Til sist syntes kjerringa det ble for ille. Så sa hun til gutten en dag, at nå fikk han ta til å gå på arbeid og ta seg til noe som det var gagn i, ellers ble det sveltihjel for dem begge to. Men det hadde ikke gutten stor hug på; han sa at han heller ville fri til datter til mor i kroken, for fikk han henne, kunne han leve godt og vel alle sine dager, synge og danse og aldri bry seg med arbeid.

Da moren hørte det, tenkte hun det kanskje ikke var så rent ulikt enda, han kunne da friste seg, og så stelte hun på gutten så godt hun kunne, så han skulle se litt skikkelig ut når han kom til mor i kroken, og så la han i vei.

Da han kom ut, skinte solen så varmt og vakkert; men om natten hadde det regnet, så det var bløtt, og alle myrhullene sto fulle med vann. Gutten tok den korteste veien til mor i kroken, han sang og han sprang, så som han støtt brukte gjøre; men rett som han hoppet og sprang, kom han til en myr, og over den lå en klopp og fra den kloppen skulle han gjøre et sprang over et myrhull bort på en tue, så han ikke skulle søle til skoene sine. "Plump!" sa det i det samme han satte foten på tua. Og så bar det nedigjennom, og stanset ikke før han var i et fælt, stygt, mørkt hull. I førstningen kunne han ikke se noe; men da han hadde vært der en stund, skimtet han en rotte, som gikk og svinset og svanset med et nøkleknippe i rova.

"Er du der, gutten min?" sa rotta. "Takk skal du ha for det du kommer og ser til meg; jeg har ventet lenge på deg. Du kommer vel for å fri til meg, og du har det vel hett, kan jeg vite; men du får ha tål en stund til, for jeg skal ha stort hjemmegifte, og jeg er ikke ferdig til bryllupet ennå; men jeg skal gjøre mitt beste, så det kan bli snart."

Da hun hadde sagt det, dro hun fram noen eggeskall med allslags småmat, slikt som rottene bruker ete, og satte fram for ham og sa: "Du får sette deg inntil og få deg litt å leve av; du kan være både trett og sulten."

Men gutten syntes ikke han hadde lyst på slik mat. "Bare jeg var vel herfra og oppe igjen," tenkte han, men han sa ingenting.

"Nå vil du vel gjerne hjem igjen, kan jeg tenke," sa rotta. "Du lengter vel etter bryllupet, vet jeg, og jeg skal skynde meg så mye jeg kan. Du får ta med deg denne lintråden, og når du kommer opp, skal du ikke se deg om, men gå like hjem, og på veien skal du ikke si annet enn "stutt framme og langt bak," og så ga hun ham en lintråd i hånden.

"Gudskjelov," sa gutten da han var kommet opp; "dit skal jeg vel aldri komme igjen."

Men tråden hadde han i hånden, og han sprang og han sang som han brukte gjøre; men enda han ikke tenkte mer på rottehullet, hadde han kommet på den tralten at han sang:

"Stutt framme og langt bak! Stutt framme og langt bak."

Da han kom hjem i svalen igjen, snudde han seg; der lå det mange, mange hundre alen av den hviteste lerretsvev, så fin at ikke den flinkeste veverjente kunne veve den finere.

"Mor, mor, kom ut, kom ut!" ropte han.

Kjerringa kom settende og spurte hva som var på ferde. Da hun så veven, som trakk så langt bort som hun kunne se og enda et stykke, ville hun ikke tro seg selv, før gutten fortalte hvordan det hadde gått til. Men da hun hadde hørt det, og kjente veven mellom fingrene sine, ble hun så glad at hun tok til å synge og danse, hun også.

Så tok hun veven og klipte den opp og sydde skjorter av den både til sønnen og til seg selv; resten gikk hun til byen med og solgte og fikk penger for. Nå levde de både godt og vel på dette en stund. Men da det var slutt, hadde ikke kjerringa mer mat i huset, og så sa hun til sønnen, at nå fikk han riktig ta til å gå på arbeid og ta seg til noe som det var gagn i, ellers ble det ikke annet en sveltihjel med dem begge to.

Men gutten hadde mer hug til å gå til mor i kroken og fri til datter hennes. Ja, kjerringa syntes det kunne kanskje være nokså bra, for han var nå velkledd, og ikke så han så ille ut heller. Så flidde hun ham og stelte ham det beste hun kunne, og han dro fram de nye skoene sine og pusset dem så blanke at han kunne speile seg i dem, og da han hadde gjort det, så gikk han. Det var akkurat som sist: da han kom ut, skinte solen så varmt og vakkert; men det hadde regnet om natten, så det var bløtt og sølete, og alle myrhullene sto fulle av vann. Gutten tok beneste veien til mor i kroken, og han sang og han sprang, som han støtt brukte gjøre. Han gikk en annen vei enn siste gangen; men rett som han hoppet og sprang, kom han ut på kloppen over myra igjen, og fra den skulle han hoppe over et myrhull bort på en tue, så han ikke skulle søle til skoene sine. "Plump!" sa det; og nedigjennom bar det med ham, og stanset ikke før han var i et fælt, stygt, mørkt hull. I førstningen kunne han ingenting se; men da han hadde vært der en stund, skimtet han en rotte med et nøkleknippe i rova, som gikk der og svinset og svanset.

"Er du der, gutten min?" sa rotta. "Velkommen igjen; det var snilt av deg at du ville se til meg så snart; du er vel utålmodig, kan jeg vite; men du får riktig gi tål ennå en stund; for det vanter litt i hjemmegiftet mitt ennå; men når du kommer igjen neste gangen, skal alt være i stand."

Da hun hadde sagt det, satte hun fram mange slags småmat i eggeskall, slik som rottene bruker ete og liker godt; men gutten syntes det så ut som spist mat, og han hadde ingen mathug, sa han. "Bare jeg var vel herfra og oppe igjen," tenkte han, men han sa ingenting.

Om en stund sa rotta: "Nå vil du vel gjerne opp igjen, kan jeg tenke. Med bryllupet skal jeg skynde meg så fort jeg kan. Men nå får du ta med deg denne ulltråden, og når du kommer opp, skal du ikke se deg om, men gå like hjem, og på veien skal du ikke si annet enn "stutt framme og langt bak," og så ga hun ham en ulltråd i hånden.

"Gudskjelov at jeg slapp ut," sa gutten ved seg selv, "dit skal jeg visst aldri komme," og så sang han og sprang han som han brukte gjøre. Rottehullet tenkte han ikke mer på, men han var kommet på den tralten at han sang:

"Stutt framme og langt bak! Stutt framme og langt bak."

og det holdt han på med hele veien.

Da han sto på tråkka hjemme, kom han til å se seg om; der lå den fineste kledesvev, mange hundre alen lang, ja nesten over en halv fjerding, og så fin at ikke noen byfant kunne ha finere klede til kjole.

"Mor, mor, kom ut, kom ut!" ropte han.

Kjerringa slo hendene i hop og var nesten dåneferdig av glede da hun så alt det fine kledet, og så måtte han fortelle henne hvordan han hadde fått det, og hvordan det hadde gått fra først til sist.

Det ble svare til velstand da, kan du vite. Gutten fikk nye, fine klær, og kjerringa gikk til byen og solgte veven litt etter hvert og fikk mangfoldige penger for den, så hun pyntet opp stua, og selv ble hun så staselig på sine gamle dager, så hun gjerne kunne vært frue. De levde både godt og vel; men til slutt ble det ende på de pengene og, og så var det en dag at kjerringa ikke hadde mer mat i huset, så sa hun til sønnen sin, at nå fikk han riktig gå på arbeid og ta seg til noe skikkelig, ellers ble det nok sveltihjel med dem begge to.

Men gutten mente det var bedre å gå til mor i kroken og fri til datter hennes. Denne gangen syntes kjerringa det samme, og sa ikke gutten imot i det; for nå hadde han nye, fine klær, og han så så godt ut at hun syntes det var rent uråd at så gild en gutt kunne få nei. Så pyntet hun og flidde ham det beste hun kunne, og sjøl tok han fram de nye skoene sine, og gned dem så blanke at han kunne speile seg i dem, og da han hadde gjort det, la han av gårde.

Denne gangen tok han ikke beneste veien; han gjorde en stor krok, for ned til rotta ville han ikke mer, han var så lei av den svinsingen og svansingen og av det evige bryllupssnakket. Været og føret det var akkurat som begge de andre gangene. Solen skinte, så det blinket i sølen og myrpyttene, og gutten sang og sprang, som han brukte gjøre. Men rett som han hoppet og sprang, visste han ikke ordet av, før han var ute på den samme kloppen over myra igjen. Så skulle han hoppe over et myrhull og bort på en tue, så han ikke skulle søle til de blanke skoene sine. "Plump!" sa det og så bar det nedigjennom med ham, og stanset ikke før han var nede i det samme fæle, mørke, stygge hullet igjen. I førstningen var han glad, for han kunne ingenting se, men da han hadde vært der en stund, skimtet han den stygge rotta han var så lei, med nøkleknippet i enden på rova.

"God dag, gutten min," sa rotta. "Velkommen igjen skal du være; jeg ser du kan ikke lenge være meg foruten, det skal du ha takk for. Men nå er allting ferdig til bryllups også, og vi skal reise til kirken på timen."

"Det skal visst bli noe av," tenkte gutten, men han sa ingenting.

Så pep rotta, og det yrte fram med smårotter og mus av alle krokene, og seks store rotter kom dragende med en stor stekepanne; to mus satte seg bak til tjenere, og to satte seg foran og styrte; noen satte seg oppi, og rotta med nøkleknippet midt iblant dem.

Så sa hun til gutten: "Veien er litt trang her. Du får gå ved siden av vognen du, gutten min, til veien blir bredere, så skal du få lov å sitte oppi hos meg."

"Stort skal det være," tenkte gutten. "Gi jeg bare var vel oppe, så skulle jeg renne fra hele herket," tenkte han, men han sa ingenting.

Han fulgte med så godt han kunne; imellom måtte han krype, og imellom måtte han gå og bukke ryggen vel, for veien var trang iblant; men da den ble bedre, gikk han i forveien og så seg om hvor han best skulle lure seg fra dem og ta spranget. Rett som han gikk, så hørte han en klar, vakker stemme bak seg, som sa: "Nå er veien god; kom og stig opp i vognen, venn min!"

Gutten bråsnudde, og hadde nær mistet både nese og ører; der sto den staseligste vogn noen kunne se, med seks hvite hester for, og i vognen satt en jomfru så lys og deilig som solen, og omkring henne satt de andre, som var så vakre og blide som stjerner. Det var en prinsesse og lekesøstrene hennes, som alle sammen hadde vært forgjort. Men nå var de frelst ved det han var kommet der ned og ikke hadde sagt dem imot.

"Kom nå," sa prinsessen. Ja, så steg gutten opp i vognen og kjørte med til kirken.

Da de reiste fra kirken igjen, sa prinsessen: "Nå vil vi reise til meg først, så skal vi sende bud etter mor din."

Det var vel nok, tenkte gutten - han sa ingenting nå heller -, men han syntes det var bedre å ta hjem til moren enn ned i det stygge rottehullet. Men rett som det var, kom de til et gildt slott; der tok de inn, og der skulle de være. Og så ble det sendt en gild vogn med seks hester for etter kjerringa, og da den kom igjen, la de til å ture bryllup. Det varte i fjorten dager, og kanskje de turer ennå. Skynder vi oss, tør vi komme tidsnok vi og, til å skåle med brudgommen og danse med bruden.

Les flere Asbjørnsen og Moe's Norske Folkeeventyr