Asbjørnsen og Moe's - Norske Folkeeventyr
Det var en gang en ferjemann som var så tunghørt at han hverken
kunne høre eller samle det noen sa til ham. Han hadde en
kjerring og to sønner og en datter, og de brydde seg ikke om
mannen, men levde lystig og vel, så lenge det var noe å leve av,
og siden tok de på borg hos gjestgiveren og holdt bedt lag og
kastut hver dag.
Da ingen ville borge dem lenger, skulle lensmannen komme og
pante for det de hadde borget og ødt bort; så reiste kjerringa
og barna til skyldfolkene hennes og lot den tunghørte mannen bli
igjen alene og ta imot lensmannen og lensmannsdrengen.
Mannen gikk der og stullet og stelte, og undres på hva
lensmannen ville spørre etter, og hva han skulle si når han kom.
"Jeg kan ta meg til å emne til noe," sa han ved seg selv, "så
spør han meg om det. Jeg får gi meg til å telgje på et
økseskaft.
Så spør han meg hva det skal bli; så sier jeg:
"Økseskaft."
Så spør han meg hvor langt det skal være; så sier jeg:
"Opp under denne kvisten."
Så spør han meg hvor ferja er henne; så sier jeg:
"Jeg skulle tjærebre henne; hu ligger nedpå stranda og er
sprukken i begge ender."
Så spør han: "Hvor er den grå merra di henne?" Så sier jeg:
"Hu står på stallen følldiger."
Så spør han: "Hvor er feet og sommerfjøset ditt henne?" Så
sier jeg:
"Det er ikke langt unna; når du kommer opp bakken, så er du
der straks."
Dette synes han var godt og vel overlagt.
Da det led om en stund, kom lensmannen, han var sikker nok;
men drengen hans hadde gått en annen vei om gjestgiveren, og der
satt han og drakk enda. "God dag, mann!" sa han.
"Økseskaft," sa ferjemannen.
"Jaså - -" sa lensmannen. "Hvor langt er det til
gjestgiveren?" spurte han.
"Opp under denne kvisten," sa mannen og pekte et stykke opp
på økseskaftemnet.
Lensmannen ristet på hodet og glante stort på ham.
"Hvor er kjerringa di, mann?" sa han.
"Jeg skulle tjærebre henne," sa ferjemannen, "for hu ligger
på stranda og er sprukken i begge ender."
"Hvor er datter di?"
"Å, hu står på stallen og er følldiger," sa mannen; han
syntes han svarte både godt og vel for seg.
"Å reis du til -, din tull du er!" sa lensmannen.
"Ja, det er ikke langt unna; når du kommer opp bakken, så er
du der straks," sa mannen.
Les flere Asbjørnsen og Moe's Norske Folkeeventyr
