Så var det mellom slåtten og skuren, da hampen var moden, de skulle til å ryske hamp. Giske mente nå støtt hun var så vakker, og så ferm og flink, og så rysket hun hamp til hun ble ør i hodet av den sterke lukten og stupte over ende og ble liggende og sove i hampeåkeren. Mens hun sov, kom mannen med en saks og klippet stakken av henne, og siden smurte han henne inn, først med talg og så med pipesot, så hun ble seendes ut verre enn fanden.

Da Giske våknet og så hvor fæl hun var, kjente hun ikke seg selv igjen. "Kan dette være meg dette da?" sa Giske. "Nei, meg kan det ikke være, for så fæl har jeg da aldri vært, det må være fanden sjøl."

Men nå ville hun vite hvordan dette hang i hop, og så gikk hun bort og lukket på døren hos husbonden sin og spurte: "Er Giske Deres hjemme i dag, far?"

"Ja, kors, mi Giske er hjemme," sa mannen, han ville være av med henne.

"Ja, så kan jeg ikke være hans Giske, jeg da," tenkte hun og skjektet avsted, og glad var han at han var kvitt henne.

Da hun hadde gått et stykke, kom hun til en stor skog; der møtte hun to tyver. "Dem får jeg gi meg i følge med," tenkte Giske; "siden jeg er fanden, kan det være høvelig for meg å være i tyvelag." Men tyvene tenkte ikke så, de; da de fikk se Giske, tok de til sprangs det forteste de kunne, for de trodde den slemme selv var etter dem og ville ha dem. Men det hjalp ikke stort, skal jeg tro, for Giske var langbent og rapp på foten, og hun var etter dem før de visste ord av det.

"Skal dere ut og stjele, så vil jeg være med og hjelpe til," sa Giske, "for jeg er vel kjent her i bygda."

Da tyvene hørte det, syntes de det var godt følge, og var ikke redde lenger.

De skulle avsted og stjele en sau, sa de, men visste ikke hvor de skulle få fatt på en.

"Å det er inga sak," sa Giske, "for jeg har tjent hos en bonde bortpå skogen her i lang tid, jeg skulle gjerne finne sauehuset i kolmørke."

Det syntes tyvene var gromt, og da de kom dit, skulle Giske gå i sauehuset, og lange ut, og de skulle ta imot. Sauehuset sto tett innpå stueveggen, der mannen lå og sov, og Giske gikk derfor nokså stilt og forsiktig inn i huset; men da hun var kommet vel inn, så skrek hun ut til tyvene: "Vil dere ha bukk eller søye? Her er nok å ta av!"

"Hyss, hyss! Ta bare en som er bra feit!" sa tyvene.

"Ja, men vil dere ha bukk eller søye? vil dere ha bukk eller søye? for her er det nok å ta av," skrek Giske.

"Hyss, hyss da!" sa tyvene, "ta bare en som er bra feit, så er det samme enten det er bukk eller søye."

"Ja, men vil dere ha bukk eller søye? vil dere ha bukk eller søye? Her er nok å ta av," sa Giske, hun ble ved sitt hun.

"Så hold da kjeften på deg, og ta bare en som er bra feit, enten det er bukk eller søye," sa tyvene.

Imens våknet mannen i stua ved skrålet, og kom ut i bare skjorten og skulle se hva som var på ferde. Tyvene til bens og Giske av sted etter dem, så hun rente mannen over ende.

"Bi karer! bi karer!" skrek hun.

Mannen, som ikke hadde sett annet enn det svarte dyret, ble så redd at han nesten ikke torde stå opp igjen, for han trodde det var fanden sjøl som hadde vært i sauehuset. Han visste ikke mer enn én råd han, og gikk inn og vekket folkene sine og satte seg til å lese og be, for han hadde hørt at de kunne lese bort fanden.

Så var det andre kvelden. Tyvene skulle ut å stjele en fet gås, og Giske skulle vise dem veien. Da skulle Giske gå inn og sende ut, for hun var godt kjent, og tyvene skulle ta imot.

"Vil dere ha gås eller gasse? Her er nok å ta av!" skrek Giske, da hun var kommet inn i gåsehuset.

"Hyss, hyss! Ta bare en som er bra tung," sa tyvene.

"Ja, men vil dere ha gås eller gasse! vil dere ha gås eller gasse? Her er nok å ta av!" ropte Giske.

"Hyss, hyss! ta bare en som er bra tung, så er det det samme enten det er gås eller gasse, og hold så trynet på deg," sa de.

Mens Giske og tyvene kjeftedes om dette, tok en av gjessene på å skrike, så skrek én til, og rett som det var, så skrek de i halsen på hverandre alle sammen. Mannen ut og skulle se hva som var på ferde, tyvene avsted det beste de kunne, og Giske etter, så fort at bonden trodde det var fanden; for langbent var hun, og stakken skulle ikke hefte henne.

"Bi nå litt karer!" skrek Giske, "dere kunne jo fått hva dere ville, enten det var gås eller gasse."

Men de hadde ikke stunder til å stanse, syntes de, og på gården der de hadde vært, tok de på å lese og be både store og små, for de trodde sikkert at fanden hadde vært der.

Da det led mot kvelden tredje dagen, var de så sultne, både tyvene og Giske, at de ikke visste hvor de skulle gjøre av seg; så la de da over at de skulle gå på stabburet til en rik bonde som bodde i skogbredden, og stjele seg noe mat. Ja, dit gikk de; men tyvene torde ikke våge seg, så skulle Giske gå inn på stolpebua og sende ut, og de skulle stå utenfor og ta imot.

Da nå Giske kom inn der, så var de så fullt opp av allting, både kjøtt og flesk og pølse og ertebrød. Tyvene hysset på henne og ba henne bare kaste ut noe mat, og huske på hvordan det hadde gått begge de forrige kveldene. Men Giske ble ved sitt hun: "Vil dere ha kjøtt eller flesk eller pølse eller ertebrød?" ropte hun så det gnall; "dere kan få hva dere vil, for her er nok å ta av, her er nok å ta av!"

Mannen på gården hadde våknet ved denne akkorderingen, og kom ut og skulle se hva som var på ferde. Tyvene av gårde det forteste de kunne. Rett som det var, kom Giske også springende, svart og fæl som hun var. "Bi litt, bi litt, karer!" skrek hun. "Dere kan få hva dere vil ha, for her er nok åta av!" Da mannen fikk se det stygge beistet, trodde han også at fanden var løs, for han hadde nå hørt det som hadde hendt de to forrige kveldene; og han begynte både å lese og be, og det gjorde de på alle gårdene i hele bygda, for de visste at en kunne lese bort fanden.

Lørdagskvelden skulle tyvene ut å stjele en fet bukk igjen til helligdagskost, og den kunne de nok trenge vel til, for de hadde sultet i mange dager; men så ville de ikke ha med seg Giske, hun bare bråket og gjorde ugagn med kjeften sin, sa de.

Mens Giske gikk og ventet på dem om søndagsmorgenen, ble hun fælt sulten; hun hadde ikke fått stort i livet hun heller i hele tre dager, og så gikk hun opp i en nepebråte og rusket opp noen neper og åt. Da han var kommet opp mannen på gården som nepebråten hørte til, var han så urolig av seg, og syntes han endelig måtte ut og se til nepebråten sin om søndagsmorgenen. Ja, han fikk da på seg broka og gikk nedover til en myr, som var nedenfor bakken nepebråten lå i. Da han kom dit, fikk han se det var noe svart som gikk og rusket og rusket oppi nepebråten, og han var ikke lenge om å tro det var fanden, han heller. Han så da å komme seg hjem så fort han kunne, og sa at fanden var i nepebråten. De ble mest vettskremt på gården, da de hørte det; men så trodde de det var best å sende bud på presten, for å få ham til å binde fanden.

"Nei, det bær ikke til," sa kjerringa, "å gå til presten i dag, det er jo søndagsmorgenen; han kommer ikke nå, for ikke er han oppe så tidlig, og om så er, så leser han på preka si."

"Å, jeg lover ham ei feit gjøkalvsteik jeg, så kommer han nok," mente mannen.

Han la avsted til prestegården, men da han kom dit, var presten ikke oppe ennå. Jenta ba da mannen gå inn i stua imens, og gikk opp til presten og sa at denne bondemannen var nede og ville snakke med ham. Ja, da presten hørte at det var slik en bra mann som satt nede, så rev han på seg buksene og kom ned med en gang med tøfler og nattlue på.

Mannen sa ham ærendet sitt, at fanden var løs oppe i nepebråten hans, og hvis presten ville være med og binde ham, så skulle han skikke ham en feit gjøkalvsteik.

Jo, det var presten ikke uvillig til, og ropte på gutten og ba ham legge sal på hesten, mens han kledde på seg.

"Nei, far, det går nok ikke an," sa mannen, "for fanden staner vel ikke lenge, og en kan ikke vite hvor en skal ta ham igjen, når han er sloppet løs. Du får nok være med straks."

Presten fulgte med slik han sto og gikk, med nattlue og tøfler på; men da de kom til myra, var den så blaut at presten ikke kunne gå over med tøflene. Bonden tok ham på ryggen og skulle bære ham over. Han steg nå nokså forsiktig på en stubbe her og på en tue der; men da de kom midt utpå, fikk Giske se dem, og trodde det var tyvene som kom med bukken.

"Er'n feit, er'n feit?" skrek hun så det gnall i skogen.

"Jeg vet fanden enten han er feit eller skrinn, jeg," sa mannen, da han hørte det; "men vil du vite det får du komme og kjenne etter sjøl," sa han, og så ble han så redd at han kastet presten midt ut i blautmyra og tok til sprangs, og er ikke presten kommet opp, så ligger han nok der ennå.

Les flere Asbjørnsen og Moe's Norske Folkeeventyr