Da han hadde fått vedbøra full og skulle hjem igjen, kom han over en stubbebråte. Der så han en kvit, krokete stein. "Å, din stakkars gamle stein, så kvit og så bleik du er - du fryser nok fælt!" sa gutten, han tok av seg trøya og hadde på steinen.

Da han nå kom bærende med vedbøra, spurte moren hva det skulle være til at han gikk i skjorteermene i høstkulda. Han fortalte da at han hadde sett en gammel krokete stein som var rent kvit og bleik av frost, den hadde han gitt trøya si.

"Din tull!" sa kjerringa, "tror du stein fryser? Men om den frøs så den skalv, så er enhver seg sjøl nærmest. Det koster nok å få klær på deg, om du ikke henger dem igjen på steiner borti bråtene," - og så jaget hun gutten bort igjen etter trøya.

Da han kom der steinen sto, hadde den snudd seg og lettet seg opp fra jorden med den ene kanten. "Ja, det er siden du fikk trøya det, stakkar!" sa gutten. Men da han så litt bedre på steinen, sto det et pengeskrin under, fullt av blank sølvmynt. "Det er visst stjålne penger," tenkte gutten; "det er ingen som setter penger han har fått på ærlig vis, under en stein borti skogen." Så tok han skrinet og bar det til et tjern tett ved, og slo hele pengehaugen uti. Men en firskilling fløt ovenpå. "Ja, den er rettferdig; for det rettferdige synker aldri," sa gutten, han tok firskillingen, og gikk hjem med den og trøya.

Så fortalte han moren hvordan det hadde gått ham, at steinen hadde snudd seg, og at han hadde funnet et skrin med sølvpenger, som han hadde slått ut i tjernet, for det var stjålne penger. "Men en firskilling fløt, og den tok jeg, for den var rettferdig," sa gutten.

"Du er en tosk," sa moren - hun var rent arg - "var ikke annet rettferdig enn det som flyter på vann, så var det ikke stor rettferdighet i verden. Men om så pengene var stjålne ti ganger, så hadde du funnet dem, og enhver er seg sjøl nærmest. Hadde du tatt pengene, kunne vi levd godt og vel i all vår tid. Men en tulling er du, og en tulling blir du, og nå vil jeg ikke lenger gå her og slite og dra med deg. Nå får du ut og tjene for ditt brød."

Gutten måtte da ut i den vide verden, og han gikk både langt og lenge og spurte etter tjeneste. Men hvor han kom, syntes folkene han var for liten og for vek, og sa de kunne ikke bruke ham til noe. Endelig kom han til en kjøpmann; der han fikk være i kjøkkenet, og skulle bære ved og vann til kokka.

Da han hadde vært der i en tid, skulle kjøpmannen en gang reise til fremmede land, og så spurte han alle tjenerne sine hva han skulle kjøpe med seg hjem til hver av dem. Da nå alle hadde sagt hva de ville ha, kom også raden til gutten som bar ved og vann til kokka. Han rakte fram firskillingen sin.

"Ja, hva skal jeg kjøpe for den da?" spurte kjøpmannen. "Det blir nok ikke stor handelen."

"Kjøp det jeg kan få for den, den er rettferdig, det vet jeg," sa gutten.

Det lovte husbonden, og så seilte han.

Da nå kjøpmannen hadde losset og lastet i det fremmede landet, og kjøpt det han hadde lovt tjenerne sine, kom han ned til skipet igjen, og skulle til å legge fra bryggen. Da først kom han i hug at kokkedrengen hadde sendt med ham en firskilling, han skulle kjøpe noe for. "Skal jeg nå opp i byen igjen for den firskillingens skyld? En har da heller ikke annet enn ugagn av å ta til seg slikt herk," tenkte kjøpmannen.

I det samme kom det en kjerring gående med en pose på ryggen.

"Hva er det du har i posen din, mor?" spurte kjøpmannen.

"Å, det er ikke annet enn en katt; jeg har ikke råd til å fø på den lenger, så jeg har tenkt å kaste den på sjøen og gjøre det av med den," svarte kjerringa.

"Gutten sa jo jeg skulle kjøpe det jeg kunne få for firskillingen," sa kjøpmannen ved seg selv, og så spurte han kjerringa, om hun ville ha fire skilling for katten sin.

Ja, kjerringa var ikke sen om å slå til, og så var handelen gjort.

Da nå kjøpmannen hadde seilt et stykke, kom det et gruelig uvær på ham, med slik en himmels storm at det ikke var noen måte, og han drev og han drev, og visste ikke hvor det bar hen.

Til sist kom han til et land han aldri hadde vært i før, og der gikk han opp i byen. På vertshuset, der han gikk inn, var bordet dekket med et ris til hver som skulle sitte ved det. Dette syntes kjøpmannen var underlig, for han kunne ikke skjønne hva de skulle med alle risene; men han satte seg, og tenkte han fikk se vel etter. Jo, da maten kom på bordet, fikk han nok se hva risene var til: da krydde det fram i tusenvis av mus, og hver som ved bordet satt, måtte til med riset sitt og fekte og slå omkring seg, og det var ikke annet å høre enn det ene klasket av ris hardere enn det andre. Somme tider råkte de hverandre i ansiktet; da måtte de gi seg tid til å si: "Om forlatelse."

"Det er strengt arbeid å spise i dette landet," sa kjøpmannen. "Men hvorfor holder folk ikke katter her?"

Så lot kjøpmannen hente opp den katten, han hadde kjøpt til kokkedrengen, og da katten kom på bordet, måtte vel musene til hulls, og folkene hadde ikke hatt så god matro i manns minne. De ba og velsignet kjøpmannen at han måtte selge dem katten sin. Langt om lenge lovte han åoverlate den, men hundre daler ville han ha for den; det ga de, og takk attpå.

Så seilte kjøpmannen igjen; men aldri før var han kommet i rom sjø, så så han katten satt oppi stormasten, og straks etter ble det en storm og et uvær igjen, enda verre enn siste gangen, og han drev og drev, til han kom inn ensteds han aldri hadde vært før.

Kjøpmannen gikk igjen opp i vertshuset, og her var også bordet dekket med ris, men de var mye større og lengre enn der han først var. Og de kunne vel trenges; for her var det enda flere mus, og alle var de dobbelt så store som dem han før hadde sett.

Så solgte han katten igjen, og den gangen fikk han to hundre for den, og det uten pruting.

Da han hadde seilt derfra, og var kommet et stykke utpå havet, satt katten oppi masten igjen; og straks tok uværet til på nytt, og langt om lenge ble han også den gangen drevet inn til et land han aldri hadde vært i.

Han gikk igjen opp i vertshuset; der var også bordet dekket med ris, men hvert ris var halvannen alen langt og så tykt som en liten lime, og folkene sa det var den verste onna de hadde, å sitte og ete, for her var det i tusentall med store fæle rotter; det var med nød og neppe de kunne få en bete mat i munnen en gang imellom, slik strev hadde de med å holde rottene ifra seg. Så måtte katten opp fra skipet igjen, og så fikk folkene matro. De ba og bønnfalt kjøpmannen at han endelig måtte selge dem katten sin; lenge sa han nei, men til sist lovte han de skulle ha den for tre hundre daler. Det ga de, og takket og velsignet til.

Da nå kjøpmannen kom ut på sjøen, tenkte han etter hvor mye gutten hadde tjent på firskillingen, han hadde sendt med ham. "Ja, noe av pengene skal han få," sa kjøpmannen ved seg selv, "men ikke alt. Det er meg han har åtakke for katten jeg kjøpte, og enhver er seg selv nærmest."

Men med det samme kjøpmannen tenkte det ved seg selv, ble det en storm og et uvær, så alle trodde skipet skulle forgå. Så merket kjøpmannen at det ikke var annen råd, og så måtte han love at gutten skulle få alt sammen. Aldri før hadde han gjort det løftet, så ble været godt, og han fikk strykende bør like hjem. Da han var kommet i land, ga han gutten de seks hundre dalerne, og datter si attpå; for nå var kokkedrengen likeså rik som kjøpmannen, og siden levde gutten både i herlighet og glede. Moren tok han til seg og gjorde vel imot; "for jeg tror ikke på det at enhver er seg sjøl nærmest," sa gutten.

Les flere Asbjørnsen og Moe's Norske Folkeeventyr