Den Norske Chamottefabrik
Aksjeselskap historie.
|
INNLEDNING
I lang tid var Flekkefjord selve garveri byen i Norge. Helt fra 1840 årene og inn i vår egen tid utgjorde garveriene ryggraden i
byens næringsliv. En del annen industri kom riktignok til etter hvert, men storindustri ble det egentlig aldri noe av. Det har
imidlertid ikke skortet på forsøk, og vi skal her bli med på byens største "misere" i så måte, DEN NORSKE CHAMOTTEFABRIK.
Midt på l890-tallet raste den rene kiselguhrfeber over distriktet. Vann og myrer ble gjennomtrålet på jakt etter kiselguhr,
en sedimentær jordart som besto av mikroskopiske skall av kiselalger. Kiselguhren ble brukt i forbindelse med fremstilling av dynamitt.
En tysk bergingeniør, Carl Køpke, var sendt opp av et engelsk selskap for å lete etter kiselguhr, og han allierte seg med Edvard E.
Sjeime, fra Farsund. Køpke og Sjeime oppholdt seg ved Jøssingfjord i 1896, hvor det en del år tidligere var oppdaget kaolin. Kaolin,
eller ildfast leire, er et omvandlingsprodukt av aluminiumsholdige silikater, spesielt alkalifeltspat, som det er mye av i området.
Chamotte, er den franske betegnelsen på brent kaolin, Og produktet brukes bl.a. innen den keramiske industri. Køpke fattet interesse for
forekomsten, og for å skaffe kapital til å utnytte denne, ble en av Flekkefjords energiske forretningsmenn, o. C. Axelsen kontaktet.
Axelsen ble meget interessert og fra nå var han den drivende kraft bak prosjektet. Han fikk med seg doktor Kristian Bonnevie og sakfører
Didrich E. Didrichsen, og sammen med Køpke og Sjeime overtok de rettighetene til kaolinfeltene ved å betale de fire grunneierne kr 800
"engang for alle". I tillegg fikk grunneierne tilsagn om arbeid, dersom de "dertil var skikket". O. C. Axelsen og hans kompanjonger
arbeidet i det stille med sine planer om den nye storindustri ved byen, og grundige forundersøkelser ble foretatt. Kaolin ble sendt
til analyse hos statskemiker Schmelk i Kristiania, og "Prof Dr. Seger & Cramer" Berlin, datidens fremste eksperter på området.
Brenneforsøk ble foretatt ved Egersunds Fayancefabrik, Porsgrunds Porcelænsfabrik, og en fabrikk i Dusseldorf, og tilbakemeldingene var positive.
Et minus var dog at fargen på produktet var litt gul-rød, slik at det ikke egnet seg til "fint gjennemsigtig Pocelæn", som det het.
Egersunds Fayancefabrik satte i gang prøveproduksjon av kaffeservice basert på kaolin fra Jøssingfjord, og ifølge bestyreren ønsket selskapet
å benytte produktet så snart kompaniet kunne levere. Konkurrenter her i landet fantes ikke. All chamotte ble importert.
Før interessentene satte i gang produksjon ønsket man at feltene ble vurdert aven bergkyndig autoritet, og bergmester Carl Paaske ble kontaktet.
Han estimerte forekomstene til en million tonn førsteklasses kaolin, samt flere ganger så mye av simplere kvalitet.
Selv om bergmesteren bare hadde foretatt en overflatisk beregning, stolte initiativtakerne fullt og fast på hans utsagn.
De anerkjente geologi professorene, W. C. Brøgger og 1. H. L. Vogt besøkte stedet under anleggsperioden, og også disse uttalte seg positivt om forekomstene.
ETABLERING AV SELSKAPET
O. C. Axelsen eide et eldre nedlagt industrianlegg på Drangeid, like utenfor byen. Dette hadde tidligere huset Fossens Garveri. Det hadde en
tid gått rykter om at det skulle anlegges "en mystisk fabrikk i stor stil oppe ved Fossens Garveri", ifølge lokalavisen Agder. Men Axelsen var
lite meddelsom. Så, en julikveld i 1898 ble byens innbyggere vitne til en storbrann på Drangeid. Det var Fossens Garveri som brant.
"Det forfærdelige ildehav frem bød især fra fjorden et overmaade imponerende skue", rapporterte Agder. Brannårsaken var trolig at et selskap
"med Konsul Axelsen i spidsen" hadde benyttet det gamle garveri i forbindelse med prøvebrenning av kaolin, ifølge avisen.
r september samme år offentligjorde Axelsen sine planer. Da ble byens borgere invitert til å delta i et storstilt industrianlegg som overgikk
alt annet som tidligere var igangsatt i vestfylket. Det ble lagt ut aksjeinnbydelser for å danne "Kaolinkompagniet", som var selskapets
foreløpige navn. Aksjekapitalen på hele 700.000 kroner var garantert fulltegnet av bankierfirmaet N. A. Andersen & Co. i Kristiania. Initiativtakerne
solgte sine rettigheter for kr 350.000, som ble betalt med aksjer i selskapet. Ikke bare lokalpressen, men også redaktør Sundt i forretningsbladet "Farmand"
lovpriste foretaket og anbefalte det på det varmeste. l Flekkefjord var forventningene skyhøye, og "alle" var redde for ikke å bli med.
En eldre Flekkefjordsmann som bodde i hovedstaden og satt rimelig "godt i det", uttrykte det slik: "Dersom man i Flekkefjord ikke
går med på å ta aktier, så tar jeg selv alle".
Men flekkefjæringene tok aksjer! Bare i løpet av et par formiddagstimer ble det tegnet for 50.000 kroner.
Generalforsamlingen foregikk i Kristiania, og selskapet fikk navnet Den norske Chamottefabrik. Det ble bestemt at hovedkontoret skulle ligge i
Flekkefjord. Direktionen besto utelukkende av Flekkefjordsborgere: Didrich E. Didrichsen, Kristian Bonnevie, J. Olsby, og direktøren ved Dalen Garveri, Carl Th. Berg.
UTBYGGING OG DRIFT
Samme høst startet arbeidet med fabrikkanlegget. Dette ble ledet av den unge nyutdannede ingeniøren Eystein Berg fra Flekkefjord, og ca 200
arbeidere var i sving. (Berg hadde senere mye kontakt med Sam Eyde) Fabrikkbygningene ble anlagt på Holmen ved Jøssingfjord. Det ble bygget en 3
km lang vei til kaolinfeltene på Dydland, samt taubane for transport fra gruvene til Holmen. Denne var vel 2 km lang. Elektrisitetsverk til
drift av fabrikken, og egen turbin til drift av taubanen ble også bygget.
Ellers ble det reist kontorbygning, arbeiderboliger, samt en stor bestyrerbolig på Li, et stykke unna fabrikken. Alt dette, og mer til, rakk man
i løpet aven 16 måneders periode, alt i alt en imponerende prestasjon på den tid. Fabrikken hadde to store kammerovner til brenning av kaolin,
og i august 1900 ble den første ovnen brent, med godt resultat.
Utbyggingen gikk som man ser, meget bra. Da ble det verre med driften. Mye verre!
Allerede i 1899 var det klart at fabrikkanlegget ble atskillig dyrere enn beregnet, og i løpet av et par år ble det tatt opp lån på nær 200.000 kroner
for i det hele tatt å få anlegget i drift. Foruten Flekkefjords "matadorer" finner vi kjente Kristiania-navn som Ellef Ringnes, N. A. Andersen & Co. og
Carl Løwenskiold blant kausjonistene. Dette forteller litt om forventningene som var stilt til prosjektet. Likevel var det ikke de økonomiske overskridelser
som tok knekken på selskapet. Hovedårsaken lå snarere i en feilvurdering av kaolinens egenskaper, mengde og tilgjengelighet. Selv om prøvene hadde gitt positive resultater,
viste det seg snart at kaolinleiene var av nokså varierende kvalitet, grunnet forurensing av kalk, jern og magnesium. Dette medførte at man foruten keramiske kvalitetsprodukter,
også gikk over til sidefabrikasjon av f eks klinker og takstein. log med at man spredte seg på flere forskjellige produkttyper, medførte dette uforholdsmessige store omkostninger.
Den største bommerten lå nok likevel på det geologiske plan. Selv om man hadde bergmesterens ord på at det var kaolin nok til drift i mange år, ble selskapet av misfornøyde
aksjonærer beskyldt for å ha tatt for lett på forundersøkelsene av forekomstene.
Hadde man brukt 10.000 kr på slike undersøkelser kunne kanskje "miseren" vært unngått, ble det hevdet. Bergverksekspertene trodde til å begynne med at kaolinen var avleiret
nær overflaten og således lett tilgjengelig, men det viste seg snart at forekomstene gikk i dybden, og derfor ble altfor dyr å få frem i dagen.
Den tyske eksperten, Dr. Schåfer ble ansatt som fabrikkbestyrer. Etter å ha vurdert kaolinfeItene kom han med følgende dom: "Et førsteklasses materiale,
men forekomstene er uegnet til å basere driften aven fabrikk på".
Ledelsen protesterte heftig, men bestyreren var klinkende klar. Forekomstene var ikke drivverdige. Allerede en måned senere forlot han stedet. Schåfer ble etterfulgt av Dåhling,
også han en kapasitet på området. Fire måneder senere ble Dåhling oppsagt etter å ha røket uklar med direktionen. Senere fungerte den nyutdannede ingeniør, Alv Sætre i stillingen.
I februar 1902 ble selskapets årsberetning (for 1901) lagt frem. Dette var såvisst ingen lystelig lesing for aksjonærene.
Kassa var tom, og uten nytt påfyll var det "kroken på døra", ifølge bestyrelsen. Man foreslo å skrive ned kapitalen til et minimum, og deretter tegne ny preferansekapital,
tilstrekkelig både til fabrikkens fuIlførelse og til driftskapital. Det lyktes ikke å ra aksjonærene med på rekonstruksjonen, og dermed bar det til skifteretten.
Det endte med at hele stasen ble solgt til sakfører Didrichsen, et av direktionens medlemmer, for kr 55.100. Sluttelig kan opplyses at fabrikkanlegget i 1904 ble overtatt for
samme sum av selskapet The Jøssingfjord manufacturing Co. Anlegget brant ned noen måneder senere, og lokalavisen Agder dekket begivenheten. Avisen avsluttet sin reportasje
med disse ord: "Fra fabrikens anlægstid staar en del arbeiderboliger igjen. Flere af dem staar nu tomme. Et godt stykke fra fabriken, paa gaarden Li staar den flotte bestyrerbolig.
Mellem vestlandets fattige fjelde et minde om jobbetidens herlighed".
På Chamottefabrikkens ruiner vokste det etter hvert opp ny industri, men det er en annen historie.
PS. Les andre Aksjebrev historier.
|
|
Mere aksjebrev informasjon
|
