Asbjørnsen og Moe's - Norske Folkeeventyr
Det var engang to kjerringer som trettet, så som kjerringer gjør
iblant og da de ikke hadde annet å trette om, så tok de på å
kjekle om mennene sine, om hvem som var den dummeste av dem.
Dess lenger de trettet, dess argere ble de; til sist var de nære
på å komme i luggen på hverandre, for en vet det, at "ufred er
lettere å yppe enn å vende, og det er vondt når vettet vanter".
Den ene sa, det fans ikke den ting hun ikke skulle få mannen sin
til å tro, når hun sa det var så, for han var så lettroen som
trollene; og den andre mente på det, at om det var aldri så
galt, så skulle hun få mannen sin til å gjøre det, når hun sa
det skulle være så; for han var slik at han hverken kunne finne
nål eller nøste.
"Ja, la oss prøve hvem av oss som kan få narret dem best, så
får vi se hvem som er den dummeste," sa de da, og det ble de
forlikte om.
Da så mannen kom hjem av skogen, sa den ene kjerringa: "Gud
bære meg for deg! Det er da altfor ille, du er visst sjuk, om du
ikke er feig."
"Det vanter ikke annet enn mat og drikke," sa mannen.
"Gud bære meg så sant!" skrålte kjerringa; "det blir nok
verre og verre, du ser mest ut som lik i synet. Du får legge
deg! Å, dette kan aldri vare lenge!"
Slik holdt hun på til hun fikk mannen til å tro han var døden
på det nærmeste nær, og fikk ham til å legge seg, folde hendene,
legge i hop øynene, og så strakte hun ham, la ham på likstrå og
fikk ham i kisten; men for at han ikke skulle kvamme mens han lå
der, hadde hun fått gjort noen hull i fjelen, så han kunne puste
og kikke ut.
Den andre kjerringa, hun tok seg et par karder og satte seg
til å karde, men hun hadde ingen ull på dem. Mannen kom inn og
så dette apespillet.
"Det er lite hjelp i rokk uten hjul, men karder uten ull er
bare kjerringtull," sa mannen.
"Uten ull?" sa kjerringa; "jo jeg har ull; men du ser den
ikke, for den er av det fine slaget," sa hun.
Da hun hadde kardet fra seg, fikk hun rokken fram og tok på å
spinne.
"Nei, dette går reint på ska'e," sa mannen; "du sitter jo og
surrer og skjemmer ut rokken din, når du ikke har noe på 'n."
"Ikke noe på 'n?" sa kjerringa; "tråden er så fin at det skal
andre øyne til å se den," sa hun.
Da hun var ferdig med spinningen, så bommet hun, satte opp
veven, rente og spolte og vevde tøyet. Så tok hun det ut av
veven, stampet det og skar det til, og sydde klær av det til
mannen sin, og da de var ferdige, hengte hun dem opp på
stabbursloftet. Mannen kunne hverken se tøyet eller klærne, men
han var nå kommet i troen på at det var så fint at han ikke
kunne se det, og så sa han: "Ja ja, når det er så fint, så er
det så fint da."
Men så var det en dag kjerringa sa til ham: "I dag får du gå
i gravøl, mannen i Nord-i-garden farer til jorda i dag; og så
får du ha på deg de nye klærne." Jaha, han skulle gå i gravølet,
og hun hjalp ham å få klærne på, for de var så fine at han kunne
rive dem sund, om han skulle hjelpe seg sjøl.
Da han kom opp i gravølsgården, hadde de alt drukket både
stivt og sterkt der; sorgen ble ikke større da de fikk se han
med de nye kirkeklærne, skal jeg tro. Men da det bar avsted til
kirkegården, og den døde kikket ut gjennom pustehullet, slo han
opp hele latterdøra: "Nei, nå må jeg storle," sa han; "går ikke
han Ola Sør-i-garden splittnaken i gravølet mitt!"
Da følget hørte det, var de ikke sene om å få lokket av
kisten, og han med de nye kirkeklærne, han spurte hvordan det
gikk til at han lå i kisten og pratet og lo, han som de holdt
gravøl over; det var da likere om han gråt. "Gråt graver ingen
opp av grava," sa den andre. Men hvordan de snakket da, så kom
det for dagen at det var kjerringene som hadde stelt det til. Så
gikk mennene hjem og gjorde det klokeste de noen tid hadde
gjort, og er det noen som vil vite hva det var, så får han
spørre bjørkefuten.
Les flere Asbjørnsen og Moe's Norske Folkeeventyr
