Asbjørnsen og Moe's - Norske Folkeeventyr
Det var engang en rik gardgutt som skulle ut og fri. Han hadde
fått spurlag på en jente som var både vakker og ven, gjev til å
stelle og svær til åkoke. Dit gikk han, for slik en var det han
ville ha. De skjønte jo nok, folket på gården, hva ærend han kom
i; så de ba ham sette seg inn på benken og pratet med ham så som
skikk er, og dertil bød de ham en skjenk til å bie på, mens de
fikk laget til mat. De gikk fra og til, så frieren fikk tid til
å se seg om i stua; borte i en krok så han det sto en rokk, og
rokkehodet var fullt av lin.
"Hvem er det som spinner på den rokken?" spurde gutten.
"Å, det skulle nå være datter vår det," sa kjerringa i stua.
"Det var ovleg til linlag," sa gutten; "hun bruker vel mer
enn ett døgn til å spinne av det?" sa han.
"Var det likt det," sa kjerringa, "hun gjør det godt på ett,
og kanskje på mindre enn det."
Det var mer enn han hadde hørt og spurt at noen kunne spinne
på så kort tid, mente gutten.
Men som de skulle bære fram maten, gikk de ut alle sammen, og
han ble igjen i stua alene; så fikk han se det lå en stor gammel
nøkkel i vinduskarmen, den tok han og stakk inn i rokkehodet og
vippet den godt inn i linet. Så spiste de og drakk og var vel
forlikte, og da han syntes han hadde vært der lenge nok, sa han
takk for seg og gikk sin vei. De ba ham komme igjen snart, og
det lovte han også; men målemnet bar han ikke fram, enda han
syntes nokså godt om jenta.
Langt om lenge kom han igjen til gårds; da tok de enda bedre
imot ham enn første gangen. Men som de hadde kommet i prat, så
sier kjerringa:
"Nei, sist du var her du, så hendte det riktig noe
forunderlig rart; stabbursnøkkelen vår, den ble så rent borte at
vi aldri har kunnet finne den igjen siden."
Gutten gikk bare bort til rokken, som sto der i kroken med
linlaget like så stort som sist, og tok oppunder i rokkehodet.
"Der er nøkkelen," sa han; "vinninga er nok ikke stor på
spinninga, når spinnedagen varer fra Mikkelsmess og til påske."
Så sa han takk for seg, og bar ikke fram målemnet sitt den
gangen heller.
Les flere Asbjørnsen og Moe's Norske Folkeeventyr
