Gjertrudsfuglen
Asbjørnsen og Moe's - Norske Folkeeventyr
I de gamle, gode dager da Vårherre og St. Peder gikk og vandret
her på jorden, kom de engang inn til en kone som satt og bakte.
Hun hette Gjertrud, og hadde en rød lue på hodet. Da de hadde
gått lenge og var sultne begge, ba Vårherre henne så vakkert om
en lefse å smake på. Ja, den skulle han da få. Men et bitte lite
emne tok hun og kjevlet ut; likevel ble det så stort at det
fylte hele takka. Nei, så ble den lefsa for stor; den kunne han
ikke få. Hun tok et enda mindre emne; men da hun hadde bakt det
ut og bredd det på takka, ble den lefsa også for stor, den kunne
han heller ikke få. Tredje gangen tok hun et enda mindre emne,
et ørende lite ett; men også denne gangen ble lefsa altfor stor.
"Så har jeg ikke noe å gi dere," sa Gjertrud. "Dere får like
så godt gå igjen uten smakebit, for lefsene blir for store alle
sammen."
Da ble Vårherre vred og sa: "Fordi du unte meg så ille, skal
du ha den straff at du skal bli til en fugl, og ta din tørre
føde mellom bark og ved, og ikke få noe å drikke oftere enn hver
gang det regner."
Og ikke før hadde han sagt det siste ordet, så ble hun til
gjertrudsfuglen, og fløy fra bakstefjøla opp gjennom pipa. Og
ennå den dag i dag kan en se henne fly omkring med sin røde lue
og ganske svart over hele kroppen, etter det at pipa svertet
henne. Hun hakker og pikker støtt på trærne etter mat, og piper
mot regnvær; for hun er alltid tørst, og da venter hun drikke.
Les flere Asbjørnsen og Moe's Norske Folkeeventyr
|
|
|
|
|
