"Kom med hesten, ellers slår jeg ihjel alle sauene dine til sommeren," sa bjørnen.

"Å trøste og bære meg heller!" sa mannen, "det finst ikke vedpinnen hjemme; du får da la meg kjøre hjem et lass ved, ellers fryser vi rent ihjel; jeg kommer igjen med hesten til deg imorgen."

Ja, det skulle han få lov til, det ble de forlikte om, men dersom han ikke kom igjen, så skulle han miste alle sauene sine til sommeren, sa bjørnen.

Mannen fikk veden på og ruslet hjemetter, men han var ikke mye glad i det forliket, kan en nok vite. Så møtte han en rev.

"Hva er det du er så sturen for?" spurte reven.

"Å, jeg møtte en bjørn oppi her," sa mannen, "og ham måtte jeg love han skulle få hesten min imorgen ved dette leite, for fikk han ikke den, sa han, så ville han rive i hjel alle sauene mine til sommeren."

"Pytt ikke verre," sa reven. "Vil du gi meg den feiteste bukken din, skal jeg nok fri deg for det, jeg."

Ja, det lovte han, og det skulle han holde også, sa mannen.

"Når du kommer til bjørnen med hesten din imorgen," sa reven, "så skal jeg kaue oppi ura her jeg, og når så bjørnen spør hva det er, skal du si det er han Per skytter, som er den beste skytteren i verden, - og siden får du hjelpe deg sjøl."

Neste dagen reiste mannen ut, og da han traff bjørnen, la det til å kaue oppi ura.

"Tsju, hva er det?" sa bjørnen.

"Å, det er han Per skytter, som er den beste skytteren i verden," sa mannen. "Jeg kjenner 'n på målet," sa han.

"Har du sett noen bjørn oppi her, Erik?" ropte det borti skogen.

"Si nei!" sa bjørnen.

"Nei, jeg har ikke sett noen bjørn," sa Erik.

"Hva er det som står attmed sleden din da?" ropte det borti skogen.

"Si det er en gammel tyrilåg," hvisket bjørnen.

"Å, det er bare en gammel tyrilåg," sa Erik.

"Slike tyristubber bruker vi ta og velte på sleden hos oss," ropte det borti skogen; "orker du ikke, skal jeg komme og hjelpe deg."

"Si du hjelper deg sjøl, og velt meg på sleden," sa bjørnen.

"Nei, takk, jeg hjelper meg nok sjøl," sa mannen og veltet bjørnen på sleden.

"Slike tyristubber bruker vi gjure på hos oss," ropte det borti skogen. "Vil du ha hjelp?" spurte det.

"Si du hjelper deg sjøl, og gjur meg fast du," sa bjørnen.

"Nei takk, jeg hjelper meg nok sjøl," sa mannen, og ga seg til å gjure fast bjørnen med alle de rep han hadde, så den ikke kunne lee på en labb engang.

"Slike tyristubber bruker vi hugge øksa i hos oss, når vi har gjurt dem fast," ropte det borti skogen; "for så styrer vi bedre i de store bakkene," sa det.

"Lat som du hugger øksa i meg du," hvisket bjørnen.

Så tok mannen øksa og kløvde skallen på bjørnen så den lå død på flekken, og han og reven var venner og vel forlikte; men da de kom bortimot gården, sa reven: "Jeg kunne nok ha hug til å følge deg inn, men jeg liker ikke bikkjene dine. Jeg får bie her til du kommer med bukken; ta bare en som er bra feit."

Ja, det lovte mannen, og takket til for hjelpen. Da han hadde satt inn hesten, gikk han bortover til sauehuset.

"Hvor skal du hen?" spurte kjerringa hans.

"Å, jeg skal bort i sauehuset og hente en feit bukk til den snille reven som frelste hesten vår," sa mannen, "for jeg har lovt ham det."

"Det skulle pokkeren gi den tjuereven noen bukk," sa kjerringa. "Hesten har vi jo, og bjørnen attpå, og reven har visst stjålet flere gjess fra oss enn bukken er verd, og har han ikke gjort det, så kan han gjøre det," sa hun. "Nei, ta et par av de sinteste bikkjene i sekken din og slipp etter 'n du, så blir vi kanskje kvitt den tjuveradden," sa kjerringa.

Det syntes mannen var et godt råd, og tok to sinte røde hunder, puttet dem i sekken og dro avsted med.

"Har du bukken?" sa reven.

"Ja, kom og ta den," sa mannen, han løste opp sekkebåndet og slapp hundene på ham.

"Huff!" sa reven og gjorde et hopp; "det er sant, som de sier for et gammelt ord, at vel gjort blir ille lønnet, og nå jeg ser det er sant også, at frende er frende verst," sa han, - han så de røde hundene satte etter ham.

Les flere Asbjørnsen og Moe's Norske Folkeeventyr