide å legge seg imellom, så tok han en arvesølvknapp og la i rifla og skaut kong Håken, så han falt. Med det samme fór alle brurefolkene ut og tok kong Håken og bar han mellom seg. Maten blei til trollkjerringspy og til ormer og padder, som hoppa bortover og gjømte seg i hòla. Det eneste som blei igjen, det var brurestasen og et sølvfat, og det skal finnes på garden den dag i dag." -

Berthe fortalte ennu mange historier. Omsider knirket sneen under sleden, og hesten prustet for døren. Jeg stakk til Berthe noen skillinger for kur og pleie, og et kvarters tid senere var jeg hjemme. Eddikomslag og koldt vann gjorde foten snart god; men da Berthe kom opp i kjøkkenet på gården og pukket på sine kunster og ville tilegne seg æren for min hurtige helbredelse, kunne barna ikke holde seg; de skrålte i øret på henne signeverset, som jeg hadde lært dem, og spurte om hun syntes en tår brennevin og slikt sludder kunne hjelpe for vred. Dette gjorde henne mistroisk; skjønt hun fortalte meg mang en vidunderlig historie efter den tid, og uaktet jeg hverken sparte list eller overtalelser, så lyktes det meg aldri siden å få Berthe Tuppenhaug til å lette på fliken av det Isissløret som hun tilhyllet målingens, støpingens, åtgjøringens og signekunstens dunkelheter med.

Les flere Asbjørnsen og Moe's Norske Folkeeventyr