Companhia De Bonds
Electricos Campo Grande-Guaratiba
Aksjeselskap historie.
|
Et glimt av jobbetidens "grådighet, optimisme og uforstand"
Hva er historien bak dette norske aksjebrevet? I de første auksjonene ble dette aksjebrevet beskrevet å
være en sporvei utenfor Rio de Janeiro. Men hvorfor skulle norske investorer investere i en sporvei i Brasil?
På en internettauksjon fant jeg et hefte med tittelen SPORVEISKONSESJON ved RIO DE JANEIRO og dette lille hefte vakte min interesse.
Foranledningen var befolkningens krav om et moderne befordringsmiddel i utkanten av Rio de Janeiro og kommunen bevilget
konsesjon på anlegg og drift aven elektrisk sporvei i et av de fruktbare ste strøk av Rio de Janeiros omegn 11. august 1915.
Innehaveren av konsesjonen Antonio Femandes dos Santos hadde i noen år drevet hestesporvogn på deler av det som skulle bli
rutenettet i det fremtidige selskapet. Det norske selskapet South American Development Agency på vegne av The Anglo Norwegian
Land Company of South America hadde innledet forhandlinger om overtagelse av konsesjonen og oppgradering av vognpark, linjer og
bygging av elektrisk system. Selskapet sendte den norsk sporvegsingeniør Carl Witt for å se på de tekniske forholdene.
Utgangspunkt for sporveien var i Campo Crande, som hadde 15.000 innbyggere og var en stasjon på jernbanestrekningen Rio - Santa Cruz.
Det skulle være 3 linjer for sporveien. Den viktigste PEDRALINJEN på 17,5 km og gikk til en fiskelandsby med 4.000 innbyggere.
ILHALINJEN ender ved et veikrygg Ilha-Grata Funds og denne linjen er 15,5 km. CABUSSULINJEN og til Rio da Prata og har en lenge av 7,5 km.
Hva skulle sporveien frakte? Passasjergrunnlaget var meget tynt, totalt i distriktet sognet ca. 30.000. Sporveien lå i et fruktbart
område for hage og landbruksprodukter, bananer appelsiner og trekull. I Pedra var det fiskeri, kalkindustri, saltindustri og det var
også et badested. Videre var det i området noe industri og dette skulle gi grunnlaget for godstransport på sporveien.
Denne var beregnet ti1 3800 ton pr. år. Driftsbestyrer Jørgen. F. S. Barth fra Kristiania Sporveisselskap utarbeidet en betenkning om
driftsgrunnlaget for den prosjekterte elektriske sporveien. Uten å gå i detalj om tallene han legger frem i betenkningen virker det
i dag som om han vurderer veksten i godstrafikken med 25% og passasjergrunnlaget, som for høyt.
Selskapet med det velklingende navn "Compania de Bonds Electicos Campo Grande-Gueratiba ble registrert i Kristiania i september 1916.
I tegningsinnbydelsen fremheves det de rike fremtidsmuligheter med denne bane ville få for de fruktbare distrikter sporveien trafikkerte,
og som det åpnet også, het det, "adgang til anlegg av et mondent badested ved banens endepunkt".
Ut ifra følgende reiseskildring, som er hentet fra boken "Gullfeber" av K. F. Brøgger fra 1932, Denne fornøyelige og interessante
boken beskriver "jobbetiden" i Norge under første verdenskrig.
Flere kjente norske forretningsfolk som Øivind Lorenzen og Oscar Larsen deltok i selskapet.
Etter en tid begynte aksjonærene å ane "ugler i mosen", og overrettsakfører Waldemar Kallevig ble aven norsk bank anmodet om å undersøke forholdene. -
Vi lar Kallevig berette om "eventyret" der nede:
"For å nå ut til sporveiens utgangspunkt, måtte jeg ta hurtigtoget i retning Sao Paulo, en liten jernbanereise på 5 kvarter. Efter en kjedsommelig
reise gjennom et avsvidd landskap, som ikke minner lite om Røros traktene, var jeg endelig fremme ved målet - en liten jernbanestasjon,
Campo Grande, langt ute på landsbygda.
Her var ingen nevneverdig bebyggelse, bortsett fra stasjonsarrangementet. Sporveien var da allerede i drift, men der var ingen passasjerer
og lite eller ingen transport! Sporveien fører gjennom ørkenlignende distrikter uten bebyggelse av nogen art. Langs banen så jeg fra tid til
annen eseltransporter. Vi nærmet oss nu banens endepunkt, hvor den nye modene badeetablissement skulde oppføres. Jeg øinet intet hav, intet
vann overhode, kun en negerlandsby på en 80 - 100 sjeler, fatteslig og øde -liggende ved en lagune 4 - 5 km. fra sjøen. Ved lavvann lå lagunen
der som en stinkende morass med moskitoer, malaria og andre febersykdommer - et hull, ubeboelig for europeere. Jeg forlot hurtig det
uhyggelige strøk og dro tilbake til Rio de Janeiro". (sitat slutt)
En aksjonær som personlig besiktiget banen, fikk da også det samme nedslående inntrykk. Han skriver: "Jeg reiste i går med den berømmelige
Riobane. Banen ligger langt utenfor byen - omtrent som Drammen fra Oslo, og går gjennom et tynt befolket strøk med øde, fatteslige landskaper
beboet av halvville innfødte. Den ender nær sjøen i et mudderhull, hvor der ikke uten svære millionomkostninger kan anlegges badeplass". (Sitat slutt)
Under banens offisielle åpning, var noen få nordmenn tilstede. Borgemesteren lovpriste i sin tale den fjerntliggende nasjon der oppe i ishavet,
som hadde satt seg så uegennyttige mål, som å bygge denne sporvei ute på landsbygden i Sydamerika med liten eller snarere ingen utsikt til fortjeneste!
Bokens omtale avsluttes med, "Rio eventyret endte med skuffelser og tap av millioner for aksjonærene ".
PS. Les andre Aksjebrev historier.
|
|
Companhia De Bonds Electricos Campo Grande-Guaratiba aksjebrev utgitt i Kristiania Norge 1916
|
|
