Asbjørnsen og Moe's - Norske Folkeeventyr
En dag efter markedet i vinter satt jeg med min pipe og leste i
en bok foran den åpne ovnsdøren, mens jeg kveget meg ved varmen
som strømmet ut i værelset fra det friske bålet i den gamle
kassen. Været var nemlig så koldt at man kunne ha lyst til å
krype inn i ovnen, og i værelset mitt hadde solen knapt formådd
å fordrive februarfloraens isblomster fra vindusrutene. Det
banket på døren, men det var ingen alminnelig banking; ikke noen
enkelt bøyd kno frembrakte denne lyden; det var et gjentatt slag
av en knyttet neve med lovott på. Jeg gjettet forgjeves på hvem
det kunne være som meldte seg på en så eiendommelig måte. Før
jeg hadde sagt "kom inn", ble døren åpnet, og inn gjennom den
steg en gammel bonde i hallingdrakt, med faste sikre skritt. Den
klingende kulden hadde rimet det grå, tottete, lange håret og
bustete skjegget hans; men kulden syntes ikke å være ham til
plage, for en sid kofte og vesten, som bar spor av at den en
gang, da den ennu eide farve, hadde vært blå, sto åpen og viste
den bare, hårrike bringen. Hans muskelfulle, men temmelig
krumbøyde underlemmer var dekket med store knebukser og grå
snesokker. På føttene hadde han sko av ugarvet kuskinn. En rød
halsklut, et par store lovotter og en saueskinns lue fullendte
klededrakten, som bar likeså tydelige spor av værets og tidens
virkninger som ansiktet, og det så helt læraktig ut. I hånden
bar han et stort knippe angelikarot.
"Gu dag, takk for sist; no ha me et finnt vær," sa han og tok
av seg luen og vottene.
"Det var pokker, kaller du dette fint vær?" sa jeg.
"Ja misant æ dæ ei forskrekkjilé kjøld me hava no um dagadn,"
svarte han, mens han la sakene sine fra seg på en stol og varmet
de store nevene ved ilden.
"Så du synes det er koldt likevel? Men det er sant, du er
kanskje fra Hallingdal?" sa jeg, for jeg husket plutselig at
uttrykket om det fine været var en talemåte som velanstendighet
byr at man skal begynne enhver samtale med i flere av
fjellbygdene.
"Engeland æ so ja, rettigt nok du! e æ or Ålsgjeld i
Hallingdal; - du kan væl inkji ha sett me forr kanskji? - e ha
no faré mykjy ut på bygdo -ja misant! - Du ska'kji handle tå me
noko kvannerot i dag - rettigt tå den beste?" sa han, han
uttrykte seg overvettes omstendelig, slik så mange gjør i det
dalstrøket han var fra.
"Jeg har ikke bruk for den; den brukes jo til å sette på
brennevin, og det drikker jeg sjelden."
"Drikk du 'kji brænevin? No då! E tikji no dæ æ kar få se ein
dram fastand, når dæ æ kalt i væré. Dæ ska væra mange, ha e
høyrt gjeté, som ha tikji se te drikke bærre vatn: å ja, dæ kann
so væra - dæ æ no inkji meir påkosta dæ, dei kunne då berre gå
burti grové, so hava dei sitt fornøæn; men dæ bli troll i turre
sumra. Ellest kan du nok kjøpe tå me noko rot lill, for o æ
velbehagelig å tyttjy å overmåtelé bra for magarev åatskjilige
sjukdomma."
Jeg kjøpte noen kranser av ham for å få ham til å bli en
stund, bød ham sitte ned og varme seg litt ved ovnen, og ba ham
uten omsvøp fortelle meg noen eventyr.
"Om haugatroll ell' so, meinte du?" spurte han. "Hatt'du moro
te høyre om slikt? E tru'kji e æ go te minnsa noko no; ellest
kunne e væl ha høyrt enkort for lang ti sea. Ein bli så
stutthugsén, når ein bli gammal, ja men bli ein so, ja! Men e
kunna vel sea de tå, koss dæ bar te, då 'n Håkun Haukeli smorde
åv ølleve eikerværinga i Branesvegji ein gång."
"Det kunne væra morosamt nok; men kan du ikke heller se å
komma i hug noe om huldren og de underjordiske?"
"Ja, dæ va no dæ, la me sjå," sa han eftertenktsomt - "jau,
no kjem e i hug noko, som e ha høyrt tå'n mosyst mina om slikt
som du meina. Dæ va på Nysætstølé, ja du veit væl inkji, kor
Nysætstølen æ du?"
"Det vet jeg, den ligger jo i nærheten av Nysætknippen. Da
jeg besøkte Hallingdal for en ti år siden, var jeg oppe der
også."
"Nei, ha du våré der?" sa den gamle fornøyd over at jeg var
kjent i hjembygden hans. "Ja so då! Du va væl på Nysætknippé mæ
då? Der såg du vidt du! Ein ser væl burt på Hallingskarvé,
Skogshodn, å mangfoldige fjell imot Valdres. Kanskji du gjikk
etté rjupu? Veia du mykjy?"
"Jeg var på rypejakt, som du sier; jeg fikk også noen ved
Nysætknippen, og fra toppen av den så jeg vidt ut over alle
fjellene der oppe; men glem nu ikke det som du kom i hug, det
som du hørte av moster din på Nysætstølen."
"Ja, dæ va so dæ ja - rettigt nok du," tok han til orde. "Dæ
va ho gamle Birgit Sandehusé, mosyste mi, ho låg på Nysætstølé
ei gång mæ ho va jente. Dæ va langt på hausté, men dei totte dæ
kunne væra bra å sita på stølé enno eitt bel, forr dæ va finnt
vær og gildt beite endå i fjellé. So va dæ ein kveld då, som ho
va eismal på sætern; ho tvelte se då att dæ kunna koma enkort
te'n, å for å være hugheil meinte 'o, so tok 'o ein nabb å slo
affor døré, forr 'o la seg. Då 'o hadde ligji ei stund, sprang
døré upp. Detta syntes 'o var artigt, laut då upp or sengen å
sette nabben atti, måveta; men dæ vara 'kji lengji, so datt
nabben ut att. No tok 'o te undras koss detta kunne ha se, å
meinte dæ, ho skulle no væl sakte få nabben te sita; dreiv 'n så
inn me ein øksehamar so halt, at dæ va sjåand te dæ kunna væra
urå, få'n ut att. Å jau, dæ vart nok endå rå te få'n ut, ska e
tru! Dæ va 'kji meir ell' so ho mosyste va ve skull sobdne atte,
å dæ æ no 'kji so lengji forr gjentudn sobdne, når dei inkji
hava guta hjå se, så flaug nabben or, å døré upp så dæ skrala; å
so høyrde 'o koss dæ tuste kring alle røne i buen mæ atskjilig
læte, so dæ va reine spøkjilé. Ho kunna ingjin ting sjå, å
værmen va no mest sløkt på årén mæ; men då vart 'o so reine
forfæld, so 'o mest va ve uveta, forr 'o skjønte dæ mått' væra
haugafolke, ja mi sant va dæ dei, som voro ute, dæ va dæ!
So va dæ ein dag trast etté, 'o Birgit gjætte kjydn burtundé
Nysætknippé. Rett so dæ va, fekk 'o høyra gampa som kneggja, kjy
som rauta, bjelleskrammel å gjentu som svalla å leto på lu å
prillahodn, plent som når dei buføre. Ho stirde kringum se på
alle kanta, men såg korkji folk ell' krytyr, å so kunna 'o nokk
veta att dæ mått' væra haugafolke som kom med bølingen sin te
stølé. No skunda 'o se driva krytyré heim att, å sa tå ve hine
ko ho hadde fornåmé. Så snugga dei se te buføre på heimesætern
då, for dei tålde no 'kji drygjy lenger på langstølé; dei vor
rædde, at hagafolkji skull bli ille, når dei soto over tié, sér
du."
Jeg voktet meg vel for å forstyrre gamlingen i hans tro ved
en meget naturlig forklaring av den historien, han sist hadde
fortalt. Efter mitt kjennskap til dalene, dekkene og de bratte
høydene i egnen, skjønte jeg at en buferd på hjemvei hadde dradd
gjennem en av smådalene lenger vekk, slik at lyden av knegging,
rauting og bjellelåt, pikenes tale, lokk og lur ikke
umidderlbart hadde nådd Birgits øre, på grunn av høydene og
bakkene imellem, men var kastet tilbake fra Nysætknippens bratte
sider, og da hun ingenting kunne oppdage, hadde hun trodd at det
var huldren. Jeg oppfordret ham til å fortelle flere historier
fra stølen.
"No høyré ein mest alder at nokon fornæm dei underjordiske,"
begynte han igjen; "dæ må væra forrdi folke inkji trur viar på
dei lenger; å ja, dæ kann so væra! Men forr i tié va dæ'kji so
sjelda att dei både høyrde og sogo dei; jamen sogo dei då, dæ va
endå likt te dæ. E ska fortælja dæ ko som hendte gomo henne
Birgit ei gång, ho skull buføre heim om hausten; dæ va snodigt
nok dæ mæ. Då ho hadde kokt bufargrauten om morgon den dagen dei
skull' reise, sette 'o 'n uppå buatakji, att 'n skull' kålne;
men då dei skull' snugge se te å dei la kløvjadn på gampadn, va
'o no so annsam då, måveta, at 'o gløymde grauten å komm 'n 'kji
i hug, forr dei voro komme eit stykjy på heimvegji; då snudde 'o
att for å taka 'n med se; men som 'o kom att-ende, va grauten
burte. Ho leitte å leitte både høgt og lågt; men dæ va ingjin
graut. Då 'o so va ve vende att, vart 'o vare en grå sau, som
sigla fram og att-ende på vollé. Dæ va ein fræmmansau som 'o
inkji kjende, stor og vén, mæ ull så langt att 'o hekk ratt ned
åt marken - ja dæ gjorde 'o, og ho totte 'o hadde alder sett so
gild sau forr. Kanskji dena sauen hoyre te hjå hagafolko, tenkte
'o, og dai ha tikji grauten, og vilje gjeva me sauen att ista'n.
- "Takk for byté," sa 'o, og tok sauen mæ se. - "Sjøl takk for
byté," svara dæ burti hallé.
Den gamle satt ennu en stund og fortalte om fjellene oppe i
Hallingdal, om ryper, om gauper, om fjellras og bjørner; han
hadde vært skytter i sine yngre dager. Men om huldra og
haugefolket visste han ikke mer. Alderdommen hadde gjort ham så
stutthugsen, sa han.
Les flere Asbjørnsen og Moe's Norske Folkeeventyr
