Denne rike bonden jeg talte om, hadde to sønner, som hette Hans Nikolai og Lykke-Anders. Den eldste var en som det ikke var godt å bli klok på; det var en lei kar å komme til rettes med, og han hadde enda mer næringsvett enn nordlendinger pleier ha, og de har sjelden for lite av den guds gave. Den andre, Lykke-Anders, var en villstyring, men alltid i godlaget, og han sa støtt, om det gikk aldri så galt, at han hadde lykken med seg. Var han ute og plyndret ørnereir, og ørnen flenget ansiktet hans så blodet rant, sa han det samme, bare han kom hjem med en ørneunge; kollseilte han, som ikke sjelden hendte, og de fant ham på hvelvet, forkommen av væte og kulde, så svarte han, når noen spurte hvordan han hadde det: "Å, passelig væl; jeg er da frelst; lykka er med meg."

Ved den tid faren døde, var de voksne, og noen tid etter skulle de begge ut på Sandflesa og hente en del redskap som var satt igjen der etter sommerfisket. Lykk-Anders hadde med seg børsa, som alltid fulgte ham hvor han fór. Det var sent på høsten dette, etter den tid fiskerne bruker reise på utror. Hans Nikolai talte ikke stort på denne reisen, men han tenkte nok på mangt og meget.

De ble ikke ferdige til å ta på hjemveien før det led mot kveld.

"Hør, vet du hva, Lykk-Anders, det blir ska'vær i natt," sa Hans Nikolai, og så utover havet, "jeg mener det er best vi blir over her til i morgen."

"Ska'vær bli det ikke," svarte Anders, "for de syv Søstrene har ikke fått på seg skoddehetta. La det skure."

Men så klaget den andre over at han var trett, og til sist ble de da enige om å være natten over. Da Anders våknet, var han alene; han så hverken broren eller båten, før han kom opp på toppen av holmen; da øynet han den langt borte, som en måke som fløy mot land. Lykk-Anders kunne ikke skjønne meningen med dette. For nistebommen lå igjen der, et anker med, børsa og forskjellig annet. Anders var ikke av dem som gikk lenge og grundet på en ting. "Han kommer vel igjen til kvelds," sa han, og ga seg i kast med nisten; "en skarv den som blir motlaus før han er matlaus." Men det kom ingen bror til kvelden, og Lykk-Anders ventet dag etter dag, og uke etter uke; så kunne han skjønne han selv skulle bli ved arven udelt; og det var tanken hans òg, for da Hans Nikolai var kommet under land, kollseilte han båten, og sa at Lykk-Anders hadde blitt.

Men Lykk-Anders mistet ikke motet; han samlet rekved i fjæra, skjøt sjøfugl og sanket skjell og sløke; han gjorde seg en flåte av hjellved, og fisket med en seitroe som var lagt etter der. En dag han drev på med dette, fikk han øye på et søkk i sanden, lik kjølfaret etter en stor nordlandsjekt, og han kunne tydelig skjelne merket etter vridningen i tauene like fra sjøen og opp til fjellknatten. Så tenkte han med seg selv, det hadde ingen fare med ham, for han så det var sant det han ofte hadde hørt, at tuftefolket hadde tilhold der og drev stort jektebruk.

"Gudskjelov for godt selskap! Det er just godtfolk. Ja, det er som jeg sier, lykka er med meg," tenkte Lykk-Anders; kanskje sa han det også, for han kunne nok trenge å snakke litt iblant. Slik levde han utover høsten; engang så han en båt; han satte et plagg på en stang og viftet med; men i det samme falt seilet, folkene satte seg til årene og rodde bort igjen i hui og hast; de trodde det var tuftefolket som flagget og viftet.

Om julekvelden fikk han høre fioliner og musikk langt ute fra havet; da han gikk ut, så han en lysning; den kom fra en stor nordlandsjekt som gled inn mot land. Men slik en jekt hadde ingen sett før. Den hadde et urimelig stort råseil, som han syntes var av silke, og det smekreste tauverk, ikke tykkere enn om det hadde vært av ståltråd; og alt som hørte til, svarte til dette, så gildt og grust som en nordlending kan ønske seg det. Hele jekta var full av blåkledde småfolk, men hun som sto ved roret, var pyntet som brud, og så staselig som en dronning; for hun hadde krone og kostelige klær. Men det kunne han se, at hun var et menneske, for hun var stor av vekst, og vakrere enn tuftefolkene, ja Lykk-Anders syntes hun var så vakker at han aldri hadde sett en jente så vakker. Jekta styrte mot land, der han Lykk-Anders sto; men snartenkt som han var, strøk han inn i rorbua, rev børsa fra veggen, og krøp opp på den store hjellen som var der; der lå han vel gjemt, men kunne likevel se det som gikk for seg i bua. Han så snart at det krydde inne i stua; den ble stappende full, og det kom fler og fler. Det tok til å knake i veggene, og stua vidde seg ut til alle kanter, og det ble så staselig og utstaffert der at det kunne ikke være staseligere hos den rikeste handelsmann; det var mest som på kongens slott. Det ble dekket bord med de kosteligste retter, og tallerkener og fat og alle kjørel var av sølv og gull.

Da de hadde ett, ga de seg til å danse. Under danseståket krøp Lykk-Anders ut gjennom ljoren, som satt på den ene siden av taket, og kløv ned. Han sprang ned til jekta, kastet fyrstålet sitt over den, og skar for sikkerhets skyld et kors i den med telgjekniven også. Da han kom opp igjen, var dansen i full gang; bordene danset, og benker og stoler og alt som i stua var, danset med. Den eneste som ikke danset, var bruden; hun satt bare og så på, og når brudgommen ville ha henne opp, skjøv hun ham fra seg. Men ellers var det ikke stans: spillemannen pustet ikke og stillet ikke eller rørte på knappen; han spilte i ett vekk med keiva, og trådte takten til svetten silte av ham, og han ikke kunne se fela for støv og røyk. Da Anders kjente at han også tok til å lette på føttene der han sto, sa han til seg selv: "Nå er det nok best jeg gir en smell, ellers så spiller han meg fra gård og grunn." Så snudde han børsa om og stakk den inn gjennom vindusgluggen, og skjøt den av over hodet på bruden, men rangt - ellers hadde kulen råket ham selv. I samme blinken skuddet gikk, fór alt tuftefolket på dør, den ene over den andre, men da de fikk se at jekta var bundet, bar de seg ille og krøp inn i et hull i berget. Men all gullstasen og sølvtøyet var igjen, og bruden satt der også; det var som hun var kommen til seg selv igjen. Hun fortalte Lykk-Anders at hun var blitt bergtatt da hun var lite barn. Da mor hennes var ved grindene en gang og skulle melke, hadde hun henne med, men så fikk hun et ærend hjem og lot henne sitte igjen i lyngen under en enerbusk; hun kunne gjerne spise bær, sa hun, bare hun sa tre ganger:

"Jeg spiser av enebær blå
med Jesu kors oppå;
jeg spiser tyttebær rød
med Jesu pine og død."

Men da moren var borte, fant hun så mange bær at hun glemte å lese, og så ble hun tatt i berg. Hun hadde ikke fått annen lyte der enn at hun hadde mistet det siste leddet på veslefingeren, og hun hadde hatt det godt og vel hos tuftefolket, sa hun; men det hadde ikke sitt rette lag, syntes hun; det var liksom noe grov henne, og ille hadde hun også vært plaget ved at den tuftekallen som de ville ha henne til å ta, hang over henne sent og tidlig. Da Anders hørte hvem mor hennes var, og hvor hun var fra, visste han at hun var av slekten hans, og de ble snart venner og vel forlikte, som en sier. Da sa Lykk-Anders med skjel at lykken var med ham. Så reiste de hjem, og tok med seg jekta og alt det gull og sølv og alle de kostelige ting som var igjen i rorbua, så Anders ble mange ganger rikere enn broren.

Men Hans Nikolai hadde sin tro om hvor all denne rikdommen var kommet fra, og han ville ikke være mindre rik han. Han visste at troll og tuftefolk bruker være ute og ferdes om julekvelden, og så reiste han til Sandflesa ved det leite. Om julekvelden fikk han også se ild og lys, men det var som morild som gnistret. Da det kom nærmere, hørte han plask og fælslige hyl og kalde, skjelvende skrik, og han fornam en fæl fjærelukt. I redsel løp han opp i rorbua, og der så han draugene komme i land. De var korte og tykke som høysåter, hadde full skinnhyre på seg, skinnstakk og sjøstøvler og store votter som hang nesten ned på bakken. I stedet for hode og hår hadde de en tangvase. Da de krabbet opp i stranden, lyste det etter dem som av en neverlue, og når de ristet seg, sprutet gnistene om dem. Da de kom oppover, krøp Hans Nikolai opp på hjellen, som bror hans hadde gjort. Draugene bar med seg en stor stein opp i bua, og la til å banke sjøvottene sine tørre, og iblant skrek de så det isnet gjennom Hans Nikolai på hjellen. Siden nyste en av dem i ildmørjen for å få varme på gruen, mens de andre bar inn lyng og rekved så rå og tung som bly. Røken og heten var nær ved å kvele ham som lå på hjellen, og for å komme til å puste og få frisk luft, prøvde han å krype ut gjennom ljoren; men han var mer grovlemmet enn broren, og så ble han sittende fast og kunne hverken komme ut eller inn. Nå ble han redd og ga seg til å skrike, men draugene skrek enda verre, og de skrek og bar seg, og tumlet og banket både ute og inne. Men da hanen gol, ble de borte, og da slapp Hans Nikolai løs, han òg. Da han kom hjem, var han tullet, og siden hørte de ofte på uthus og lofter der han var, det samme mørke, kalde skriket som de i Nordland tillegger draugen. Før han døde, kom han likevel til samling igjen, og han fikk kristen jord, som de sier.

Siden den tid har ikke noe menneske satt sin fot på Sandflesa. Den sank, og tuftefolket, trodde de, flyttet til Lekangholmene. Lykk-Anders gikk det støtt godt med; ingen jekt gjorde så heldige reiser som hans. Men hver gang han kom til Lekangholmen, ble det stilt; tuftefolket gikk ombord eller i land med varene sine; men om en stund fikk han bør, enten han reiste til Bergen eller hjem igjen. Han fikk mange barn, og alle var de friske og kjekke, men de manglet alle det siste leddet på venstre veslefingeren.

Les flere Asbjørnsen og Moe's Norske Folkeeventyr