Asbjørnsen og Moe's - Norske Folkeeventyr
Så var det en dag som bjørnen lå og åt på en hest han hadde
slått. Da var Mikkel ute igjen, kom luskende og siklet på en
godbit av hestekjøttet. Han gjorde kriker og kroker, til han kom
bakenfor bjørnen, så tok han til sprangs på den andre siden av
hesteskrovet, og nappet en jafs med det samme han rente forbi.
Bamsen var ikke sen heller, han slo etter Mikkel, så han fikk
tippen av den røde halen i labben sin; siden den tid har reven
hvit haletipp.
"Bi nå, Mikkel, og kom hit," sa bjørnen, "så skal jeg lære
deg å fange hest." Ja, det ville Mikkel gjerne lære, men han
gikk ikke nærmere enn han trodde seg. "Når du ser det ligger en
hest i en solbakke og sover," sa bjørnen, "så skal du binde deg
vel fast med taglet i rova, og hugge tennene i låret på hesten,"
sa han.
Det varte ikke lenge før reven fant seg en hest som lå og sov
i solbakken, kan du vel vite, og så gjorde han som bjørnen hadde
sagt, han vippet og bandt seg vel inn i hestetaglet, og hugg
tennene i låret på hesten. Og den spratt opp, og til å slå og
renne, så Mikkel slang både mot stokk og mot stein, og ble så
skamslått og mørbanket at han ikke var fra åmiste både sans og
samling.
Rett som det var, fór de forbi en hare.
"Hvor skal du hen, som farer så fort, Mikkel?" sa haren.
"I skyssferd, min kjære Jens!" sa reven.
Og haren satte seg opp på to-ben og lo så godt at kjeften
sprakk like opp til ørene, for det Mikkel fór så gildt i skyss.
Men siden den skyssferden har ikke reven tenkt på å fange
hest. Den gangen var det bjørnen som var ful; ellers sier de han
er godtruen som trollene.
Les flere Asbjørnsen og Moe's Norske Folkeeventyr
