Hovland Molybdæn og Wolframgruber
Aksjeselskap historie.
|
Mineralene molybden og wolfram har begge spesielle egenskaper som tilsats i stål. Dette blir meget slitesterkt, og da
smeltepunktet for disse mineralene er ekstremt høyt, vil stålet tåle svært høye temperaturer. Dette var en meget
viktig egenskap innenfor krigsindustrien, og særlig molybden opplevde en enorm prisoppgang under første verdenskrig.
Så vel Tyskland som England "støvsugde" markedet etter mineralet, og arbeid på utallige molybdenforekomster ble satt
i gang her i landet. Dessverre ble "molybdeneventyret" av svært kort varighet for investorer og spekulanter.
Prisen falt som en stein da krigen tok slutt i 1918 og de fleste molybdengruvene kom knapt ut av startgropa,
før eventyret" var historie.
Hovland Molybdæn og Wolframgruber ble etablert høsten 1917. Initiativtakere var ingeniørene Lorentz Rudolf Angell
Meyer Krum, og Emil Saugstad, Sistnevnte var fra Stavanger, mens Krum var direktør ved Gursli gruver, en middels stor
molybdengruve i Lund kommune, lengst sør i Rogaland. Med seg i styret hadde de blant andre skipsrederne Hans Madsen og Einar Meling.
Aksjekapitalen var på kr. 500.000 fordelt på 500 aksjer, og forretningskontoret lå i Stavanger.
Selskapet hadde sikret seg en del mutinger på wolfram og molybden, som lå på toppen av "Mjåvassknuten", ca. 800 moh.
Høydeforskjellen ned til dalbunnen hvor oppredningsverket var planlagt, var 6-700 m., og terrenget var meget ulendt og bratt.
Fra januar 1918 foretok selskapet betydelige utbygginger parallelt med vanlig gruveaktivitet. Man kjøpte et gårdsbruk på stedet
for kr. 17.500, og innredet dette til ingeniørbolig. Videre ble det reist en ny funksjonærbolig i to etasjer,
med i alt 8 rom. Det ble også satt opp en bygning som rommet stall og butikk, samt diverse forsyninger.
Man startet dessuten bygging av et oppredningsverk, basert på våtveis oppberedning for utvasking av wolfram, og
deretter flotasjon for molybdenglans. Iløpet av sommeren var oppredningsverket halvferdig, men det var enda ikke
satt i produksjon da selskapet innstilte driften. I tillegg ble et provisorisk kraftanlegg bygget. Dette hadde en ytelse på vel 15 hk.,
og skulle sørge for belysning, samt betjene en provisorisk taubane. Man hadde også planlagt et mye større kraftanlegg i forbindelse
med driften av oppredningsverket. I denne forbindelse ble et større vann demmet opp. Anlegget ble aldri fullført.
Selskapet bygde også en taubane, 2,2 km. lang, mellom gruvene på fjellet og vaskeritomta nede i dalen.
Ved gruvene ble det dessuten reist en brakke som huset ca. 30 mann.
I løpet av 1918 sysselsatte dette arbeidet vel 40 mann, mens i underkant av 10 personer tok seg av selve gruvearbeidet.
I tillegg var 5 funksjonærer knyttet til anlegget.
Selve gruvedriften tok til i februar 1918. I løpet av året ble det drevet stoller og synker, ca. 150 løpemeter, og det ble
utfordret ca. 1.875 tonn malmholdig berg. Det ble ikke foretatt skeiding eller flotasjon av dette gods.
Det eneste salgsprodukt som ble produsert i selskapets driftstid, var vel 70 kg. Molybdenglans, til en verdi av ca. 2.000 kr.!!
Selskapet innstilte driften på slutten av 1918, og drev således et knapt år! l desember samme år, henvendte adm.
Direktør Emil Saugstad seg til Elektrokemisk AlS (Elkem) ved ingeniør Otto Falkenberg, med en forespørsel om dette selskap
ville delta med kr. 500.000 til å ferdigstille gruveprosjektet. Falkenberg som var landets fremste ekspert på molybdendrift,
(han hadde bygget opp to større molybdengruver, Kvina Gruber og Dalen Gruber) undersøkte forekomstene i Ørsdalen,
men kom frem til at disse var så fattige på malm, at videre drift her var ulønnsom. Når det gjaldt selskapets ledelse
la han ikke fingrene imellom: "Driften ved dette anlæg har efter min mening været ganske overordentlig slet ledet og organisert,
hvis man da i det hele kan tale om nogen organisation. Pengene synes at være anvendt til dels helt nytteløst og på en måte,
som nu visstnok vil foranledige selskapets administrerende direktør drat til ansvar for sine eiendommelige dispositioner", sitat slutt.
Selskapet hadde brukt 850.000 kr., og hadde dessuten en løpende gjeld på 360.000 kr., så til-sammen utgjorde
utgiftene ca. 1,2 mill. kr. Falkenberg konkluderte med at den eneste mulighet til å oppnå "en sunn forretning",
var å foreta en større nedskriving av den anvendte kapital. På bakgrunn av de foreliggende fakta, kunne han
ikke anbefale Elektrokemisk å delta med noen kapital i foretaget.
Hovlandsselskapet ble avviklet i 1919, og i 1921 ble det avholdt "en stor frivillig auksjon til bortsalg av innbo, kontorinventar,
redskap og verktøy, maskineri og trematerialer", som det heter i publikasjonen Norges Bergverksdrift, 1921.
I ettertid fremstår selskapet som et spekulativt hastverksforetak. Grunnet ekstrem høy pris på molybden, ble hele
aksjekapitalen og mer til brukt til å bygge et lite, integrert gruveanlegg før forekomstene var skikkelig kartlagt,
før tilstrekkelig undersøkelses- og oppfaringsarbeid hadde funnet sted, og før en oppredningsplan forelå. Da prisen på
molybden og wolfram stupte etter første verdenskrig, var det verken mulig eller hensiktsmessig å reise kapital for ferdigstilling av anlegget.
|
|
Hovland Molybdæn og Wolframgruber
Stavanger 1918
Gruve Aksjebrev er meget populære blant samlere. Se bilder av andre
gruve Aksjebrev
|
|
