"Å, huttetu gutt!" sa de andre; "nei, om vi tør ligge lenger, tenk så gjerrig som presten er, og så galen som han blir." "Pytt," sa gutten, "det skal jeg greie; jeg skal fri både dere og meg sjøl," sa han, og så fikk han dem til å ligge til dugurds, og til å dovne og late seg hele dagen utover. Om kvelden strøk gutten til byen igjen. Så hadde han en stor ny pengepung, og på hjemveien fant han et vepsebol; det tok han, og stappet pengepungen full med veps. Da han det hadde gjort, gikk han hjem til presten.

"Ja, nå har vi gjort slått som forslår," sa han; "vi har nesten gjort to dagers arbeid på én."

"Det var bra det," sa presten.

"Men da jeg gikk over brua, fant jeg en pengepung mett med sølvpenger," sa gutten.

"Den er min!" sa presten.

"Ja, ja, men er den ikke prestens med rett og riktighet, så gi hver skilling som i pungen er, må bli til veps, og hvert strå som vi har slått i dag, må reise seg igjen imorra," sa han, og dermed la gutten pungen på bordet og gikk.

Presten tok og lukket opp pungen; men ikke før hadde han fått den opp, før vepsen yrte ut og surret omkring ham. Det var fælt til kar, tenkte presten, og så tok han til å grunde på dette. Dagen etter torde han ikke vekke gutten, men han sendte av gårde en tjenestejente; hun skulle se etter om slåtten hadde reist seg. Da hun kom ut til gårdene, var det med det samme solen spratt, og etter som den steg, tok den tette enga på å reise seg etter natteduggen. Jenta fløy tilbake igjen det forteste hun vant. "Da jeg kom litt frammafor løa, så tok slåtten på å reise seg, og nå står enga som det aldri hadde vært ljå på den," sa hun.

Les flere Asbjørnsen og Moe's Norske Folkeeventyr