Asbjørnsen og Moe's - Norske Folkeeventyr
Det var en gang en mann, han hadde en slåtteng som lå langt oppe
i lia ensteds, og på den enga sto en høylåve, han hadde å berge
fôret i. Men det hadde nok ikke vært stort i låven i de siste
årene, skal jeg tro; for hver jonsoknatt, når graset sto gildest
og frodigst, ble slåttenga rent svartbeitet, som en hel drift
skulle gått der og gnaget om natten. Det hendte én gang, og det
hendte to ganger; men så ble mannen lei av det og sa til sønnene
sine - han hadde tre, og den tredje var Askeladden, kan du vite,
- at nå fikk en av dem ligge borti utenglåven om jonsoknatten,
for det var galt at gresset skulle bli ett opp rubb og stubb
igjen, liksom de to siste årene; og den som ville i veien, måtte
passe vel på, sa mannen.
Ja, så ville da den eldste bort og gjæte enga; han skulle nok
passe gresset, mente han, og det så hverken folk eller fe eller
fanden sjøl skulle få noe av det. Da det led mot kvelden, gikk
han bort i låven og la seg til å sove; men litt utpå natten kom
det slik en dur og slikt jordskjelv, at vegger og tak ristet; og
gutten opp og til bens det forteste han hadde lært, han torde
ikke se seg om engang, høyet ble ett opp den natten liksom de
andre årene.
Neste jonsokkveld sa mannen igjen at det var for ille de år
etter år mistet alt gresset på utenga, nå fikk en av sønnene
bort og passe på, og passe det vel også. Slik ville den
nesteldste prøve seg den kvelden. Han gikk da bort i høylåven og
la seg til å sove, liksom broren hadde gjort; men utpå natten
kom det en dur og et jordskjelv, enda verre enn siste
jonsoknatt; og da gutten hørte det, ble han redd, og tok på
sprang så fort som han skulle hatt betaling for det.
Året etter skulle da Askeladden i veien; men da han laget seg
til å gå, lo de andre to og gjorde narr av ham. "Ja du skulle
bli den rette til åpasse høyet, du som ikke har lært annet enn å
sitte i asken og steike deg!" sa de. Men Askeladden brydde seg
ikke om det snakket; da det led mot kvelden, ruslet han bortover
til utenga han. Der gikk han inn i høylåven og la seg; men da
det led om en stund, tok det til å dure og brake, så det var
fælt. "Å blir det ikke verre, får jeg vel herde på," tenkte
Askeladden. Om litt kom det et brak igjen, og et jordskjelv, så
høystråene føk omkring gutten. "Å blir det ikke verre, får jeg
vel herde på," tenkte Askeladden. Men aller best det var, kom
den tredje duren, og et jordskjelv, så gutten tenkte at vegger
og tak hadde ramlet sammen; men da det var over, ble det med ett
kurende stilt omkring ham. "Skal tro det kommer igjen," tenkte
Askeladden. Men nei, det kom ikke igjen, det var stilt, og det
ble stilt, og da han hadde ligget en liten stund, hørte han
liksom en hest sto og tygget tett utenfor låvedøren. Han lurte
seg bort i dørgløtten og skulle se hva det var; så sto en hest
og gnog, og så stor og fet og gild hest hadde Askeladden aldri
sett før, og sâl og biksel lå det på den og full rustning til en
ridder, og alt i hop var av kobber, og så blankt at det skinte i
det. "Hå, hå! er det du som eter opp høyet vårt," tenkte gutten,
"det skal jeg nok forby deg." Han skyndte seg og tok opp
ildstålet sitt og kastet over hesten, så den ikke hadde makt til
å røre seg av flekken; den ble så tam, at gutten kunne gjøre med
den hva han ville. Han satte seg opp på den og red bort til et
sted ingen visste om; der hadde han den.
Da han kom hjem igjen, lo brødrene og spurte hvordan det
hadde gått ham. "Du ble vel ikke lenge liggende i høylåven om du
ellers har vært så langt som borti utenga," sa de.
"Jeg lå i høylåven til sola rant jeg, men jeg hverken hørte
eller så noe," sa gutten; "tro hva det var dere ble så redde
for!"
"Ja, vi får vel se etter hvordan du har passet enga," svarte
brødrene; men da de kom der bort, sto gresset der likså langt og
tykt som om kvelden.
Neste jonsoknatten gikk det like ens: Ingen av de to brødrene
torde gå bort i utenga og passe slåtten, men Askeladden torde;
og så hendte akkurat det samme som siste jonsoknatten: først kom
det en dur og et jordskjelv, så om litt ett til, og så enda ett;
men alle tre jordskjelvene var mye, mye sterkere denne gangen.
Så ble det med én gang kurende stilt igjen, og gutten hørte noe
tygge utenfor låvedøren; han stjal seg da bort i dørgløtten så
sakte han kunne, - jo! der sto en hest igjen like ved veggen og
tamset og gnog; og den var enda mye større og fetere enn den
andre; og sâl lå på ryggen dens, og biksel var det på den, og
full rustning til en ridder - alt i hop av blankt sølv og så
gromt som noen ville se. "Hå, hå! er det du som eter opp høyet
vårt i natt," tenkte gutten, "det skal jeg forby deg!" Han tok
opp ildstålet sitt og kastet over manen på hesten, så sto den
der så spak som et lam. Ja, gutten red den hesten også bort til
det stedet der han hadde den andre, og gikk så hjem igjen.
"I dag ser det vel vakkert ut borti slåttenga?" sa brødrene.
"Å, jammen!" sa Askeladden.
De skulle da bort igjen, og så sto gresset både tykt og langt
liksom før; men de ble ikke blidere på Askeladden for det.
Da den tredje jonsoknatten kom, torde heller ingen av de to
eldste brødrene ligge i utlåven og passe gresset, for de var
blitt så hjerteskremt den natten de lå der, at de aldri glemte
det mer; men Askeladden torde. Og så hendte nettopp det samme
som de to siste jonsoknettene; det kom tre jordskjelv, det ene
fælere enn det andre; ved det siste danset gutten fra den ene
låveveggen til den andre; men så ble det med én gang kurende
stilt. Da han så hadde ligget en liten stund, hørte han noe
tygge utenfor låvedøren; han stiltret bort i dørgløtten igjen -
så sto det en hest tett utenfor, mye større og fetere enn de to
andre han hadde fanget, og med både biksel og sâl og full
rustning av rent, rødt gull. "Hå, hå! er det du som eter opp
høyet vårt denne gangen," tenkte gutten; "det skal jeg vel forby
deg;" han rev opp ildstålet sitt og kastet over den, så sto den
som den var naglet til marka, og gutten kunne gjøre med den hva
han ville. Han red bort til stedet der han hadde de andre to, og
så gikk han hjem igjen. Der gjorde de to brødrene narr av ham,
liksom de andre gangene; den natten hadde han visst passet
gresset i utenga godt, sa de, for han så ut som han gikk og sov
ennå. Men Askeladden brydde seg ikke om det, han ba dem bare gå
bort og se; det gjorde de, så sto gresset gildt og tykt denne
gangen også.
Kongen der i landet hvor far til Askeladden bodde, hadde en
datter som han ikke ville gi til noen, uten den som kunne ri'
oppover glassberget -for det var et høyt, høyt glassberg, blankt
som en is, tett ved kongsgården. Øverst oppe på det skulle
kongsdatteren sitte med tre gullepler i fanget, og den som kunne
ri' opp og ta de tre gulleplene, skulle få henne og halve riket,
det lot kongen lyse opp på alle kirkebakker i hele landet og i
mange andre kongeriker også. Kongsdatteren var så vakker, at
alle som så henne, måtte bli borte i henne, enten de ville eller
ei - og så kan du nok vite at alle prinser og riddere hadde lyst
til åvinne henne og halve kongeriket med, og derfor kom de
ridende fra alle verdens kanter, så gilde at det lyste av dem,
og på slike hester at de gikk bare på dans; og det var ingen
uten han tenkte at han skulle vinne kongsdatteren.
Da dagen kom som kongen hadde satt, var det så tykt av
riddere og prinser ved glassberget at det yrte, og dit ville nå
hver som krype og gå kunne, og se hvem som vant kongsdatteren,
og de to brødrene til Askeladden ville da også i veien. Men ham
ville de slett ikke ha med; for var de i følge med slik en
bytting, så fæl og svart som han var, etter det han hadde ligget
i asken og gravet, ville folk bare gjøre narr av dem, sa de.
"Ja, jeg går likså godt alene, som for meg sjøl jeg," sa
Askeladden.
Da de to brødrene kom til glassberget, holdt alle prinsene og
ridderne på å ri', så det skummet av hestene deres; men det
nyttet ikke stort, skal jeg tro, for bare hestene satte hoven på
berget, så gled de, og det var ikke én som kom så mye som et par
alen oppetter. Det var heller ikke åundres på, for berget var
glatt som en glassrute og bratt som en stuevegg. Men
kongsdatteren og halve riket ville alle gjerne ha, og de red og
de gled, og det ble aldri annet. Til sist var alle hestene så
trette at de ikke orket mer, og så svette var de at skummet valt
av dem, og så måtte ridderne gi seg. Kongen tenkte alt på at han
skulle lyse opp at ridningen begynte på nytt neste dag, om det
skulle gå bedre da; men med det samme kom det en ridder på en
hest så gild at ingen hadde sett slik hest før, kobberrustning
og kobberbiksel hadde han, alt så blankt at det lyste i det. De
andre ropte til ham, at han gjerne kunne spare seg for å prøve å
ri' oppetter glassberget, for det nyttet så ikke likevel. Men
han hørte ikke på det øret; han red like bort imot glassberget
og oppetter det som ingen ting, og det et godt stykke, det kunne
vel være som en tredjepart; da han kom der, snudde han hesten og
red ned igjen. Men så vakker en ridder syntes kongsdatteren hun
aldri hadde sett før, og mens han red, satt hun og tenkte: "Gi
han bare kom opp!" og da hun så han snudde hesten, kastet hun
det ene gulleplet etter ham, og det trillet ned i skoen hans.
Men vel han var kommet ned av berget, red han sin vei, og det så
fort at ingen visste hvor det ble av ham. Den kvelden skulle
alle prinsene og ridderne fram for kongen, så den som hadde ridd
så langt oppetter glassberget, kunne vise fram gulleplet
kongsdatteren hadde kastet. Men det var ingen som hadde noe; den
ene kom etter den andre, og ingen kunne vise eplet.
Om kvelden kom brødrene til Askeladden også hjem, og fortalte
både vidt og bredt om ridningen oppetter glassberget, at først
så var det slett ingen som orket å komme så mye som et steg
oppover; "men så kom det én som hadde kobberrustning og
kobberbiksel, så blankt at det lyste lang vei av ham," sa de,
"og det var gutt som kunne ri'; han red over en tredjepart
oppetter glassberget, og han kunne nok ridd helt opp, hadde han
bare villet; men der snudde han, for han syntes vel det var nok
for den gangen."
"Å han skulle jeg riktig hatt moro av å se, jeg også," sa
Askeladden -han satt i grua og grov, som han brukte, han.
"Ja, du!" sa brødrene, "du ser ut som du kunne være mellom så
høye herrer, ditt stygge beist, du sitter der!"
Neste dag ville brødrene i veien igjen, og Askeladden ba
denne gangen også, om han kunne få lov å være i følge med dem og
se på dem som red; men nei, det fikk han slett ikke, det var han
for stygg og fæl til, sa de.
"Ja, ja, jeg går likså gjerne alene, som for meg sjøl, også
jeg," sa Askeladden.
Da brødrene kom til glassberget, tok alle prinsene og
ridderne på å ri' igjen, og da kan det vel hende at de hadde
skodd hestene sine. Men det hjalp ikke; de red og de gled,
liksom forrige dagen, og ingen kom så mye som et par alen
oppetter, og da de hadde maset ut hestene sine, så de ikke orket
mer, måtte de holde opp igjen alle sammen. Så tenkte kongen at
han vel fikk lyse opp at ridningen skulle gå for seg for siste
gang dagen etter, om det kanskje skulle gå bedre da. Men så
tenkte han omigjen: han fikk vel vente litt ennå, mente han, om
han i kobberrustningen skulle komme igjen den dagen også. Ham så
de ikke noe til, men rett som det var, så kom det en på en hest
som var mye, mye gildere enn den ridderen i kobberrustningen
hadde hatt, og denne hadde sølvrustning og sølvsâl og
sølvbiksel, alt så blankt at det skinte og lyste i det lang lei.
De andre ropte til ham igjen, og sa at han gjerne kunne la være
å prøve ridningen oppetter glassberget, for det nyttet så aldri
likevel. Men ridderen hørte ikke etter det; han red like bort
til glassberget og oppetter det, enda lenger enn han i
kobberrustningen; men da han hadde kommet så langt som to
tredjeparter opp, snudde han hesten og red ned igjen. Ham likte
kongsdatteren enda bedre, og hun satt og ønsket at han bare
måtte komme opp; men da hun så han snudde, kastet hun det andre
eplet etter ham, og det trillet ned i skoen hans, og med det
samme han kom ned av glassberget, red han av gårde så fort at
ingen kunne se hvor det ble av ham.
Om kvelden, da alle skulle fram for kongen og kongsdatteren,
så den som hadde gulleplet, kunne vise det fram, kom den ene
etter den andre, men ingen hadde noe gulleple. Liksom forrige
dagen kom de to brødrene hjem den kvelden også, og fortalte
hvordan det hadde gått, at alle hadde ridd, og ingen kunne komme
opp. "Men langt om lenge kom det én i en sølvrustning, og
sølvbiksel og sølvsâl hadde han også," sa de, "og han, kunne
ri'; han satte vel som to tredjeparter oppetter, så snudde han
igjen. Det var gutt det! Og til ham kastet kongsdatteren det
andre gulleplet," sa brødrene.
"Å, han skulle jeg også hatt moro av å se," sa Askeladden.
"Å ja, han var nå vel så blank som asken du sitter og graver
i, ditt stygge svarte beist du er!" sa brødrene.
Tredje dagen gikk alt like ens som de andre dagene:
Askeladden ville være med og se på ridningen, og de to ville
ikke ha ham i følge med seg; og da de kom til glassberget, var
det ingen som kom så langt som to alen oppetter. Alle ventet nå
på ham i sølvrustningen; men han var hverken åhøre eller se. Men
langt om lenge kom det en på en hest så gild at ingen hadde sett
maken; han hadde gullrustning og gullsâl og gullbiksel, så
blankt, så blankt, at det lyste og skinte lang vei av det. De
andre ridderne og prinsene kom seg ikke engang til å rope til
ham og si at det ikke nyttet å prøve seg, så opp i under ble de,
da de så hvor gild han var. Han red like bort imot glassberget
og føk oppetter det som en fjær i et vindkast, så kongsdatteren
ikke engang fikk stunder til å ønske at han måtte komme helt
opp, før han var der. Med det samme han nådde opp, tok han det
tredje gulleplet av fanget på kongsdatteren, og så snudde han
hesten og red ned igjen, men så var han også borte for øynene på
dem, før de visste ordet av det.
Da de to brødrene kom hjem igjen om kvelden, fortalte de både
vel og lenge om hvordan det hadde gått med ridningen den dagen,
og til sist fortalte de også om ridderen i gullrustningen. "Det
var vel gutt det! Så gild ridder fins ikke i verden," sa
brødrene.
"Å han skulle jeg hatt moro av å se, jeg også!" sa
Askeladden.
"Ja, det glor nå ikke fullt så mye i kullhaugen du ligger og
roter i, ditt stygge svarte beist!" sa brødrene.
Dagen etter skulle alle ridderne og prinsene fram for kongen
og kongsdatteren - det var nok blitt for sent om kvelden, tror
jeg, - så den som hadde gulleplet, kunne vise det fram; men den
ene kom etter den andre, først prinsene og så ridderne, og ingen
hadde noe gulleple.
"Ja, men én må ha det," sa kongen, "for det var noe vi så
alle sammen, at det var en som red opp og tok det;" og så ga han
befaling til at alle som i landet var, skulle komme opp på
slottet og prøve å vise fram gulleplet. Ja, de kom den ene etter
den andre, men ingen hadde gulleplet, og langt om lenge kom de
to brødrene til Askeladden også. De var de siste, og så spurte
kongen, om det da slett ikke var fler igjen i riket.
"Å jo, vi har en bror," sa de to; "men han har nok ikke tatt
gulleplet; han har ikke vært ute av askehaugen noen av dagene."
"Ja, det er det samme," sa kongen, "har alle de andre vært
oppe på slottet, så kan han også komme inn," og så måtte da
Askeladden opp i kongsgården han med.
"Har du gulleplet du?" spurte kongen.
"Ja, her er det ene, og her er det andre, og her er nok det
tredje også," sa Askeladden, han tok opp av lommen alle tre
gulleplene; og med det samme kastet han av seg de sotete
fillene, og så sto han der i gullrustningen, så gild at det
lyste av ham.
"Ja, du skal ha datter min og halve riket; du har vel
fortjent både henne og det," sa kongen.
Så ble det bryllup, og så fikk Askeladden kongsdatteren, og i
det bryllupet ble det vel turet, kan hende; for ture kunne de
alle, om de ikke kunne ri' oppetter glassberget, og har de ikke
turet fra seg, så holder de på ennå.
Les flere Asbjørnsen og Moe's Norske Folkeeventyr