"Ja, ja, en kan komme på så mye," sa jenta, hun sto der og smålo, og tenkte den gamle styggen kunne ha funnet på det som høvde bedre for ham enn å gifte seg.

"Ja, det var meningen at du skulle bli kona mi da," sa herremannen.

"Nei, ellers mange takk! Var det likt seg det," mente hun.

Herremannen var ikke vant til å høre nei, og dess nødigere hun ville ha ham, dess mer oppsatt ble han på å få henne. Men da han ikke kom noen vei med jenta, så sendte han bud etter far hennes og sa til ham at kunne han lage det så at han fikk henne, så skulle han få det jordstykket som lå opptil enga hans.

Ja, han skulle nok få rett på datteren, mente faren. Hun var bare barnet og skjønte ikke sitt eget beste, sa han.

Men alt han snakket for datteren, både vel og ille, så hjalp det ikke. Hun ville ikke ha herremannen, om han så satt i malt gull til opp under ørene, sa hun.

Herremannen ventet dag etter dag, men så ble han harm og utålmodig til sist, og så sa han til far til jenta, at om han skulle stå ved det han hadde lovt, så fikk han slå et slag i saken nå; for han ville ikke vente lenger.

Mannen visste ikke annen råd, sa han, enn at herremannen fikk lage alt i stand til bryllups, og når presten og bryllupsfolket var kommet, så fikk han sende bud etter jenta, som om det var et arbeid hun skulle være med på; og når hun kom, måtte hun bli vigd i en snarvending, så hun ikke fikk tid til å områ seg.

Dette syntes herremannen var både godt og vel, og så lot han brygge og bake og lage til bryllups så det hadde god skikk.

Da gjestebudsfolket var kommet, ropte herremannen på en av guttene sine, og sa han skulle stryke ned til grannemannen sør i garden og be ham skikke det han hadde lovt.

"Men er du ikke her igjen på flyende flekken," sa han og hyttet med neven, "så skal vel -!" Mere fikk han ikke sagt, for gutten satte avsted som han var brent.

"Jeg skulle hilse fra husbond og be om det du har lovt 'n," sa gutten til mannen sør i garden; "men det måtte være i røde rappet, for han har det farlig brått i dag," sa han.

"Ja, ja, spring ned i enga og ta henne med deg, der går hun," sa grannemannen.

Gutten avsted. Da han kom ned i enga, gikk datteren der og rakte. "Jeg skulle hente det som far din har lovt husbonden, " sa gutten.

"Hå, hå, lur meg der!" tenkte hun. "Nei, skal du det?" sa hun; "det er vel den vesle blakke merra vår det? Du får gå bort og ta henne, hun står tjoret på den andre sida av erteåkeren," sa jenta.

Gutten kastet seg på ryggen av den vesle blakke og red hjem i fullt firsprang.

"Fikk du henne med deg?" sa herremannen.

"Hun står nede ved døra," sa gutten.

"Så lei henne opp på kammerset etter mor," sa herremannen.

"Kjære vene, hvordan skal det gå til?" sa gutten.

"Du bare gjør som jeg sier, du," sa herremannen. "Makter du henne ikke åleine, så får du ta folkehjelp," sa han; han tenkte jenta kunne slå seg ugrei.

Da gutten så fjeset på herremannen, så visste han det ikke nyttet å si imot der i gården. Han ned, og fikk med alle de husmenn som var der; noen dro i framdelen, og noen skjøv på bak, og så fikk de endelig merra opp trappene og inn på kammerset. Der lå brudestasen ferdig.

"Nå har jeg gjort det òg, husbond," sa gutten; "men det var et farlig strev, det verste jeg har vært med på her på gården."

"Ja, ja, du skal ikke ha gjort det for ingen ting," sa husbonden. "Send så kvinnfolkene opp til å pynte henne."

"Nei men kjære vene da!" sa gutten.

"Ikke noe prat! De skal pynte henne og hverken glemme krans eller krone," sa husbonden.

Gutten ned i kjøkkenet.

"Hør nå jenter," sa han, "nå skal dere opp og pynte den vesle blakke til brur; husbond vil nok gi gjestebudsfolket noe å flire av."

Ja, jentene hengte på den vesle blakke alt det de hadde, og så gikk gutten ned og sa at nå var hun ferdig, og det både med krans og krone.

"Godt og vel, kom med henne!" sa husbonden; "jeg skal sjøl ta imot henne i døra," sa han.

Det ramlet svært i trappene; for hun steg ikke ned i silkesko, den bruden. Men da døren gikk opp og herremannsbruden kom inn i storstusalen, var det ikke fritt for det ble knis og flir. Og herremannen var så vel fornøyd av den bruden, at de sa han ikke fridde oftere.

Les flere Asbjørnsen og Moe's Norske Folkeeventyr