Vi tilbrakte altså noen dager ute ved de ytterste havskjær. Vi seilte med dekksbåten, en stor hvalerbåt. Besetningen var Rasmus Olsen (så het min omtalte venn), losgutten og jeg. En morgenstund i grålysningen sto vi ut til havs for å dorge makrell. Det var en svak fralandsbris, som knapt nok formådde å lette den tunge tåken, som ruget over skjærene og de nakne berg. Oppskremte flagret måkene omkring oss med sine hese skrik; ternene utstøtte sitt skingrende "tri egg!" og tjelden det spottende "klikk klikk!" som har fått så mang en bommende skytter til å smile. Over den blygrå havflaten som bare sjelden ble opplivet ved en alke, en teiste, en ærfuglflokk eller en stønnende nise, hang luften disig og tett. Rasmus satt selv i akterluken ved roret, mens gutten snart var forut, snart akter, efter som det trengtes. Rasmus var en høy, svær mann med brunbarket og værbitt ansikt. Uttrykket var godmodig, men i dypet av de grå, kloke øynene lå et alvor og noe visst forskende, som vitnet om at han var vant ved å gå faren inn på livet og se dypere i tingene enn smilet om munnen og de spøkende ord han ofte førte på tungen, syntes å tyde på. Som han satt der, med en sydvest ned over ørene, i en sid, gulgrå kalmukks kofte, virket hans skikkelse i den tette morgenluften nesten overnaturlig stor, og man kunne gjerne falt på den tanke at man hadde for seg en gjenganger fra vikingtiden - men i vikingtiden brukte man ikke tobakk; det gjorde Rasmus Olsen, og det til gagns.

"Han har ikke så mye vind at han kan blåse ei barkeskute over ende i en rennebekk," sa Rasmus og byttet skråen med en liten svartrøkt krittpipe, mens han kikket ut til alle kanter. "I går kveld ved solnedgang sto han full av de greieste[1] vindskyer, men nå har han ikke en hattfull."

Losgutten, som holdt utkikk forut og arbeidet med styrbords åre for åstøtte for avfall, da strømmen gikk vester i, svarte at han syntes det letnet forut.

"Fanden heller, det er ikke solgangsvær," svarte Rasmus; "han kommer ikke før det lir på dagen; men da tør vi få mer, enn vi vil ha for makrellens skyld."

Der kom imidlertid snart et friskere drag i luften, så at vi kunne holde kos uten årenes hjelp, og nu gled vi raskt ut imot havet. Tåken svant efterhvert og lot oss se den blå kystlinjen med de nakne holmene; men foran oss lå havet i sin uendelige vidde rødmende for morgensolen. Landvinden hadde nok makt ennu, men jo høyere solen steg, dess friskere blåste det opp fra havet; de stigende tåker la seg som et teppe inn over landet; nu var det stiv makrellkuling. Vi var snart inne i makrellstimen; snørene kom ut, og den ene fisken bet efter den andre, så det dirret i hele snøret, under voldsomme sprell og rykk ble disse sølvblanke havets barn brakt opp. Men gleden varte som vanlig ikke særlig lenge. Utpå dagen økte kulingen stadig mer og mer. Havet satte inn, sjøene vokste; til sist sto snørene stramme, og blystenene hoppet hen over bølgetoppene, mens brottsjøer brøt over vårt lille nøtteskall og sendte skum og sprøyt høyt over seil og mast. Snørene ble tatt inn. Losgutten satt i storluken, dinglet med benene og kikket av gammel vane snart hit, snart dit. Undertiden var han nede i rommet og så på uret sitt, som lå i en stor rødmalt skipskiste.

"Ja, den kista og den klokka," sa Rasmus med et smil og et nikk; "dem holder han av, og det gjør han rett i, for hadde ikke det vært, så lå han og grov småstein på havsens bunn."

Jeg ba om nærmere forklaring, og han fortalte: "Det var i fjor i oktober måned; han sto inn med svært vær; det var med nød jeg kunne holde sjøen, men jeg ble da ute, og han var med. Til sist praiet jeg en hollender og kom ombord i han, men jeg tenkte begge deler om båten og gutten, tankene mine var ikke der de skulle være, for hvert øyeblikk kikket jeg etter båten og gutten, og til sist så jeg han fikk en brottsjø akter, så han ble lettet opp og gikk forover og under - borte var han. Vi kunne ikke hjelpe, om skipperen hadde villet; det var for langt unna. Jeg ba for meg selv og tenkte jeg aldri skulle se han mer. Men den første jeg møtte, da jeg kom hjem, det var gutten; han var kommet hjem lenge før han, enn jeg. Han tok opp klokka si og viste meg den og sa: "Jeg har berga klokka, far, og den går ennå." Nå gudskjelov, tenkte jeg, at du er frelst; en båt blir det vel råd til igjen, enda den hadde kostet meg halvtredje hundre daler; og splitternye seil var det på den. - Hvordan han ble frelst? - Jo, det gikk således til - ja, ja, du småen." sa han til gutten, som lo til ham og dinglet sterkere med benene, "den drukner ikke, som henges skal, - det kom en brigg, som hadde hjemme straks nordenfor her. Med ett hører de et skrik; en løper forut, men der var ingenting på ferde, for de tenkte minst på at det var utabords; men best det var, hørte de skriket rett under baugen, og da kapteinen selv kom forut og så ut over, satt gutten på skipskista og holdt klokka si i den ene handa høyt over bølgene. Det var såvidt at kapteinen fikk gitt et vink til mannen til rors, så de ikke seilte ombord i 'n, og de fikk lagt bi og stukket ut en ende og halt 'n opp."

Da det led utpå dagen, løyet vinden av, og vi fikk igjen enkelte fisker, mens passiaren gikk livlig. "Ja, ja," sa han og rystet litt på hodet, mens han igjen slo ild på pipen. "Det brygger til noe der sørpå. Den gufsen vi fikk, var bare en morgendram. Han skal se vi får traktement; selv fisken vet om det; den napper ikke mer, og fuglene er redde: - hør, hvor de kveser og skriker og søker inn under land. Det blir riktig trollkjerringvær til kvelds. Nei, se på den! tumler hun ikke så nær at - Gud hjelpe meg kunne jeg ikke gjerne" - spytte på den, ville han ha sagt, men i det samme knallet børsen min, som jeg hadde kastet til øyet og trykket av på en nise, som veltet seg opp mellom bølgene tett ved oss. Da den ble truffet, slo den så voldsomt med halen at vann og skum ble pisket opp i en liten foss på høyde med masten, og oversprøytet og gjennomvætet oss alle.

"Den trollkjerringa tror jeg ikke skal sende oss noe vær," sa jeg da jeg så at vannet ble farvet rødt av blod. Straks efter kom den opp, pustet og stønnet og vendte buken i været. Rasmus var ikke sen til å hugge båtshaken i, og jeg hjalp ham å hale den inn i båten. Han var meget fornøyd for den tranen han skulle få, snudde det tunge dyret fra den ene siden til den andre, kjælte for det som for et svøpebarn og forsikret at det var et smekkfett vasstroll, som skulle være velkommen til støvlesmøring og lampelys.

Mens vi pratet om troll og trollkjerringer, dukket en besynderlig trollkjerringhistorie opp i mitt minne; jeg trodde jeg hadde hørt den av Rasmus i min barndom, men den sto så dunkelt for meg at jeg ikke engang visste om det var noe jeg hadde hørt eller drømt. Jeg spurte Rasmus, om han ikke hadde fortalt meg en slik historie om tre trollkjerringer.

"Å den," svarte han og lo; "det er av det slaget som kalles skipperløgner nå til dags, men i gamle dager trodde de det som fadervår. Gamle bestefar fortalte meg den, da jeg var smågutt, men om det var hans bestefar eller oldefar, som var kahyttjungen, det kan jeg ikke erindre. Nok er det, det gikk slik til:

Han hadde fart med en skipper som jungmann hele sommeren, men da de skulle ut på høstreis, fikk han en ank på seg, og ville ikke være med. Skipperen syntes godt om 'n, for enda han var bare en framslenging, hadde han god forstand på alle ting ombord; han var en stor og sterk gutt og ikke redd for å henge i når det skulle tas et tak; han gjorde nesten tjeneste for en helbefaren, og gild var han jamt, så han holdt liv i de andre; derfor ville skipperen nødig være av med 'n. Men gutten hadde slettes ingen lyst til å ri på blåmyra om høstkvelden; likevel skulle han bli ombord, til de hadde lastet og var seilklare. En søndag som mannskapet hadde landlov, og skipperen var oppe hos en skogbonde for å handle smålast og splittved til litt dekkslast - det var vel på egen negosje, kan jeg tenke -, skulle gutten passe skuta. Men det må jeg ikke glemme, denne gutten var født på en søndag og hadde funnet et firkløverblad; derfor var han synen, han kunne se de usynlige, men de kunne ikke se ham."

"Ja, ja, det blir stygt vær," avbrøt Rasmus seg selv, idet han reiste seg opp og skygget med hånden for øynene, for å kunne stirre sydover uten åbli blendet av det solglimtet som nu falt på de lange, blanke bølgene. "Se, hvor han trekker opp; han kommer med torden og lynild. Best å vende i tide; nå har vi ikke et blaff igjen. Vi ligger her i dødvatnet og driver som en høysekk; men reve må vi, før han kommer på oss. Kom Jon!"

Mens revingen sto på, tok jeg roret og så ut efter været. Det var blankt og nesten stille; vinden hadde lagt seg, men båten duvet på underdønningen. Fjernt i syd sto en skarpt avskåret, mørk banke; først hadde vi sett den som en smal rand, som smeltet sammen med himmel og hav, men efterhånden hevet den seg som en vegg eller et teppe, som oventil snart fikk en bord av tunge, strågule, vridde og sammenrullede tordenskyer. I enkelte øyeblikk ble skyteppet lysere eller gjennomsiktigere; det så ut som én gikk med lys bakenfor. Noe glimt så vi ikke, men vi hørte en fjern, svak rulling, som jeg i begynnelsen trodde kom fra bølgene.

"Nå," sa Rasmus, da han hadde slått ild på pipen og tatt roret igjen. "Gutten var altså synen, og rett som han sitter forut i folkelugaren, hører han det snakker inni rommet. Han kikker gjennom en sprekke, og så ser han at der sitter tre kolsvarte ravner på tyskendekksbjelkene derinne, og de snakker om mennene sine. Alle var de leie av dem, og livet ville de ta av dem. Det var greit å skjønne at det var trollkjerringer som hadde skapt seg om.

"Men er det sikkert at det ikke er noen som hører oss her?" sa den ene av disse ravnene. Gutten kunne høre på målet at det var kona til skipperen.

"Nei, du ser jo det," sa de andre to som var konene til første og annen styrmann; "her er ikke en mors sjel ombord."

"Ja, så vil jeg si det; jeg vet et godt råd til å bli av med dem," tok skipperkjerringa til ords igjen og hoppet nærmere bort til de to andre; "vi kan gjøre oss til tre brottsjøer, og slå dem overbord og senke skuta med mann og mus."

Ja ja, det syntes de andre var et godt råd; de satt lenge og snakket om dagen og farvannet. "Men det er vel ingen som hører oss?" sa skipperkona igjen.

"Du vet jo det," svarte begge de andre.

"Ja, for det gis et råd imot det, og ble det brukt, ble det dyrt for oss; det kom ikke til å koste oss minde enn liv og blod."

"Hva er det for et råd, søster?" spurte den ene styrmannskona.

"Ja, men er dere viss på at ingen hører oss? Jeg syntes det røk i folkelugaren."

"Du vet det, vi har kikket i hver krok. De har glemt å kare ilden ned på byssa; derfor ryker det," sa styrmannskonene. "Si det bare."

"Hvis de kjøper tre favner bjørkeved," sa trollkjerringa, "men de må være fullmålte og upruta - og kaster den ene favnen ut tre for tre, når den første sjøen kommer, og den andre favnen tre for tre, når den andre kommer, og den tredje favnen tre for tre, når den tredje kommer, så er det ute med oss."

"Ja, det er sant, søster, da er det ute med oss! da er det ute med oss!" sa styrmannskonene; "men det er der ingen som vet," ropte de og lo høyt, og da de hadde gjort det, fløy de opp igjennom slorluken og skrek og klunket som tre ravner.

Da de skulle seile, ville gutten på liv og død ikke være med; alt det skipperen snakket for 'n og lovte 'n, så hjalp det ikke; han ville ikke være med på noen måte. Til sist spurte de om han var redd, siden det led på høsten, og heller ville sitte i kakkelovnskroken bak skjørtene til mor. Nei, sa gutten, det var han ikke, og han trodde aldri de hadde sett slike landkrabbestreker av ham; det skulle han vise dem også, for nå ville han gå med, men det ville han betinge seg, at det blei kjøpt tre fullmålte favner bjørkeved, og at han fikk kommandere, som om han selv var skipper, på en viss bestemt dag. Skipperen spurte hva det skulle være for narreri, og om han hadde hørt at en jungmann noensinne hadde vært betrodd å kommandere et skip. Men gutten svarte det kunne være det samme; ville de ikke kjøpe tre favner bjørkeved og lystre ham som om han var kapteinen, en eneste dag -dagen skulle både skipperen og mannskapet få vite i forveien -, så satte han ikke sin fot ombord i skuta mer; enda mindre skulle nevene hans lukte bek og tjære der. Skipperen syntes at dette var besynderlig, og at det var en rar gutt, men ga etter til sist, fordi han nå endelig ville ha han med, og han tenkte vel også at han nok skulle klare klatten, når de kom til sjøs. Styrmannen mente det samme, han. "Å, la 'n få kommandoen! Bær det for langt i le, får vi gi 'n en handsrekning," sa han. Nå, bjørkeveden ble kjøpt, velmålt og upruta, og de seilte.

Da dagen kom, som jungmannen skulle være skipper, var det stilt, vakkert vær; men han purret alle mann ut til å reve og beslå, så de ikke lå for annet enn stumpene. Og det var just som hundevakta var forbi, og dagvakta skulle settes. Både skipperen og mannskapet lo og sa: "Nå kan vi merke hvem som har kommandoen; skal vi ikke beslå stumpene også?"

"Ikke ennå," sa jungmannen, "men om et lite bil."

Rett som det var, kom det over dem en byge så heftig at de trodde de skulle kantre, og hadde de ikke beslått og revet, hadde de ikke vært åspørre om at de hadde gått under, da den første brottsjøen styrtet over skipet. Gutten kommanderte dem til å kaste ut den første favnen av bjørkeveden, men tre for tre, ett om gangen, aldri to, og ikke måtte de røre de andre to favner. Nå var de flinke til å lystre hans kommando, og de lo ikke lenger av 'n, men kastet bjørkeveden ut tre for tre. Da siste gikk, hørte de et stønn som av en som ligger og dras med døden, og med det samme var bygen forbi.

"Gudskjelov!" sa mannskapet. - "Det skal jeg si og stå ved for rederiet, at du har frelst skip og ladning," sa skipperen.

"Ja, det er bra nok, men vi er ikke ferdig ennå," sa gutten, "han kommer snart verre," og han kommanderte dem til å beslå hver klut, så nær som stumpen av store mersseil. Den andre bygen kom enda hardere enn den første, og den ble så sterk og hard, at hele mannskapet ble rent forskrekket. Da den var på det hardeste, sa gutten, at de skulle kaste den andre vedfavnen overbord, og det gjorde de; de kastet den tre for tre og aktet seg for å ta noe av den tredje. Da det siste treet gikk, hørte de et dypt stønn igjen, og så stilnet det av. "Nå har vi en dyst igjen, og den blir den verste," sa gutten og kommanderte hver mann på sin post, og skuta gikk bare for takkel og tau. Den siste bygen kom verre enn begge de foregående: skuta krenget, så de trodde den ikke skulle reise seg mer, og sjøene brøt over dekk og skans. Men gutten kommanderte dem til å kaste ut den siste vedfavnen, tre for tre, og ikke to om gangen. Da det siste treet gikk, hørte de et dypt stønn som av en som dør en tung død, og da det stilnet av, var sjøen farvet med blod så langt de kunne se.

Da de kom over, talte skipperen og styrmennene om at de ville skrive til konene sine. "Det kan dere gjerne la være," sa gutten, "for dere har ingen koner mer."

"Hva er det for snakk, din hvalp! har vi ingen koner?" sa skipperen. -"Har du kanskje gjort ende på dem?" sa styrmannen.

"Å nei, vi har vært like gode om det alle sammen," svarte gutten, og så fortalte han hva han hadde hørt og sett den søndagen han passet skuta, da mannskapet hadde landdag og skipperen handlet smålast hos skogbonden.

Da de kom hjem, fikk de høre at konene deres var blitt borte dagen før uværet, og siden har ingen hverken hørt eller spurt dem."

Mens Rasmus fortalte denne og andre historier, begynte det å li mot aften. Uværet nærmet seg langsomt og steg høyere på himmelen som et mørkt forheng; lynene glimtet snart ned mot havet, snart buktet de seg som horisontale slanger og dannet flammefrynser om forhengets rike foldekast av skyer, snart gjorde de det hele gjennomsiktig som flor og musselin. Ennu var uværet fjernt; tordenen slo svakt, og havet rullet, så langt vi kunne øyne, bare lange, blanke bølger, men det var farvet som blod og vin; for solen gikk ned i røde stormskyer, og farvene ble oppfanget i havspeilet. Men det var tydelig nok at vi ikke skulle unngå været; bølgene vokste, strømmen drev oss mot land, og bare av og til kom det et vindpust som fylte seilet. Ved siste dagslys så vi fjernt ved himmelranden en svart stripe, alt som den kom nærmere, gikk det en hvit rand av pisket skum foran den, og stormen og natten var over oss. Som en pil fór båten av sted, og det varte ikke lenge, før vi var ved de ytterste skjær, hvor sjøfuglene oppskremt av de hyppige lynglimt og tordenskrall, hveste og skrek og flagret om i mengde som hvite skyer. Men skrikene lød hest og svakt gjennom brenningene. Holmene og skjærene tok vel litt av for den voldsomme sjøgang, men lengre inne mot land, hvor hele havet sto på, vokste den igjen, og i lynglimtene så vi høye, skummende brenninger langs hele kysten, og drønnet av dem tordnet i ørene våre. Rasmus holdt skarpt utkik i dette mørke, som forekom meg uigjennomtrengelig; jeg kunne ikke skimte annet enn det brede, hvite skumbåndet som vi nærmet oss med truende hastighet. Omsider oppdaget jeg et lite mørkt punkt, som vi stevnet imot, og få minutter efter fór vi mellom brott og brann inn igjennom det smale sundet under Ullerhodet, og nådde lykkelig inn i den trygge havn, hvor pynter og høye berg lunte mot vind og bølger."

Les flere Asbjørnsen og Moe's Norske Folkeeventyr