"Hu bestemor er tunghørt," sa en røst fra en dunkel krok, hvor det nu begynte å lysne. Det var en jentunge med en mindre unge på armen.

"Kan du si meg hvor jeg skal finne Per graver?" spurte jeg henne.

"Han er inte hime," svarte hun.

"Vet du ikke hvor han er?"

"Han er vel på Styri hos a moster."

"Hvor ligger Styri henne?"

"På østsia."

"Er det langt dit?" spurte jeg.

"Je veit inte."

"Er ingen annen hjemme?"

"Nei, dem er til bryllups."

"Enn i neste stue?"

"Je veit inte."

I neste stue fikk jeg imidlertid vite det jeg trengte. Der var ikke annet for meg å gjøre enn å dra over til Styri. Utenfor i svalen fant jeg den omtalte moster i skikkelse av en lang, tørr, middelaldrende kone med det grå håret strøket opp under en sort lue. Med en viss vennlighet kom hun meg i møte og sa: "Han få være så god å gå inn."

Nokså forsagt over den motgang jeg allerede hadde hatt, spurte jeg om ikke Per graver skulle være her.

"Han skulle kanskje bestille grav for noen?" spurte hun.

"Nei, ikke det; jeg har hørt at han skal kunne så mange gamle eventyr og historier, og jeg hadde lyst til å høre noen av dem," sa jeg.

"Ja så da! Ja, hadde Gamle-Anders, far hans Per, vært her, så - det var mann som kunne fortelle! Når han begynte, så blei det mest aldri ende på."

"Herregud, kan du ikke få fatt i Gamle-Anders for meg?"

"Ja, det veit jeg visst! Gamle-Anders er død for to år sia! Han Per kan nok noen han og; men det er ikke så godt å få han på travet; han er litt vrang med det, må vite! Nei, Gamle-Anders, han kunne historier! En behøvde ikke å be han dessmer! Men nå er det just to år sia til mikkelsmess."

"Det kan jo ikke hjelpe meg stort," avbrøt jeg, ergerlig over at den lovpriste Anders ikke levde. "Er ikke Per her?"

"Jaggu var han her også, det er sant det, men han skulle fram til klokkeren. Han treffer ham visst hos klokkeren; og er han ikke der, så er han visst i Bakken, eller i prestegården, dersom han ikke er inne på kjerkegården og graver ei grav, for gamle mor Habberstad er død."

Nu var det nesten forbi med min tålmodighet; men da alt syntes å tyde på at man måtte ha mer enn alminnelig av denne gave like overfor Per graver, så besluttet jeg å spare den siste rest. Jeg prøvde å komme avsted. Men nu hadde konen tatt et ikke meget gjennomsiktig glass frem av skjenken og skjenket en dram finkel, som hun sammen med et stykke kandissukker presenterte meg på en tallerken mens hun tapte seg i en mangfoldighet av utrop om hvor makeløs Gamle-Anders hadde vært til å fortelle.

"Han Per er ganske visst hos klokkeren, og er han ikke der, så er han i Bakken eller prestegården, dersom han ikke er på kjerkegården," ropte hun ennu efter meg, da jeg gikk ut gjennom grinden. Det lød som hån; for disse stedene hadde jeg nettopp gått fra eller forbi.

Jeg besluttet imidlertid å søke ham først på det siste stedet, det som efter hennes mening var det minst sannsynlige.

Det var en av disse kolde, triste sommerdager da jeg gikk bortover til kirken gjennom prestegårdshavens mørke alléer. Regnet hadde holdt opp, men ved hvert vindstøt drysset det raslende ned imellom bladene fra trærnes kroner. Tåken og skyene drev lavt mellom toppene. Matt og grålig falt lyset over kirkegårdens graver og enkle minner; vindens sukk lød mellom grenene, og ingen fugl sang bak løvet. En forutanelse om høsten syntes alt ågjennombeve denne stille, ensomme egn, hvor bare kirken sto som en trøster og pekte mot himmelen med tårn og spir.

Fra det fjerneste hjørne på kirkegården hørte jeg klangen av spaden. Graveren sto og grov nede i en grav. På en tue tett ved sto klokkerens store prektige geitebukk, som jeg kjente godt fra tidligere besøk, med skjegg og horn og spiste gress. Jeg ble stående en stund og betrakte graveren. Han var en aldrende mann, men man kunne ikke si at han var noen vakker gammel mann. Hans kall syntes ikke å ha hatt noen mildende eller forsonende innflytelse på hans sinn; for han så ut i verden med et bistert blikk og et hypokondrisk ansikt. Jeg syntes det var noe kjent ved dette fysiognomiet; jeg lette efter det i hukommelsen, og fant det omsider igjen hos en stedig hest jeg engang hadde vært plaget med. Da han et øyeblikk stanset i arbeidet for å hvile, så han opp, og han fikk øye på meg, som hittil hadde stått der ubemerket.

"Godafter, graver," sa jeg.

Han målte meg fra øverst til nederst, spyttet i nevene, og tok fatt på arbeidet igjen.

"Det er tungt arbeid du har i dette våte været," fortsatte jeg utfortrødent.

"Det er ikke lettere i solskinn," svarte han med et eddiksurt grin, og ble ved å grave.

"Hvem graver du denne graven for?" spurte jeg, i det håp at det kanskje kunne utspille seg en samtale av dette spørsmål.

"For fanden og kjerka," svarte graveren. Dette måtte jeg be om en forklaring på.

"Fanden tar sjela og kjerka får pengene," svarte han.

"Ikke slik; jeg mente, hvem skal ligge i graven?"

"Ei dau kjerring," svarte graveren.

Dermed var broen kastet av. Jeg innså at dette kunne ikke føre til noe ønskelig resultat. Utålmodig over regnet, som igjen begynte å ruske, og ergerlig over min efter all sannsynlighet mislykkede ekspedisjon fortalte jeg graveren at jeg hadde søkt ham for å få høre eventyr og historier fra gamle tider; sa at han saktens ikke skulle fortelle meg dem for ingenting, at det endog måtte glede ham å kunne fortelle dem for en person som meg, som trodde på slikt, hva folk i alminnelighet ikke gjorde i våre dager, osv.

Under denne talen så graveren av og til på meg med sitt stedige hesteblikk, som kullkastet alle mine forhåpninger.

"Enten folk trur det jeg forteller, eller de ikke trur det, er jeg like glad," sa han. "Men det jeg har hørt og det jeg veit, det veit jeg, og jeg vil ikke være narr for noen og sitte og fortelle som ei rørkjerring. Om det så var for kongen sjøl," tilføyde han til ytterligere bekreftelse.

Jeg var allerede i ferd med å gå, da han igjen stanset, halvveis vendt fra meg. Efter å ha skjøvet hatten bort på det ene øret, begynte han å lete først i den ene, så i den andre vestelommen; men han lot ikke til å finne hva han søkte; for ansiktet ble synlig lengre, især efter at han hadde anstillet en ny fruktesløs ransakelse av begge de angjeldende lommer.

Jeg skjønte straks at hans tobakk var sloppet opp, og tenkte fornøyd: nu er turen kommet til meg. I botaniserkassen hadde jeg en av Tidemands så meget efterspurte kvartruller, og idet jeg lot som jeg grep efter lommetørkleet laget jeg det ved et lite knep slik at bemeldte kvartrull falt ned like på randen av den grav han sto i. Ganske rolig bøyde jeg meg ned efter den, men unnlot ikke å bemerke det solglimt som gikk over graverens ansikt ved dette syn. Liksom i tanker viklet jeg den opp, lokket på min hornede venn, som sto på graven, tett ved, og lot den bite et stort stykke av rullen.

"Hvor langt er det til Tønsaker?" spurte jeg.

Graveren mumlet noe om å misbruke Guds gaver, men svarte dog høfligere enn før, at det var som en halv fjerding på den andre siden av sundet.

"Og til gullverket?" spurte jeg.

"Ei mil," sa graveren. "Men hvor kommer den karen fra da, med forlov om jeg tør spørre?" tilføyde han med det pussigste uttrykk i ansiktet.

"Sist kommer jeg fra Store Finstad, hvor jeg spurte efter Per graver," svarte jeg, og la rullen i kassen igjen, efter å ha gitt geitebukken enda et stykke. På denne fulgte ikke noe svar, men Per graver ga seg til å grave med megen iver. Foruten jord og sten kastet han halvråtne tresplinter og smuldrende ben opp med spaden. Blant benene som rullet bort til mine føtter, var et kvinnelig kranium av en så skjønn og fullendt form at Rezius ville ha ansett det for et ideal av den skandinaviske typus. Jeg tok det opp og betraktet det oppmerksomt.

"Det var inga gammal kjerring som eide den skallen," begynte graveren igjen.

"Det ser jeg," svarte jeg.

"Det var ei gardmannskone her av bygda, og hun var både i akt og ære," bemerket han videre.

"Ja så."

Var graveren blitt seg lik i sin vrantenhet, ville han uten tvil ha tidd, men en rull tobakk, om enda bare i håpet, har en vidunderlig innflytelse på gemyttet.

"Inna krank, uta blank," vedble han ufortrødent.

Intet svar fra min side.

"Men det var en deilig fin tobakk, den De har der i blikkesken."

"Det syntes denne knekten her også," svarte jeg, idet jeg lokket på bukken og gjorde mine til å gi den mer tobakk.

"Nei, hadde han Gamle-Anders, far min levd," sa Per graver hurtig, idet han med et oppkastet ben søkte å hindre sin lykkelige medbeiler i å bli delaktig i de goder jeg tiltenkte den, "han kunne historier. Det jeg kan, er ikke stort."

"Nu, jeg skjønner jo nok at du også vil ha et stykke tobakk, Per graver. Se der har du alt det bukken har levnet. Hadde du vært villigere før, så hadde du fått hele rullen. Men fortell meg nu noe."

"Jeg får vel det da, for jeg kan skjønne I er en skikkelig fyr og ingen apefant," svarte graveren, mens han samlet sine redskaper og steg opp av graven. "Forbanna udyr!" ropte han harmfull og slo efter geitebukken; "slike bukker er de største skadedyr som tenkes kan; de burde slås i hjel, så mange som de er."

Efter disse lettende hjerteutgytelser satte han seg på en gravsten og begynte å fortelle.

"I er ikke den første som jeg forteller dette," tok han til orde. "Vil I tru det, så kan I, og trur I det ikke, så kan det være for det som det er. Men det var en bondemann i bygda her. Han hadde hørt, at trollkjerringene skulle holde slik leik og slikt spell i kjerka om høgtidskveldene. Det trudde han ikke, men han syntes han kunne ha lyst til å se om det var sant, og så hadde han moro av å se hvem som var trollkjerringer i bygda. Ja, om påskekvelden så satte han seg inn på likbåra i kjerkesvala, og rett som det var, så kom det et heilt følge, og foran dem gikk en stor svart hund. Da de kom til kjerkedøra, satte hunden seg på bakbeina og krafsa på døra, så sprang den opp, enda den var låst.

"Såg du det?" sa ei kjerring, som gikk nærmest etter hunden, til ei anna ei, og det var henne her," tilføyde graveren, idet han viste på hjerneskallen.

"Nei, det hadde jeg ikke trudd, enda du sa det," svarte den andre, som gikk ved sida av henne, og det var også ei bra kone av bygda her. Etter dem kom der nå så mange at han nesten ikke hadde tall på dem. Men han kjente dem alle sammen, og han hadde ikke trudd at det var så mange trollkjerringer over heile Romerike, som han fekk se at der var i Eidsvoll prestegjeld aleine. De hoppa og de dansa, og de gjorde alle de bespottelige ting, som noen kunne falle på, både på prekestol og på alter. Da de ikke visste noe anna å finne på, så trolla de ei ku opp i tårnet og lot den ake utover trappene med alle fire beina i været. Kua syntes han han skulle kjenne, han trudde den hørte til i Prestbakken, og da trollkjerringene hadde gjort fra seg og allting var forbi i kjerka, så gikk han bort i Prestbakken. Da han kom inn i fjøset der, sto kua og skalv, og så svett var den, at skummet dreiv av den.

Men så var det en gang lenge baketter, der var et bryllup, og i det bryllupet var han kjøkemester den samme mannen som hadde sett alt dette om påskekvelden. Og der var også den kjerringa som hadde gått foran i trollkjerringstimet. Da de skulle til bords, ville de ha henne til å sette seg inntil bordet først, for det var sånn ei bra kone, må vite. Men hun skulle nå være så unnselig og gjorde seg så kostbar at det ikke var noen måte med det. Kjøkemesteren ba og nødde henne til å sette seg inntil bordet, men til sist blei han kjei av dette og så sa han ganske sakte til henne:

"Gå du først du, du er vant til det, skal jeg tru. Sist jeg såg deg om påskekvelden, var du ikke så blyg, da var du den første i dansen med han Gamle-Erik både på alter og prekestol."

Da falt hun i svime, og sia den tid hadde hun ikke en helsedag."

Graveren tidde stille, og ansiktet hans fikk igjen sitt sure, tverre uttrykk; men jeg ble ved å spørre og fritte ham om trollkjerringer, deres reiser og hendelser, så lenge til jeg fikk ham til å gi det løfte at han skulle fortelle meg alt det han visste om slikt.

"Der var noen skyttere," begynte han igjen, "som var på fugleleik ei påskenatt. Rett som de satt i skytterhytta, så i grålysinga om morgenen, fekk de høre slik sus og brus oppi været, og de trudde nesten det var en heil skokk storfugl som kom og ville slå ned på myra. Men det var fanden til fugler det. Da de kom fram over skogtoppene, så var det en flokk trollkjerringer, som hadde vært på påskeleik. De kom ridende på limer og skuffer og møkkgreip, på bukker og geiter og de urimeligste ting som tenkes kunne. Da de var tett ved, kjente skytterne ei kjerring, for hun var grannekjerringa til den ene av dem.

"Maren Myra," skreik han. Så falt hun ned i ei furu og braut av det ene lårbeinet; for når en kjenner dem og roper navnet på dem, så må de ned, om de er aldri så høgt. De tok henne opp og satte henne til lensmannen, og til sist blei det så at hun skulle brennes levendes. Men før de fikk henne opp på vedstabelen, ba hun de ville ta tørkleet fra øynene hennes litt. Ja, det skulle de gjøre; men først vendte de henne så at hun ikke kunne se imot åker og eng, men langt bort i åsen. Og der hvor hun hadde sett med øynene sine blei skogen svidd, så den var ganske svart.

Men etter den kjerringa var der ei dotter, og henne satte de til en prest oppi Gudbrandsdalen. Hun kunne vel være ni år gammal, men hun var slem og full av trollkjerringnykker. En gang sa presten at hun skulle ta noen fliser som lå på gården, og bære dem inn i kjøkkenet.

"Pytt, jeg kan nok få dem inn, om jeg ikke skal bære dem," sa hun.

"Ja så," sa presten, "la meg se på det."

Ja, straks så gjorde hun en vind, så flisene flaug like inn i kjøkkenet. Presten spurte om hun kunne gjøre mer. Ja, det kunne hun. Hun kunne mjølke, sa hun, men hun ville nødig gjøre det, for det var til skade for krøttera. Presten ba henne, men hun ville nødig; til sist skulle hun til å gjøre det likevel. Så satt hun en telgjekniv i veggen og ei kolle under den, og straks hun rørte ved kniven, sprita mjølka ned i kolla. Da hun hadde mjølka ei stund, ville hun holde opp.

"Å nei, melk du, mitt barn," sa presten.

Nei, hun ville ikke; men presten snakka så lenge for henne, til hun begynte igjen.

"Nå må jeg holde opp," sa hun litt etter, "for ellers kommer det bare blod."

"Å melk du, mitt barn," sa presten, "og bry deg ikke om det." Hun ville ikke, men til sist så ga hun etter og blei ved å mjølke.

Om ei stund så sa hun: "Ja, holder jeg ikke opp nå, ligger den beste kua dau på båsen."

"Melk du, mitt barn, og bry deg ikke om det," sa presten, for han ville se hva hun kunne.

Hun ville nødig; men presten nødte henne, til hun ga seg og blei ved åmjølke.

"Nå falt kua," sa hun, og da de gikk ut i fjøset og såg etter, låg den beste kua som presten åtte, dau på båsen. Så brente de henne også, liksom de hadde gjort med mora. -

Ja, det var ei forargerlig trollkjerring, den jeg fortalte om," fortsatte graveren, "men der var ei som jeg syntes var enda verre, for hun tok mannen sin opp av senga en påskekveld, og rei på ryggen hans like fra Gudbrandsdalen og til Bergens kjerke, og mens hun var oppi tårnet og holdt påskeleik med de andre trollkjerringene og Gamle-Erik, måtte mannen ligge splitter naken utmed kjerkeveggen og fryse heile natta; og der var slikt et vær med sno og med snøfokk, og mannen blei så reint utmatta at han mest var fra seg sjøl. Da det leid på morrasida, reiste han på seg litt, men han fraus og hakka tenner. I det samme kom det gående en forbi.

"Men si meg i Guds navn, hvor er jeg?" sa mannen.

"Nå er du ved Bergens kjerke," svara han, og da han fikk se bukgjorda, som mannen hadde om livet, så kunne han skjønne hvorledes det hang sammen -for trollkjerringene var der både til jul og påske den tid - og så sa han: "Når hun kommer ut, hun som du er med, så ta bare bukgjorda og gi henne et dyktig drag over ryggen, så rir du heim igjen på henne, ellers står du det ikke ut."

Ja, da kjerringa kom ut, gjorde mannen som han hadde sagt; og så reid han heim på ryggen hennes, og det radt." -

"Hadde hun ikke smurningshornet med?" spurte jeg.

"Hun akta seg nok for å ta det med, for hun hadde saktens smurt kroppen, før hun reiste heimefra," sa graveren. "Men siden I snakker om smurningshorn, så kommer jeg til å huske på noen historier som skal være hendt for lang tid sia."

"La meg høre," sa jeg.

"På en gard i Ringebu," fortalte han, "var det ei trollkjerring, som var så fælt slem. Men der var en som visste om at hun var trollkjerring; han gikk dit og ba om hus en helgekveld, og det fekk han også.

"Du får ikke bli redd, om du ser jeg sover med åpne øyer," sa han; "jeg har den vanen, men jeg kan ikke for det."

Å nei, det skulle hun ikke bli redd for, sa hun.

Rett som det var, så snorka han, og sov så fælt med øynene åpne, og best han lå såleis, tok kjerringa fram et stort smørjehorn under en stein i peisen og smurte sopelimen.

"Her opp og her ned til Jønsås," sa hun og fór av sted opp igjennom pipa til Jønsås, som er et stort seterfjell.

Gutten syntes det skulle være løyerlig å komme etter og se hva hun hadde for seg der, for han syntes hun sa: "her opp og her ned til mønsås." Så tok han hornet under steinene i skorsteinen og smurte ei vedstikke. "Her opp og her ned til mønsås," sa han, og så fór han opp og ned imellom skorsteinen og møningen på huset heile natta, og slo mest i hel seg, fordi han hadde mishørt. Sia fekk han teneste der, og om kvelden årsdagen etter satt han og gjorde og la seg til å sove på benken, og såg fælt fram for seg med åpne øyer. Rett som det var, tok kjerringa fram hornet i skorsteinen og smurte limen, og så fór hun opp igjennom pipa igjen. Gutten la merke til hvor hun gjømte hornet, og da hun vel var reist, så tok han avsted, og de såg aldri mer hverken til gutten eller sleden. Den garden, som dette var på, den hette Kjæstad, og Kjæstadhornet er namngjetent den dag i dag er. -

Men så var der ei kjerring på en gard på Dovre, som også var trollkjerring. Det var en julekveld. Tjenestejenta hennes holdt på å vaske et bryggekar. Imens tok kjerringa fram et horn og smurte limen, og med det samme fór hun opp igjennom pipa. Jenta syntes det var fælt til kunst, og tok og smurte litt av smøringa på karet. Så reiste hun også avsted og stanste ikke, før hun kom til Blåkolls. Der møtte de en heil smale med trollkjerringer, og Gamle-Erik sjøl, og han prekte for dem, og da de hadde gjort fra seg, skulle han se dem over, om de hadde møtt alle. Så fekk han se denne jenta, som satt i bryggekaret; henne kjente han ikke, for hun hadde ikke skrevet seg inn hos ham. Og så spurte han kjerringa, som hun var med, om hun ville skrive seg inn. Kjerringa meinte det. Gamle-Erik ga da jenta boka og ba henne skrive i den; han meinte, hun skulle skrive navnet sitt. Men hun skreiv det som skolebarna på landet pleier skrive, når de prøver penner: "Den som meg føder, det er Gud, i Jesu navn," derfor fikk hun beholde den, for Gamle-Erik var ikke kar til å ta den igjen. Men da blei det larm og styr på fjellet, må vite. Trollkjerringene tok pisker og slo på det de hadde å fare på, og med det samme satte de avsted bort igjennom vær og vind. Jenta forsømte seg ikke, hun tok også en pisk, slo på bryggekaret og satte etter dem. Ensteds var de nede og kvilte på et høgt fjell. Nedafor var der en brei dal med et stort vatn, og på den andre sida av den var der et høgt fjell igjen. Da trollkjerringene hadde kvilt ut, slo de på og fór over. Jenta undres på om hun også skulle komme over. Til sist slo hun på og kom over til den andre sida hun også, og det både godt og vel.

"Det var fanden til sprang av et bryggekar," sa hun, men med det samme mista hun boka, og så falt hun ned og kom ikke lenger, fordi hun hadde talt og kalt på han, enda hun ikke var innskrevet. Resten av vegen måtte hun gå og vasse i snøen, for friskyss fikk hun ikke lenger, og det var igjen mange mil." -

"Det kan være løyerlig nok å reise med trollkjerringene på kosteskaft og bryggekar," sa jeg. "Men det må være slemt iblant, for nordenvinden faller skarp til værs, og en kan knekke nakkebenet, før en vet av det. Da er det bedre ved kirketårnmøtene; der kan man jo få se dem, når man setter seg på en oppskåret gresstorv, er det ikke så, Per graver?"

"Nei, en skal ikke sitte på en grastorv," sa graveren belærende; "men en skal stå med en grastorv i været på hver hand, og den skal være oppskåret rangsøles, og salmeboka skal de ha på brystet og tre byggkorn i munnen, og det ene korn betyr Vårherre, og det andre hans sønn, og det tredje den Helligånd. Og når en lager seg til på den måten, da tør hverken Gamle-Erik eller trollkjerringene yppe seg. Hadde han gjort det, en mann jeg har hørt tale om, hadde han kanskje sloppet bedre fra det. Ja, han slapp fra det likevel på en vis; men det var med nesa og begge ørene, som de sier.

Denne mannen hadde fått spurt at trollkjerringene holdt slik leik og styr og sånn rumstering i kjerketårnet om helgekveldene. Der syntes han han skulle ha lyst til å være med, og så gikk han opp om julekvelden og satte seg i en krok. Han hadde nok med seg noe grastorv, men han har vel ikke gjort det riktig, kan jeg tru. Rett som det var, så tok de til å komme: Den ene trollkjerringa fauk inn igjennom tårngluggene etter den andre, noen på limer og noen på skuffer, noen på geiter og noen på bukker og alle de underligste ting, som til kunne være. Og imellom alle disse var ei av grannekjerringene hans; men da hun fekk se han, fór hun bort og stakk veslefingeren inn i nesa hans og holdt han slik, liksom jeg holder en ørret i ganen, ut igjennom gluggen.

"Vil du love at du aldri skal si du har sett meg her, ellers slepper jeg deg," sa hun.

"Nei, om jeg gjør," sa han, for han var en vrangpeis; "kom og ta imot meg, Fanden!" skreik han i det samme hun slapp, og så kom Fanden kjørendes i en smalslede og sto under og tok imot han, så han ikke skrubba kneskallen engang. Nå skulle Fanden skysse han heim også. Men mannen satt og slo på og huide og agjerte, så Fanden hadde vondt for å holde seg på meiene; og da de kom tett ved garden hans, så kjørte han imot et vasstrau, så sleden velta og Fanden blei liggende på den ene sida av vasstrauet og han på den andre. Hadde han ikke gjort det, så hadde han ikke sloppet ut av Fandens klør, men nå hadde ikke Fanden mer makt over han.

"Tvi vøre deg da!" sa Fanden; "hadde jeg tenkt du ville snyte meg, skulle jeg ikke reist så langt for filleskjela di. Da du ropte på meg, var jeg tjue mil nordafor Trondhjem og holdt over ryggen på ei jente som var i ferd med å vri om halsen på ungen sin.""

Her sa graveren at nu kunne han ikke minnes flere trollkjerringhistorier. Men da han var kommet så godt på glid, trodde jeg at jeg burde nytte leiligheten, og spurte om han ikke hadde noe å fortelle om de underjordiske.

"Hm," sa han, "jeg kan nok ha hørt noe av moster mi kanskje. Da hun var jente, var hun på Modum og tjente hos presten der; Teilmann tror jeg hun kalte han.

Det var engang på vårsida, da møkka skulle kjøres ut, så gjorde den presten en stor dovning, for han var en svare mann til å drive jorda, og til den ba han folk både vidt og bredt fra alle bygdas kanter. Så var der en gutt hos en mann, som også var bedt, og han var så urimelig gjestebudskjær. Da husbonden hans sa til han om kvelden at han skulle lage seg til å kjøre til dovnings, så han kunne komme avsted i otta, blei han så glad at han lå og velta seg heile natta og kunne ikke sove. Inga klokke var der heller, så han kunne vite hva tida leid, og så sto han opp ved midnattstider og satte hestene for og kjørte til prestegården. Men der var det ikke oppe ei levende sjel enda, og så gikk han omkring og vakserte for tidsfordriv. Best som han gikk kom han inn på kjerkegården, og der vaska han søvnen og vågen av øynene sine i ei grøft, hvor det sto noe vatn, for det hadde nylig linna, og fra den tid var han synen; men han var halvsuset også, og de kalte ham en galning. Enten han gikk av teneste eller tente ut året sitt, det skal jeg ikke kunne si, men sia fór han alltid og svevde omkring i bygda, hvor der var gjestebud eller noe på ferde, og baud seg til å jage ut de underjordiske.

En gang skulle det være bryllup på en gard som hette Presterud, og barsel på Komperud på en dag. Da var han reint opprådd, for han visste ikke hvor han skulle gå hen, men til sist så gikk han til bryllupsgarden.

Da han hadde vært der og sett seg om ei stund, tok han fatt på kjøkemesteren.

"Du passer godt på det du har, du," sa han. "Ser du ikke, at de underjordiske drikker av ølspannet du har satt i kroken der, det minker jo hvert øyeblikk, men får jeg lov å være her, mens bryllupet varer, så skal jeg nok jage dem sin kos."

"Ja, du kan nok få være, men hvorledes vil du få dem ut?" spurte kjøkemesteren.

"Det skal du få se," sa gutten, tok spannet, satte det midt på gulvet og kritta en stor ring rundt omkring det. "Nå tar du ei stor klubbe," sa han til kjøkemesteren, "og når jeg vinker til deg, så slår du midt inn i ringen; det er det samme hvor jeg er henne, men når jeg har fått dem inn i ringen alle sammen, så slår du til alt det du orker."

Da han hadde sagt det, tok han til å renne omkring; han fór både høgt og lågt, og skyssa og jaga inn imot ringen. Kjøkemesteren kunne nesten ikke stå på beina, slik lo han av alle de gale faktene gutten gjorde, og de trudde mest han var gælen, alle som såg på det. Men da fikk dem se at han ikke var så gælen som de trudde, for da han vinket til kjøkemesteren, og kjøkemesteren slo til, hørtes et skrik og et hvin gjennom heile huset; og noen som kom til bryllupsgarden fra Komperud-kanten, fortalte at dem hadde hørt slik sus og brus i lufta, det var liksom en heil flokk hadde snakka i munnen på hverandre: "Til Komperud, til Komperud til barsels! Til Komperud til barsels!"

Her endte Per graver sine fortellinger. Han kunne ikke minnes mer i kveld sa han, og ga seg til å jage geitebukken til klokkeren ut av kirkegården.

Les flere Asbjørnsen og Moe's Norske Folkeeventyr