Trett av heten og vandringen kastet jeg meg ned i en skygge på tunets gressvoll. Der lå jeg i en halvdøs og hvilte, til jeg ble skremt opp av en uhyggelig konsert; en skurrende kvinnestemme prøvde med skjenn og kjæleord å stagge gårdens gryntende griseyngel. Ved å gå efter lyden traff jeg på en gulgrå barbent kjerring; hun sto bøyd og holdt på å fylle trauet som de støyende smådyrene trengte seg om, mens de bet og rev i hverandre og hylte av forventning og glede.

På mitt spørsmål om veien svarte hun med et annet; uten å rette seg opp snudde hun hodet halvveis vekk fra kjæledeggene sine for å glo på meg.

"Hå er han fra da?"

Da hun hadde fått tilfredsstillende svar på det, fortsatte hun, snart henvendt til meg og snart til grisungene:

"Ja så - er han i prestlære hos Ringerikspresten - tsju gyssa mine da! -- - vegen til Stubdal i Åsa? sier han - - - Sjå den du, vil du la de andre få med deg, styggen! Tsju, vil du være rolig! å stakkar, spente jeg deg nå da - - - Ja, den skal jeg ratt si han den, det er strake vegen ende beint fram over skogen like til kjerraten det."

Da denne rettledningen forekom meg å være holdt i altfor alminnelige uttrykk om en skogsvei på et par mil, spurte jeg om jeg ikke for betaling kunne få med en gutt som var kjent.

"Nei, kors, var det likt seg det," sa hun, og kom ut fra grisehuset, ut på tunet. "Dem driver så med slåttonna, at dem mest inte får i seg maten. Men det er strake vegen heile skogen over, og jeg skal te han den så skjellig, som han såg den for seg. Først så går han opp kleiva og alle bakkene borte i åslia der, og når han er kommet opp på høgda, så har han store sterke vegen ratt fram til Heggelia. Elva den har han på venstren heile tida, og ser han den inte, så hører han den. Men fremme ved Heggelia er det liksom litt vringel og kringelkrangel med vegen, så den jussom blir borte stykkomtil, og er en ikke kjent, er det ikke så greitt å finne fram; men han finnern nok fram til Heggelia, for den ligger ved vatnet. Sia så går han bort med Heggelivatnet, til han kommer fram til dammen; det er slik en dam foran et lite vatn, og liksom ei bru, som dem kaller det; der går han på venstren og tar av på høgren, og så har han store, strake vegen ende ratt fram til Stubdal i Åsa."

Skjønt heller ikke denne rettledningen var helt tilfredsstillende, især da det var første gang jeg bega meg så langt ut fra den slagne alfarvei, tok jeg trøstig fatt på veien, og alle betenkeligheter var snart forsvunnet. Fra lien åpnet der seg av og til mellom graner og høye furutrær utsikt til dalen, der elven buktet seg som en smal sølvstripe mellom lunder og enger. Rødmalte gårder lå så vakkert og norskt på de grønne bakkene dernede, hvor karfolk og jenter drev på med slåttonnen. Fra enkelte piper steg røken blå og lett opp mot en mørk bakgrunn av grankledde åser. Over dalen hvilte en ro og en fred, så en neppe kunne ane at hovedstaden var så nær. Da jeg var kommet inn på åsen, lød toner av valthorn og en klingende los, som ekkoet gjentok mangedobbelt over meg, men den fjernet seg mer og mer, og til sist var det bare ljomen av den som nådde mitt øre. Nu hørte jeg elven også; den bruste langt til venstre; men efterhvert bar kløvstien ned mot den, og på enkelte strekninger klemte åsene seg sammen, så jeg stundomtil gikk i en dyp, skummende dal, der elven nesten opptok hele dalbunnen. Men veien fjernet seg fra elven igjen; det bar både vringel og kringelkrangel, for den buktet seg snart hit, snart dit, og ble på enkelte steder neppe til å skjelne. Det bar oppover og da jeg hadde gått over en liten åskam, så jeg et par blinkende skogtjern mellom furustammene, og ved et av tjernene lå en seter på en grønn bakke i aftensolens gull. I skyggen under bakken sto bunker av frodig ormegress,; gjeteramsen kneiste yppig mellom stenene med sin høye, røde, praktfulle blomstertopp; men den alvorlige, stormhatt hevet hodet høyere, så mørk og giftig ned på den og nikket takten til gjøkens gal, som ville den telle efter hvor mange dager den hadde igjen å leve. I det grønne bakkehellet og nede ved vannet pranget hegg og rogn i sommerlig blomsterskrud. De spredte liflig, kvegende duft vidt omkring og rystet vemodig sine hvite blad utover seterbakkens speilbillede i vannet, som på alle andre kanter var omringet av graner og mosegrodde berg.

I seteren var ingen hjemme. Alle dører var låst og lukket. Jeg hamret på overalt, men ingensteds var det noe svar å få. Jeg satte meg på en sten og ventet en stund, men ingen kom. Aftenen falt på; jeg syntes jeg ikke kunne bie lenger, og gikk av gårde. Det var mørkere i skogen, men snart kom jeg til en tømmerdam eller demning over en elvestubb mellom to tjern; her var det visst jeg "skulle gå på venstre og ta av på høyre". Jeg gikk over, men på den siden av dammen var der bare - så vidt jeg kunne se - flate, glatte, fuktige svaberg, og ikke spor av noen vei; på den andre, den høyre siden av dammen, gikk det en sterkt oppgått sti. Jeg undersøkte begge sidene flere ganger, og enda det syntes å stride mot den rettledningen jeg hadde fått, bestemte jeg meg for den tydeligste stien, som fremdeles gikk på høyre side av vassdraget. Så lenge den fulgte det mørke tjernet var den god og fremkommelig, men plutselig dreiet den av i en retning som i mine tanker omtrent var den motsatte av den jeg skulle gå i, og tapte seg i et forvirret nett av krøtterstier dypt inne i den dunkle skogen.

Usigelig trett av denne engstelige, villsomme letingen kastet jeg meg ned i den bløte mosen for å hvile et øyeblikk, men trettheten seiret over skogangsten, og jeg vet ikke hvor lenge jeg blundet. Jeg fór opp ved et vilt skrik, som ennu klang i ørene mine, da jeg våknet; men så hørte jeg rødkjelken, og den trøstet meg, og jeg syntes ikke jeg var helt forlatt så lenge jeg hørte måltrostens muntre slag. Himmelen var overskyet, og den dype skumring hadde tiltatt i skogen. Det falt et fint støvregn, som gir fornyet liv til alle vekster og fylte luften med en frisk, krydret duft; men regnet syntes også å vekke til live alle skogens nattlige lyder og toner. Mellom toppene over meg hørte jeg en hul, metallisk klang, som kvekk på kvekk av frosk, og skjærende fløyt og pip. Rundt om meg surret hundre rokker: men det skremmende ved alle disse lydene var at de i ett øyeblikk lød like ved meg, i neste langt borte; snart ble de avbrutt av kåte, ville skrik under flaksende vingeslag, snart av fjerne nødrop, og så ble det plutselig stille igjen. Jeg ble grepet av en unevnelig angst; det isnet gjennom meg for hver lyd, og skogmørket øket redselen. Alt jeg så og skimtet, viste seg fortrukket, bevegelig, levende, og det var som tusener av hender og armer strakte seg ut efter den villsomme vandrer. Min oppskremte fantasi mante frem alle min barndoms eventyr, de levde i tusmørket omkring meg; hele skogen var full av troll og hulder og gjekkende dverger. Jeg satte avsted, jeg løp for livet, men efter som jeg løp, dukket nye skikkelser frem, enda fælsligere og mere fortrukne, og jeg kjente grepet av hendene deres. Med ett hørte jeg skritt: noen gikk tungt over knakende kvist. Jeg så, eller trodde å se, noe stort svart noe; det nærmet seg med et par øyne som glødende stjerner i mørket. Håret reiste seg på mitt hode, jeg trodde ikke faren var til å unngå, og i en ubevisst trang til å manne meg opp, skrek jeg:

"Er det folk, så si meg veien til Stubdal!"

En hul brumming var det svar jeg fikk, og den gående fjernet seg hurtig og med knak og brak den vei han var kommet. Jeg sto lenge og lydde efter de tunge skrittene og mumlet ved meg selv: "Gid det var lyst og jeg hadde en børse, så skulle du fått en kule, bamse, for det du skremte meg!"

Dette ønske og denne barnslige trusel tok all min frykt og all tanke om fare med seg, og jeg skrittet trygt videre i den myke mosen. Nu var det ikke spor hverken av vei eller sti, men det lysnet mellom stammene, skogen ble mere glissen, og jeg sto på hellingen ned mot en stor sjø; rundt den var barskog, som på bortre siden forsvant i nattetåken. Nordvesthimmelens purpurglød speilte seg i vannets mørke flate, som flaggermus kretset og flagret over, men høyt oppe i luften skjøt store fugler henover vannet, med den kvekkende lyd og de skjærende fløyt som før hadde skremt meg så. Og nu ble jeg klar over at jeg hadde gått i nordøst istedenfor mot vest. Mens jeg grundet på om jeg skulle bli her jeg var, til solen sto opp, eller friste åfinne tilbake igjen til dammen, ble jeg inderlig glad over å skimte ildslys mellom trærne på denne siden av vannet. Jeg skyndte meg avsted, men jeg ble snart var at det var lenger unna enn jeg hadde trodd i førstningen; for da jeg hadde gått en halv fjerdings vei, skilte en dyp dal meg fra lyset. Med strev og mas brøt jeg meg vei frem gjennom vindfall og ulende, men da jeg var kommet opp over den bratte mot-lien, måtte jeg gå enda et drygt stykke over en åpen, tørr furumo, der trærne sto i rader som ranke søyler og jorden ga klang under mine skritt. Ved randen av moen sildret en liten bekk, og langsefter den prøvde igjen or og gran å hevde seg; på en liten grønn flekk på andre siden av bekken flaret og brant en stor nying, som vidt og bredt kastet rødt skjær bort mellom stammene. Foran varmen satt en mørk skikkelse; på grunn av sin stilling mellom meg og bålet så den rent overnaturlig ut. Krokskogens gamle røverhistorier fór meg med ett gjennom hodet, og jeg var på nippet til å løpe min vei; men da jeg fikk øye på barhytten ved nyingen, de to karene som satt fremmenfor den, og alle øksene som var hugget fast i stubben efter en felt furu, forsto jeg at det var tømmerhuggere.

Den mørke skikkelsen var en gammel mann; jeg så han talte og rørte lebene; i hånden hadde han en kort pipe, som han bare av og til tok noen sterke drag av for å holde varmen ved like. Da jeg nærmet meg, var enten historien slutt, eller også ble han avbrutt, for han grov et tak ned i ildmørjen med pipen - den hadde gått ut - og røkte i ett vekk, og lot til åhøre vel efter hva en fjerdemann, som nu kom til, hadde å si. Denne fjerde karen var en stor rødhåret slusk; han måtte nok også høre til laget, for han var uten lue, hadde bare på seg en lang islandsk bundingstrøye og kom bærende med en vassbøtte fra bekken. Han så forskremt ut. Den gamle hadde snudd seg mot ham, og da jeg hadde nådd over bekken, så jeg ham fra siden i klart skjær fra varmen. Det var en liten mann med en lang kroket nese. En blå, rødbremmet topplue han hadde på seg, kunne nesten ikke holde styr på den strie, gråsprengte hårluggen, og en stuttlivet, sid ringerikskufte av mørkegrått vadmel med avslitte fløyelskanter gjorde ham enda mere kruggrygget enn han var.

Han som sist var kommet, lot til å tale om bjørnen.

"Ska' tru det?" sa gamlingen. "Hå skulle 'n der? Det har vøri annet brak du har hørt, for det vekser inte noe han kan gå etter på tørre furumoen -ja bamsen da," - la han til. "Je trur mest du juger je, Per! Dom sier for et gammalt ord at rødt hår og furuskau trivs inte på god jord," ble han ved halvhøyt. "Hadde det enda vøri i Bjønnholet eller i Styggdalen. Han Knut og je vi både hørte 'n og såg 'n der førredagen - men her? - Nei, så nær inn i varmen kommer 'n vår Herre dø' inte! Du har skremt deg sjøl!"

"Nei, dølen renne i meg, hørte je inte han rusla og braka i moen, min kjære Tor Lerberg," svarte den andre snurt.

"Å ja, ja," sa Tor, han holdt ved med sitt. "Det var vel en buskebjønn, gutten min."

Jeg gikk nu borttil og sa at formodentlig var det meg han hadde hørt; jeg fortalte at jeg hadde tatt feil av veien, og om hvor skremt jeg var blitt, spurte om hvor jeg nu var, og om en av dem kunne følge meg til Stubdal, og klaget jammerlig over sult og tretthet.

Mitt komme vakte ikke liten forundring i laget; de sa ikke så meget, men så nysgjerrig på meg og hørte nøye på det jeg hadde å fortelle. Den gamle, som jeg hadde hørt nevnes Tor Lerberg, lydde især godt efter; det lot til han hadde den vane å tenke høyt, han satt og småmumlet for seg selv hele tiden, og av en ytring jeg hist og her fikk tak i, kunne jeg på en vis følge med i hans funderinger:

"Nei, nei, det var gæli; der skulle 'n ha tatt over - ja, over dammen da - det var Stubdalsveien - han har trådd på villgras - - - han er for ung -han er inte skautam - å, det var rugda - det var kveldknarren - ja, det låter rart for den som aldri har hørt det - å ja, lommen han skriker fælt -når det dusker da - jagu hannom var bjønnen i veien for - det var kar til gutt!"

"Jaha," sa jeg kjekk, og ga mitt våknende mot luft omtrent i samme ord som mannen som traff bjørnen sovende i solbakken: "Hadde det vært lyst, og jeg hadde vært skytter, og hadde jeg hatt en ladd børse, og jeg hadde fått den til å gå løs, ja min santen skulle ikke bjørnen ha ligget på flekken da!"

"Det var greit det, ha ha ha!" sa Tor Lerberg og klukklo, og de andre stemte i med; "det er greitt han hadde liggi på flekken, ha ha ha!"

"Men nå er han ved Storflåtan," sa han, da jeg hadde gjort rede for meg; "det er det største vannet på skauen her, og når det blir lyst, så skal det nok bli rå' til å finne fram, for vi har båt, og når han er kommet over vannet, så er det inte så langt att, ja til Stubdal da. Nå kan han vel ha bo å kvare seg og få seg litt mat, kan je tru. Je har inte anna heller ertelefse og trått flesk, og det er vel uvand kost for slik en kar, men er han sulten, så...ja kanskje han kunne ha hau på litt fisk. Je har nå vøri her og fiska, og grom aure har je fått, - ja i vannet da." Jeg takket for tilbudet, og han ba en av de andre ta "en lekker fisk" av knippet og steke den i ildmørja.

Imens spurte han meg ut om ett og annet, og da han var ferdig med det, og jeg med stor appetitt ga meg i kast med maten, viste det seg at den historien han holdt på med da jeg kom, var ute.

"Nå får du fortælja det som hendte far din den gongen han låg på tømmerhogst," sa han til en av de yngre, en grovlemmen kar med et uforferdet oppsyn, som ikke var stort over de tyve.

"Ja, det kan snart væra fortælt," sa gutten. "Han far var på hogst hos mannen på Ask uti Lier, og dreiv og hogg oppi Askmarka. Om kvelden gikk 'n til ei stue lenger ner imot bygda, og holdt til hos 'n Helge Myra - ja du kjente nok 'n Helge Myra du, Tor Lerberg? Men en dag hadde 'n hvilt for lengi til eftasverd, det kom slik en tung sømn på 'n - og da 'n vakna, var sola alt i åsen. Men famnen ville 'n ha full før han slutta, og han tel åhogge. Ei stund gikk det både godt og væl, og han hogg så flisa flaug om 'n; men mørkere og mørkere vart det; enda var det att ei lita gran han syntes han ville ha med, men aldri før hadde 'n hoggi det fysste hogget, så rauk øksa ta skaftet. Han til å leite, og til slutt så fant 'n att a i et myrhol. Men rett som det var, syntes 'n at én ropte namnet hass; han kunne inte skjønne håkken det kunne væra, for han Helge Myra hadde inte noe i marka å gjøre, og andre var det inte på lang lei. Han lydde og lydde, men han hørte inte no, og så tenkte 'n at han kunne ha mishørt seg. Så ga 'n seg til å hogge på nytt lag, men best det var, så rauk øksa ta skaftet igjen. Langt om lengi fant 'n att a denna gongen au, men da 'n skulle til åskårå på nordsia, så hørte 'n så skjellig det ropte borti bergveggen: "Halvor, Halvor! tidlig kom du, og seint går du!" "Men da je det hørte," sa 'n, "var det mest som je gikk av i begge knea, og je fekk mest inte øksa ut av granleggen," sa 'n; "men da je kom på spranget, strauk je i ett renn like ner til stua hass Helge." -

"Ja, det har je hørt før," sa Tor Lerberg; "men det var inte det je mente, det var den gongen han var til brøllops i vårfjøset på Kilebakken."

"Nå den gongen, ja det var sålesses det: Det var på vårsia, rektig straks føre påsketier i atten hundre og femten, da 'n far budde på Oppen-Ela; snøen var inte borte enda. Men så skulle 'n til skogs og hogge og dra hem no ved. Han gikk opp på åsen i hellinga bortimot Ådalsveien; der fant 'n ei tørrfuru, og tel å hogge. Mea han hogg på den, syntes 'n det var tørrfuru alt han såg. Rett som han sto og glante og undres på detta, kom det kjørendes ei ferd med elleve hester, og alle var dom musete. Han syntes det såg ut mest som ei brurferd.

"Men hå er detta for folk, som kommer farandes denna veien ovan-te åsen da?" sier 'n far.

"Vi er her bortifrå Østhalla, frå Ulsnabben," sier en ta dom, "vi skal til Veien-garden i hemkommerøl; han som kjører føre, det er presten, og dom som kjører etter hannom, det er brurfolka, og je er værfaren; du får stå på meia med meg."

Da dom var komme et stykke nedover, sier værfaren: "Vil du ta imot dissa to sekka og gå til Veien-garden og måle i to tønner potteter til vi skal hematt?" - "Kan så det," sa 'n far. Han sto bakpå han, til dom kom enstan der han syntes han skulle kjenne seg att; det var rektig nord for Kilebakken, der det gamle vårfjøset sto. Fjøset såg 'n inte, men en stor gild bygning, og der tok dom inn. Så møtte det fram noen ute på tråkka, som skulle skjenke dom, og dom ville skjenke 'n far au. Men han sa nei takk han: "Je skal inte ha noen skjenk," sa 'n, "for je har bare på meg hverdagsbrok; je kan nok inte væra i lag med slike folk." Så sa en ta dom: "La denna gammel'n væra for det han er, ta en hest og følgj 'n på hemveien." Ja, så gjorde dom det, dom tok og sette 'n i en slea med en musete hest føre, og en fulgte med. Da 'n kom et lite stykke fram til en liten dal nord for Oppenhagan, - det er enda et sandfall der, - syntes 'n han satt imellom øra på ei bøtte. Om ei stund var a borte, bøtta au, og da syntes 'n fysst han sansa seg rektig. Så skulle 'n se etter øksa si, og den satt i den samma tørrfurua han hadde tatt til å hogge på. Da 'n kom hem, var 'n så reint fortumla at 'n inte visste hå mange dager han hadde vøri borte; men han hadde inte vøri borte lenger enn ifrå morrån og til om kvelden, og han var inte rektig på lang ti' etter."

"Det går mye artig tel - ja på skauen da -," tok Tor Lerberg til orde, "og je kan nok inte seia meg fri for anna heller je har sett litt, je au -ja spøkeri da, og har Di hau til å væra oppe lenger, så skal je fortælja det som har hendt meg - her på Krokskauen da."

Jo, de hadde alle lyst til å høre; i morgen var det søndagen, så det var ikke så nøye om de ikke gjorde noe da.

"Det kan vel væra så en ti-tolv år sia," tok han på, "je hadde ei kølmile innpå skauen bortmed Kampenhaug. Om vinteren låg je innpå der, og hadde to hester og kjørte køl til Bærumsverket. En dag så kom je til å bli litt for lengi ved verket, for je trefte noen kjenninger ovante Ringerike; vi hadde nå litt snakk imellom oss, og litt drakk vi au - ja brennevin da -og så kom je inte tebars-att til mila før klokka var innimot ti. Je fekk gjort opp en nying i mileringen, så je kunne se å lesse på, for det var styggmørkt. Og lesse måtte je om kvelden, for klokka tre om morrån måtte je i veien, når je skulle rekke til verket og tebars-att i lyse, samma dagen, - ja til mila. Da je hadde fått det til å frase dyktig, ga je meg til å få på lassa. Men i det samme je snudde meg mot varmen igjen og skulle til ågjøre et nytt tak, kommer det vår Herre dø' en hel snøfloke seilende så hver køl og brann fraste og slokna - ja på nyingen. Så tenkte je ved meg sjøl: Jo vår Herre dø' er inte hu bergmor arg nå je er kommet hem så seint og uroer a i kveld. Men je tel å slå varme på nytt lag og få gjort opp. Men hossen det var heller inte var, så var det jussom rokoa inte ville sleppe køla i kørja; halvparten og væl så det kom utafor. Endelig hadde je da fått på lassa og skulle til å gjere fast. Om morrån hadde je sett nye vidjuer på alle hælerhalsene, men dom rauk vår Herre dø' den eine etter den andre - ja vidjuene da. Je tel å vrie nye vidjuer, sette hælera på att, og endelig så fekk je gjurt lassa. Så ga je hesten til natta, og kraup inn i køya og la meg. Men mener du je vakna klokka tre? Inte før sola var oppe, og enda var je tung og ør både i skrotten og i hue. Så skulle e få meg litt i livet, og gi hesta, men begge spiltaua i barskuten var tomme, og borte var hesta. Da vart je sint, og tok vår herre dø' til å banne litt, og så ga je meg til åleite etter spora. Det var kommen noe nysnø om natta; til bygds hadde dom inte gått, og inte til verket heller. Men je såg slagferda etter to hester og to breie stutte fotblaer nordetter. Je gikk etter så ei halv mil reint bort i ubrøyta; der delte slagferda seg: én hest hadde gått i øst og én i vest, men spora etter fotbla'a var reint borte. Je måtte vafse etter den eine fysst ne-att til køya og få bundi og gitt den, og så av garde etter Blakken. Da je kom til mila med den, var det høgstdags, så slapp hesta åkjåke til verket den dagen. Men je ba vår Herre ta meg på det, at je aldri skulle uro a bergmor så seint mere - ja om kvelden da.

Men det er artig det en lovar; om en holder det til jul, så er det inte sagt en holder det til mikkelsmess. For andre året etter så var det seint utpå høstsia i verste bløyta je var i Krestjan. Det vart lenge utpå eftan før je kom ut av byen, men je ville gjerne hem om natta, og riendes var je. Så tok je like over ved Bogstad, Sørkedalsveien, og over skauen, for det er beinaste veien, det veit Di vel - ja til Åsfjerdingen da. Det var grått og uggint vær, og det var i skumminga da je kom avsted. Men som je kom over den vesle brua, straks innafor Heggelia, ser je en mann som kom beint imot meg. Han var inte mye høg, men urimelig dryg; over akslene var 'n så brei som ei låvedør, og hver neva var mest ei halv alen tversover. I den eine handa hadde 'n en skinnsekk, og gikk og jabba ganske smått; men da je kom nærmere, så gnistra aua på 'n som varmebranner, og store var dom som tinntalliker. Håret det sto som grisebust, og skjegget var inte likere det heller, så je rektig syntes det var en ustyggelig stygg fant, og ga meg til å lesa det vesle je kunne. Med det samma je kom til: "Jesu namn, amen," sokk 'n ender ner - ja i jorda da.

Så rei je et stykke tel og småmullra på ei salme; men rett som det var, så jabba denna karen imot meg ovan-te lia. Da gnistra det både av hår og skjegg og aua med. Je til å be Fadervår igjen; og da jeg kom til "Og frels oss fra det onde," så sa je amen i Jesu namn, og så var 'n borte. Men aldri før hadde je ri'i en fjerdings vei, så møtte je suggen på ei klopp. Da gikk det jussom lynild ut av både auer og hår og skjegg, og så riste og skaka 'n påsan så det fór både blåe og gule og raue varmetunger ut av 'n, og det spraka stygt. Men da vart je sint: "Å far nå stabbeint til helvetes pøl og pine, ditt fordømte bergtrøll," sa je, ja til mannen da, og borte var 'n med det samma. Men best je rei, så dro det etter med meg, og je vart redd je skulle møte kallen ennå en gong. Da je kom til Lauvliva, visste je det låg en kjenning der, som skulle hogge tømmer. Je banka på og ba om å få ligge der til det vart lyst; men trur du je slapp inn? Han Per sa det, at je kunne reise om dagen som andre skikkelige folk, så slapp je å reke etter veien og tigge om hus. "Den rå'a veit je sjøl, min kjære Per," sa je, men det var inga utkomme med 'n. Så skjønte je det, at kallen hadde vøri der og forskremt 'n og sett opp 'n og je måtte av garde att. Men da song je så det ljoma i åsa: "Et lidet barn, et lidet barn så lysteligt" - og det varte og det rokk like til je kom ner til Stubdal; der fekk je hus, - men det var mest slutt på natta da." -

Hans måte å fortelle på var, som hele hans tale, langsom og uttrykksfull. Han hadde den vanen å "snakke attpå", det vil si ofte ågjenta ord eller deler av setningen, eller å henge bakefter en eller annen overflødig forklaring. De brukte å komme dumpende hver gang han hadde tatt noen seige drag av pipen for å holde varmen ved like, og lystig til sinns som jeg var, nu da all frykt og fare var glemt, kunne jeg nesten ikke bare meg for å le høyt, så komisk virket det. Dette var vel også grunnen til at hans historier ikke gjorde det inntrykk på meg som en kunne ventet, efter det jeg nyss hadde opplevd.

Men under Tor Lerbergs fortelling kom det frem en skikkelse fra barhytten; det lot til at han hadde ligget der og sovet. Jeg visste ikke riktig hva jeg skulle tro om ham; han kom virkelig den forestilling jeg hadde gjort meg om nisser og hauggubber, nærmere enn noe jeg hittil hadde sett. Det var en liten tørr, mager mann med hodet på skakke, røde øyne og en nese som et stort papegøyenebb. Om munnen hadde han et trekk som om han ville spytte folk i øynene. Han satt lenge og skar ansikter, gjorde grimaser med underleben, som sto sterkt frem, og det lot i det hele til at han mislikte Tor Lerbergs fortelling, for han hugg eller nikket til lyden med hodet, som om han misbilligende slo takt til Tor Lerbergs fortelling. Men da han lukket opp munnen og begynte å snakke, var også forestillingen om hans trollnatur forsvunnet; hvis han skulle være et overnaturlig vesen, måtte det være en nisse eller en gjekkende skogånd; men han var ikke annet enn rett og slett en karikatur av en bondemann. Han klesset eller lespet litt, og enda ivrigere enn til de andres, hugg han med hodet til sin egen tale. I det han fortalte, var det slik en åndsfraværende forveksling av alle tall- og vekt- og målsangivelser, slik en forbytning og omtumling med alle begreper og slik en evindelig forsnakkelse, at det iallfall i førstningen var mest uråd å få tak i hva han egentlig mente. Det ene utsagnet latterligere og urimeligere enn det andre kom i rivende fart, men hakkende og stammende:

"Du må vel for brennande fanden tru vi er så dumme at vi skjønner detta er løgn og kjerringrør?" var det første utbrudd.

"Jaggu trur je det ratt," svarte Tor Lerberg med et lite grin til de andre, som han ville si: nå skal dere få høre på løyer og historier.

"Je kan nå for fanden inte skjønne på det, at du kan sitta her og seia atte du har sett slikt sjøl, - du skal jo væra en vettug mann, men jaggu tråver du fortere enn den svarte merra mi juger," fortsatte tussen ivrig.

De andre lo, men Tor lot til å være vel kjent med hans egenheter, og enste ikke hans beskyldninger det grann. Han fikk ham inn på et nytt trav ved å spørre om det var den samme vesle gode merra han hadde nu, som da han ble gift.

"Du kan nå vel for brennande fanden veta det, at ei tannlaus merr kan inte leva til hu blir reint gammal. Men Vesle-Svarta var så god ei merr som en ville spenne for fire skor og dra oppover bakka det, måtta."

"Da måtte a væra god," sa Tor Lerberg - de andre lo så de ristet; "det var vel med den du reiste til Branes og henta den store takka på Bærumsverket? Du får fortælja oss den reisa."

"Å, ja, vi har nå slikt å gjøra og slikt å føre her," svarte han, han gjorde et tak i ildmørjen for å tenne en snaddde han nettopp hadde karvet i, og la så i vei:

"I fysstninga je var gift, hadde je ei lita god merr je, måtta, og den skulle je reise til Branes med. Så hadde je lovt a Sisle, kjæringa mi, at je skulle kjøpe et kjolety til a - - - ja, du kjenner vel kjæringa mi, hu Sisle, du Tor? Det er svært til kjæring til å baka; hu bakte havern hel og holden, som 'n var kommen frå Branes; ja hu bakte femten og seksten og tjue brør på det sjuande tjauet om dagen. Men da dom rekna etter for veka, hadde a bakt femten og seksten og tjue brør på det sjuande tjauet på det fjorde hundre for veka - - - og detta kjoletyet hadde je lovt a, ratt sia je tok på å fri til a. Så kjøfte je detta kjoletyet da, måtta, og så la je ennå på den svarte merra halvfemsenstjue skippunds tøngde, og så reiste je om Bærumsverket og kjøfte ei takke som var fem fjerding på kant, og tjukken etter bredda, så som takkene skal væra, da måtta. Så reiste je oppover og kjørte opp alle Jonsrudbakka, så inte merra pusta et eneste pust. Demmerså reiste je til 'n Ola i Garden, det er nå slik en eiende snill mann det, og kjæringa hass au. Je bandt merra mi i ferdeslasset je, måtta, som en ferdesmann skal gjøra. Han Ola kom ut, "Gjør inte detta," sa 'n Ola. "Sett inn merra hass du," sier 'n til gutten sin. "Du får bli med inn du," sier 'n Ola til meg. Så kom je inn i kjøkkenet je, og gikk bortåt peisen og ville varme meg, som en ferdesmann pla gjøra. "Nei, kom inn i kammerset," sa 'n Ola til meg. Så kom je inn i kammerset da, måtta, og sette meg bortmed omnen. Så kommer kjæringa med to store, digre smørrebrød på hver si'e av en tallik, og brennevinsglasset midt på talliken da, måtta. Je tok det eine og åt opp det. "Du skal ha det andre au," sa kjæringa. Så sier 'n Ola: "Du får la oss få inn noe varmt drikke au," sa 'n. Kjæringa kommer drivendes inn med en doktor så sterk at 'n gikk i koppen da, måtta. Je ville tel å reise, je da. "Nei," sa 'n Ola, "du får bli til meddags nå," sa 'n Ola. Je satt nå og unters og unters på hå det skulle bli til meddags da, måtta. Kjæringa kommer inn drivendes med en grisunge på et brett, som var stekt hel og holden med klauver og ty, akkurat som 'n skulle væra lys levandes. Rett som det var, kom a inn drivendes med to store brennevinsbutler og sette utmed, og så sette a seg beint føre meg, hu sette seg inte beint føre mann sin heller, så som kjæringa skal gjøra, måtta. Så tok a tel å skjære og skjære, og så glei kniven i handa på a, så hu skar stykket ut på golvet. "Detta får du ha det, Ola," sa kjæringa. "Nei detta vil je ha det," sa je. Je måtte nå få det, je som fremmend var da, måtta. Så åt vi da, både grisesteik og ty; og mea vi satt og åt, så drakk vi dram om dram, dram og dram. Han Ola vart klein, je åt; alt han var klein, åt je. Je sto meg bra, je som klein var, men dårlig gikk det med han som åt. Så sa je takk for meg je da, måtta, og så gjorde je som fanten og reiste ifrå garden og ratt til Skarud i ett skei med det tunge lasset, og Skarudbakka attpå, og merra inte pusta et eneste pust."

Les flere Asbjørnsen og Moe's Norske Folkeeventyr