Asbjørnsen og Moe's - Norske Folkeeventyr
Over Våge prestegård hever det seg en furukronet ås eller et
lite berg med kløfter og steile vegger. Det er Jutulsberget, som
Storm har viet en sang. Ved et spill av naturen viser det seg en
port i en av bergets glatte vegger. Står man på broen over den
viltre Finna eller på engene på den andre siden, og ser denne
porten over hengebjerkenes svevende girlander og yppige løvverk
og tar innbilningskraften en smule til hjelp, former den seg til
en dobbeltport, oventil forenet ved en gotisk spissbue. Gamle
hvitstammede bjerker står som søyler på begge sider; men deres
høye topper når ikke til buens begynnelse, og gikk porten bare
en kirkelengde inn, kunne Våge kirke stå under spissbuen med tak
og tårn. Det er ikke noen alminnelig dør eller port. Det er
inngangen til jutulens palass. Det er "Jutulsporten", en uhyre
portal, som det største troll med femten hoder makelig kan gå
igjennom uten å bøye nakken. Når noen i gamle dager, da det var
mere samkvem mellom mennesker og troll, ville låne hos jutulen,
eller tale med ham i andre forretninger, var det skikk å kaste
en sten i porten og si: "Læt opp, jutul!"
For et par år siden kom jeg en eftermiddag til prestegårder
for åavlegge et besøk. Familien var på seteren; der var ingen
hjemme uten en gammel døl, som på min anmodning fulgte meg opp
til Jutulsporten. Vi banket på, men der kom ingen og lukket opp.
Det undret meg heller ikke at jutulen ikke ville motta oss,
eller at han nu på sine gamle dager så sjelden gir audiens; for
tør man dømme efter de mangfoldige spor av stenkast i porten har
han vært overmåte besværet med besøk.
"En av de siste, som såg han," fortalte min ledsager, "det
var Johannes Sørigarden fra Blessom, nabogarden til
prestegarden. Men han ønsket visst han aldri hadde sett 'n,"
føyde han til.
"Denne Johannes Blessom, var nede i København og skulle ha
rett på en prosess, for her i landet var det ingen rett å få ved
de tider; og når en ville ha rett, var der inga anna råd enn å
reise derned. Det hadde Blessommen gjort, og det gjorde sønnen
hans etter han også, for han hadde òg en prosess. Så var det om
juleeftan. Johannes hadde snakka med storkarene og gjort fra
seg, og han gikk på gata og var stur, for han var hoga him. Rett
som han gikk, strauk der forbi en vågeværing i kvit kofte med
taskelokk og knapper som sølvdalere. Det var en stor, svær mann.
Han syntes han skulle kjenne han òg, men han gikk så fort.
"Du går fort du," sa Johannes.
"Ja, jeg får nok skynde meg," svarte mannen, "for jeg skal
til Vågå i kveld."
"Ja, gi' jeg kunne komme dit jeg også," sa han Johannes.
"Du kan få stå på med meg," sa mannen, "for jeg har en hest
som trør tolv trin i mila."
De reiste, og Blessommen hadde nok med å holde seg på meiene,
for det gikk gjennom vær og vind, så han hverken kunne se himmel
eller jord.
Ensteds var de nede og kvilte. Hvor det var, kunne han ikke
skjønne, før med det samme de satte av sted igjen, og han syntes
han så et dødningehue på en stake der. Da de var kommet et
stykke på vegen, begynte Johannes Blessom å fryse.
"Uff, jeg glømte igjen den ene votten min, der vi kvilte; nå
fryser jeg på neven," sa han.
"Du lyt tåle det, Blessommen," sa mannen, "for nå er det ikke
langt att til Vågå, og der vi kvilte var halvvegs."
Før de kom til Finnebrua, stanset mannen ved Sandbuvollen og
satte han Johannes av.
"Nå har du ikke langt heim," sa han, "og nå skal du love meg
det at du ikke ser deg tilbake, om du hører noen dur eller ser
noe lysskinn."
Det lovte Johannes og takka for skyssen. Mannen kjørte sin
veg over Finnebrua, og Johannes tok oppover bakken til
Blessomgardene. Men rett som det var, hørte han en dur i
Jutulsberget, og med ett blei det så lyst på vegen foran han, at
han syntes han kunne ha sett å ta opp ei nål. Han kom ikke i hug
det han hadde lovt, men dreide på hue og skulle se hva det var.
Da sto Jutulsporten på vid vegg, og det skinte og lyste ut
gjennom den som av mange tusen lys. Midt i åpningen så han
jutulen, og det var mannen han hadde stått på med. Men fra den
tid satt hue på skakke på Johannes Blessom, og såleis var han så
lenge han levde."
Les flere Asbjørnsen og Moe's Norske Folkeeventyr
