"Ja, vil du lye etter alt det folk snakker, så får du mer å flye etter enn du rekker," sa futen; "men er du så snill en mann at du gjør alt det folk ber deg om, så torde det hende jeg slapp denne gangen også, jeg," sa han.

Ja, futen snakket vel for seg, og fanden var nokså godlidende, så til sist ble de forlikt om at de skulle slå følge et stykke, og den først de møtte, som noen ba fanden ta, ham skulle det bli som fanden skulle ha, og så skulle futen slippe. Men hjertelig måtte det være, sa fanden.

Først kom de til en stue; der sto kjerringa og kjernet smør; men da hun så fremmedfolk, måtte hun titte ut etter dem. Imens kom den vesle stuegrisen hennes, som gikk og snuste i hver ro, og satte trynet opp i kjernen; den over ende, og grisen til å smatte på rømmen.

"Er det verre skadedyr til enn slik en gris?" skrek kjerringa. "Gi fanden hadde deg!" sa hun.

"Så ta grisen da!" sa futen.

"Tror du hun unner meg griseflesket?" sa fanden. "Hva skulle hun så ha til helgekost i vinter? Nei, det var ikke av hjertet!"

Så gikk de til de kom til en annen stue. Her hadde den vesle ungen gjort ugagn. "Rett nå er jeg lei deg," sa kjerringa, "jeg vinner ikke annet enn ågå og tørke og stelle etter den stygge ungen. Gi fanden hadde deg," sa hun.

"Så ta ungen da!" sa futen.

"Å, det er ikke av hjertet at moren banner barnet," sa fanden.

Så gikk de et stykke til; så møtte de to bønder.

"Der ser du futen vår," sa den ene.

"Gi fanden hadde 'n lys levende, den bondeflåeren!" sa den andre.

"Det var av hjertet det," sa fanden; "kom så med meg!" sa han.

Den gangen hjalp det hverken bønn eller påkallelse.

Les flere Asbjørnsen og Moe's Norske Folkeeventyr