Tett ved byen møtte hun en slakter.

"Skal du selge kua, mor?" spurte han.

"Ja, jeg skal nok det," sa hun.

"Hva skal du ha for den da?"

"Jeg får vel ei mark for kua; men høna skal du ha for ti daler," sa hun.

"Ja, høna har jeg ikke bruk for," svarte han, "og den blir du nok kvitt når du kommer til byen; men for kua skal jeg gi deg ei mark."

Hun solgte kua si og fikk sin mark; men det var ingen i byen som ville gi ti daler for en tørr, skabbete høne. Så gikk hun tilbake til slakteren igjen og sa: "Jeg blir ikke kvitt høna jeg, far! Du får nok ta den også, du som ble ved kua."

"Det skal vi vel komme ut av," sa slakteren, ba henne til bords og ga henne mat, og skjenket henne så mye brennevin at hun ble drukken og gikk både fra sans og samling.

Mens hun sov, dyppet slakteren henne i en tjæretønne og la henne i en fjærhaug.

Da hun våknet, var hun fjærete over det hele og tok til å undre seg. "Er det meg, eller er det ikke meg? Nei, det kan aldri være meg, det må være en stor underlig fugl. Men hvordan skal jeg bære meg at for å få vite om det er meg eller om det ikke er meg? Jo, nå vet jeg det: dersom kalvene slikker meg, og hunden ikke gjør på meg når jeg kommer hjem, så er det meg."

Hunden så ikke før slikt et udyr, så satte den i å stormgjø, som det var både tyver og fanter på gården. "Nei, det kan visst ikke være meg," sa hun. Da hun kom i fjøset, ville kalvene ikke slikke henne, for de kjente tjærelukten. "Nei, det kan ikke være meg, det må være en underlig fugl," sa hun. Krøp så opp på stabburstaket, tok til å slå med armene, som det kunne være vinger, og ville til værs.

Da mannen så dette, kom han ut med rifla og la til å sikte.

"Å skyt ikke, skyt ikke," ropte konen, "det er meg!"

"Er det deg," sa mannen, "så stå ikke der som ei geit, men kom ned og gjør regnskap og riktighet for deg."

Hun krøp da ned igjen, men hun hadde ikke en eneste skilling; for den marken hun fikk av slakteren, hadde hun kastet bort i fullskapen; og da mannen hørte det, sa han: "Du er ikke mer enn en gang til så galen som du har vært," og han ble så sint at han sa han ville gå sin vei fra alt i hop og aldri komme tilbake, hvis han ikke traff tre andre kjerringer som var like så galne. Han ruslet avsted, og da han hadde kommet et stykke på veien, fikk han se en kjerring som løp ut og inn med et tomt såld i en nytømret stue. Hver gang hun løp inn, kastet hun forkleet over såldet, som om hun hadde noe i det, og hvelvet det på gulvet.

"Hvorfor gjør du det, mor?" spurte han.

"Å, jeg vil bare bære inn litt sol," sa kjerringa; "men jeg vet ikke hvordan det er; når jeg er ute, har jeg sola i såldet, men når jeg kommer inn, så har jeg mistet den bort. Da jeg var i den gamle stua mi, så hadde jeg sol nok, enda jeg aldri bar inn det grann; bare noen kunne skaffe meg sol, skulle jeg gjerne gi 'n tre hundre daler."

"Har du en øks," sa mannen, "så skal jeg nok skaffe deg sol."

Han fikk seg en øks og hugg vindushuller, for det hadde tømmermennene glemt; straks kom solen inn, og han fikk sine tre hundre daler.

Det var én, tenkte mannen, og gikk avsted igjen.

Om en stund kom han utenfor et hus, og der var det et forferdelig skrik og skrål. Der gikk han inn, og fikk se en kjerring som holdt på å denge mannen sin i hodet med et banketre; over hodet på ham hadde hun trukket en skjorte som det ikke var halshull i.

"Vil du slå ihel mannen din, du mor?" spurte han.

"Nei," sa hun, "jeg vil bare ha halshull på denne skjorta."

Mannen skrek og bar seg ille og sa: "Å trøste og bære den som skal ha ny skjorte på! Kunne noen lære kjerringa mi å få halshull på skjorta på en annen måte, skulle jeg gjerne gi 'n tre hundre daler."

"Det skal snart være gjort, kom bare med en saks," sa den andre. Han fikk en saks, klipte hull, og så dro han videre med pengene sine.

Det var den andre, sa han ved seg selv.

Langt om lenge kom han til en gård; der tenkte han å hvile en stund, og gikk inn.

"Hvor er du fra, far?" spurte kjerringa.

"Jeg er fra Ringerike," svarte han.

"Å nei, nei, er du fra himmerike? Så kjenner du vel han Per annen, salig mann min da?"

Konen hadde vært gift tre ganger; den første og den siste mannen var slemme, derfor trodde hun at bare den andre var blitt salig, for han hadde vært slik en snill mann.

"Ja, ham kjenner jeg vel," sa han som gikk omkring.

"Hvordan står det til med ham nå da?" spurte konen.

"Å, det er kleint med ham," sa ringerikingen, "han rangler gardimellom der, og har hverken mat eller klær på kroppen - penger er det nå ikke åsnakke om."

"Å bære meg for ham da!" ropte kjerringa; "han hadde da ikke nødig å gå så ussel, han som det var så mye etter; her henger et stort loft fullt med klær som hørte ham til, og et stort skrin med penger står her òg. Vil du ta det med, skal du få hest og kjerre å kjøre med; og hesten kan han ha, og på kjerra kan han sitte og kjøre gardimellom, for han har ikke nødig å gå."

Ringerikingen fikk et helt kjerrelass med klær og et skrin fullt med blanke sølvpenger, og så mye mat og drikke som han ville; da han hadde fått det, satte han seg på og kjøre sin vei.

Det var den tredje, sa han ved seg selv.

Men borte på jordet gikk den tredje mannen og pløyde, og da han fikk se en fremmedkar reise av gårde med hest og redskap, gikk han hjem og spurte kjerringa hva det var for en som fór av gårde med den blå hesten.

"Å han," sa hun, "det var en mann fra himmerik; han sa det er så usselt med han Per annen, salig mann min, at han går gardimellom der og har hverken klær eller penger; så sendte jeg med 'n alle disse gamle klærne som hang her etter 'n, og det gamle pengeskrinet med sølvdalerne i."

Mannen skjønte straks hvor dette bar hen, salte en hest og fór av gårde i fullt firsprang. Det varte ikke lenge før han var tett baketter han som satt på kjerra og kjørte; men da den andre merket det, kjørte han hesten og kjerra inn i småskogen, nappet en håndfull hestetagl av hesten, og så sprang han opp i en bakke; der knyttet han hestetaglet fast i en bjørk, og under den la han seg til å glane og stirre opp i skyene.

"Nei, nei, nei!" sa han liksom for seg selv, da Per tredje kom ridende, "nei, nå har jeg aldri sett så rart! nei, nå har jeg aldri sett maken!"

Per sto og så på ham en stund og undres på om han var tullen, eller hva det skulle være; endelig så spurte han: "Hva ligger du der og koper på?"

"Nei, maken har jeg aldri sett!" sa den andre; "der fór det én like opp til himmels med en blå hest; her ser du taglet henger igjen i bjørka, og der oppe i skyene ser du den blå hesten hans."

Per så på skyene, og fra skyene på ham, og sa: "Jeg ser ikke annet enn hestetaglet i bjørka, jeg."

"Nei, du kan ikke se det heller, der du står," sa den andre; "men kom hit og legg deg, og glan like opp, og så må du ikke ta øynene bort fra skya."

Mens Per tredje lå og glodde opp i skyene, så øynene hans rant i vann, tok ringerikingen hesten, satte seg opp og reiste av både med den og kjerrelasset. Da det tok til å dure på veien, fór Per tredje opp, men han var så fortullet for det den andre reiste avsted med hestene hans, at han ikke sanset å sette etter før det var for sent.

Nå var han både snau og snuppen; men da han kom hjem til kjerringa, og hun spurte hvor han hadde gjort av hesten, så sa han: "Jeg ga 'n med den også til Per annen, jeg, for jeg syntes ikke det var verdt at han skulle sitte på en kjerre og skrangle gardimellom i himmerike; nå kan han selge kjerra og kjøpe seg en vogn å kjøre på."

"Det skal du ha takk for! Aldri hadde jeg trodd du var så snill en mann," sa konen.

Da han nå kom hjem, han som hadde sanket sammen de seks hundre dalerne og kjerrelasset med klærne og pengene, fikk han se at alle jordene var pløyd og tilsådd. Det første han spurte kjerringa om, det var hvor hun hadde fått såkorn fra.

"Å," sa hun, "jeg har alltid hørt at den som noe sår, han noe får; så sådde jeg det saltet som nordferda satte inn her, og kommer det bare regn snart, tror jeg nok det kommer bra opp igjen."

"Galen er du, og galen blir du så lenge du lever," sa mannen; "men det kan være det samme, for de andre er ikke likere enn du."

Les flere Asbjørnsen og Moe's Norske Folkeeventyr