"Å, det er noen turver."

"Ja, er det turver, så la det bli turver da," sa Vårherre, og så ble det turver.

Da de hadde vandret et stykke til, kom de igjen til en kone, som sto og vasket ved en bekk, og det var noen usle filler hun banket; men da Vårherre spurte hva det var hun sto og vasket, så sa hun:

"Jeg står og vasket klær til barna mine; de er ikke rare, Gud bære oss! men de blir da rene."

"Ja, er det klær, så la det bli klær," sa Vårherre, og med en gang ble fillene til hele og gode klær.

En annen gang kom Vårherre og St. Peder inn til en kone som var så fattig, så fattig. Hun hadde ikke matsmulen å gi ungene sine, og de var så sultne, og jamret seg og gråt for mat, og så tenkte hun, hun fikk friste å få dem til ro. Hun hengte på gryten, slo i vann og hadde oppi en nevefull rund småstein fra elvebredden i stedet for erter. - "Legg dere så vakkert til åsove til ertekålen er kokt, så skal jeg nok vekke dere," sa hun, og dermed så fikk hun da stagget dem.

Just som barna hadde sovnet, kom Vårherre og St. Peder; konen satt og gråt så sårt.

"Du får røre i ertene dine," sa Vårherre.

"Å, Gud hjelpe meg for ertet det er," sa konen - "det er nok ikke annet enn småstein jeg hengte på for å stagge ungene."

"Du får da prøve å røre i dem likevel," sa Vårherre.

Konen svarte igjen at det kunne ikke nytte, men da Vårherre sa det tredje gangen at hun skulle røre i ertene, så gikk hun bort og rørte med sleiva i gryten, og hun ville nesten ikke tro sine egne øyne, da hun så det var de fineste erter noen kunne ønske seg.

Med hjertens glede takket hun Gud, og vekket barna og ga dem ertekål, som hun hadde lovt.

Les flere Asbjørnsen og Moe's Norske Folkeeventyr