Asbjørnsen og Moe's - Norske Folkeeventyr
Det var en gutt som skulle ut og fri en gang, det var langt
borte i en avdal. All ting var gammeldags hos de folkene han
gikk til; de bodde i en røkstue, der årerøken gikk opp og lyset
kom ned gjennom ljoren. Her var det en gifteferdig jente, som
var så vakker at hun var navnspurt; men hun hadde et lyte, hun
og.
De tok nokså vel imot frieren. Men mens de satte fram på
bordet både lefser og flatbrød og spekeboger og rømmegraut og
bar fram et helt stort smørstykke, så var det gått en rift i et
plagg, og den skulle nestes sammen i en fart. Det skulle de ha
en nål til, men det var ingen synål å finne. Så sa kjerringa i
stua. "Du får til å lete du og, datter mi, du som har så godt av
synet."
Ja, hun til å lete både høyt og lavt. Til sist glante hun
langs oppetter ljorestangen. "Der sitter den," sa hun, "øverst
oppe ved gluggen. "Det var ikke noe menneske som kunne se en
synål der oppe. Nå, nålen kom ned, riften ble stoppet igjen, alt
var godt og vel, og jenta gikk og brisket seg på jordgulvet. Men
så hadde de en gulblommet katt der i stua; den syntes hun hadde
satt seg opp på bordet - men det var smørstykket hun tok for
katten -, og så drev hun til smørstykket så det sa klask borti
veggen: "Tsju, vil du ned av bordet, pus!" sa hun.
Det var jente som hadde godt av synet, det.
Les flere Asbjørnsen og Moe's Norske Folkeeventyr
