Kobbernutens Interessentskab
Aksjeselskap historie.
|
Kobbernutens Interessentskab, etablering og drift
Omkring 1880 fant ledende forretningsfolk i Kristiansand ut at gruvedrift burde være tingen her inne på
"Sørlandets tak". - A/S Kobbernutens Interessentskab så dagens lys i 1881, og i selskapets ledelse
finner man bankfullmektig Johan M. Frøstrup og consul Hans C. Johnsen. Frøstrup spilte en fremtredende rolle i
Christians sands og Oplands Turistforening, mens Johnsen eide ett av byens ledende handelshus.
Etter hvert kom grossererne Joh. P. Johnsen og H. Martens også med i selskapets Direktion.
Så vidt man har brakt i erfaring, begrenset selskapets virksomhet seg kun til områdene lengst nord i Bykle kommune.
På begynnelsen av 1880 årene dreide dette seg om 3 forskjellige forekomster: "Væringsdalen", ca. 13 km. vest for Hovden.
"Koparnuten", ca. 5 km. lenger nord. Og endelig "Langvatn", ytterlige et par km. mot nord. På disse stedene igangsatte
man forsøksdrift etter kobber, i mindre skala. Når det gjelder Væringsdalen og Kopamuten, ble det drevet ut noen få
tonn kobberkis, og et primitivt lite pukkverk ble oppført i forbindelse med driften. -
Den internasjonalt anerkjente geolog, professor J. H. L. Vogt, frarådet således på det mest bestemte, videre drift på disse forekomstene.
Vogt var i 1882 engasjert av Kobbernutens Interessentskab for å undersøke selskapets mineralforekomster i Bykle.
Forekomstene i Væringsdalen og Koparnuten var altså ubetydelige. - Da fikk molybdengruva ved Langvatn atskillig større betydning.
Også her var det i utgangspunktet kobber man var ute etter, og på begynnelsen av 1880 tallet hadde man drevet ut et
par tonn kobberkis. - Da professor Vogt ved befaringen i 1882 anså kobberreservene som marginale, ble videre drift på dette mineral frarådet. -
Imidlertid fattet han stor interesse for de betydelige mengder av molybdenglans, som fantes ved gruva. I sin rapport fra 1882 skriver han
således at "saavidt mig bekjendt er dette den bedste forekomst av dette mineral i Skandinavien, og det er antagelig ogsaa en av de bedste i hele verden".
Det var jo store ord, men man må huske på at dette var før igangsettelsen av Knaben Gruber, som senere ble en av verdens største leverandører av mineralet.
Når det gjelder driften på molybden ved Langvatngruva, var Kobbemutens Interessentskab spesielt aktiv utover i 1880 årene, men helt fram mot århundreskiftet
hadde selskapet en viss aktivitet på stedet. - I følge oppgaver ble det i denne periode tatt ut til sammen 6 - 7 tonn molybdenglans, med en renhets grad
på 60 - 70 %. - I 1902 drev dessuten selskapet Christiania Minekompani ut noen tonn molybdenholdig malm på stedet.
Tyske interesser overtar
Etter dette ble det stillstand noen år, inntil tyske interessenter kom på banen i 1907. - Det var industrimannen Alexander Nack fra Hannover
som da fikk leie driftsrettighetene av Kobbernutens Interessentskab. Nack foretok en del grunnlagsinvesteringer ved anlegget de neste par år,
men gikk konkurs høsten 1909. Kobbernutens Interessentskab overlot deretter rettighetene til det tyske selskap, Gewerkschaft Bergmannsgluck, også det fra Hannover.
Nå ble det fart i sakene ved Langvatn. I sommersesongene 1910 - 1913 arbeidet det opptil 35 mann ved anlegget, hvorav 3 - 4 tyskere. Foruten
selve gruvedriften, ble det foretatt en omfattende byggevirksomhet her inne. - Anleggsveier,
(for hestetransport) damanlegg for drift av turbin, et EImore oppredningsverk, smie, samt 3 arbeiderbrakker, var blant det som ble oppført.
En ingeniørbolig ble også reist nede ved vannet. Her residerte den tyske bergverks direktøren, Leo Janssen. Han var leder ved gruva.
Disse årene ble det drevet ut ca. 10 tonn molybdenglans. - Tross stor prisoppgang på mineralet, grunnet den spente militære situasjonen ute i
Europa, ble driften innstilt høsten 1913. Det var blant annet den tungvinte og kostbare transporten som skapte problemer. Man kløvet nemlig det
ferdige produkt på hesteryggen vestover til Suldal, en strekning på hele 25 km. i høyfjellsterreng. En hest greide kun 80 kg. Pr. tur.
Kobbernutens Interessentskab's siste driftsperiode
Igjen senket stillheten seg over Langvatn. Denne gang fram til våren 1917. Da satte firmaet G.A.Henriksen & co.,
Kristiania, i gang en forsiktig gjenopptaking av driften. Prisen på molybden var nå mer enn 10 doblet på grunn av krigen,
og man så muligheten for lønnsom drift, tross gruvas ugunstige beliggenhet. Høsten samme år ble AlS Kobbernutens
Interessentskab overtatt av Henriksen, og aksjekapitalen utvidet fra 70.000 til 560.000 kr. Gudbrand A. Henriksen, som på denne
tid også var ansvarlig for driften ved Bø kobbergruve i Valle, var forresten sønn av den kjente oberst Frithjof A. Henriksen,
som tidligere hadde vært drivkraften bak Evje Nikkelverk.
Fra nå foregikk igjen gruvedriften ved Langvatn for Kobbernutens Interessentskab's egen regning. Man ansatte ca. 15 mann, og i
årene 1917 - 18 - og 19, ble det i følge offisiell statistikk, drevet ut ca. 7 tonn molybdenglans. Ansvarlig for selve arbeidet ved gruva disse
årene var stiger Johs. Kløvstad fra Arendal. Molybdenglansen ble denne siste driftsperiode smuglet ut til Tyskland, til bruk for
Keiserens krigføring i Europa. Dette førte i neste omgang til at Interessentskabet havnet på engelskmennenes svarteliste.
Mineralet var som kjent meget etterspurt av krigsindustrien.
"Driftsforholdene her inne på høyfjellet var ikke akkurat noen "dans på roser".
Sommersesongen var kort, og boforholdene dårlige. Kosten var også heller skral. Etter hva historien sier, gikk det stort sett på
speket geitekjøtt og flatbrød. En mann var dessuten ansatt for å drive ørretfiske, og å tjuvskyte en rein i ny og ne. Slik ble kosten litt mer variert!
Transporten av molybdenglansen var et kapittel for seg. Den siste driftsperioden hadde gruveselskapet 5 hester, og man leide
bygdefolk for å kløve produktet ut til Hovden, en strekning på nær 20 km. Så bar det videre på rideveg et par mil, for deretter å
fraktes med hest og kjerre hele 8 mil, ned til Ose i Bygland kommune. Ferden fortsatte ca. 3 mil med de to små dampbåtene,
"Bjoren" og "Dølen", til Byglandsfjord, hvor Setesdalsbanen overtok det siste stykket til utskipningshavnen i Kristiansand!
Kobbernutens Interessentskab hadde også andre planer ved Langvatn. Blant annet ble et større kraftanlegg påbegynt i 1918.
Materialer ble brakt inn i fjellheimen, og den dag i dag ser man store rustne jernrør ved vannet ca. 1 km. vest for gruveanlegget.
Planer om drift av hotell skal også ha stått på agendaen!
Ellers fikk gruvedriften dødsstøtet høsten 1918. Da hadde tyskerne kapitulert, og prisen på molybden falt som en stein.
Man fortsatte imidlertid virksomheten sommeren 1919, men om høsten var det definitivt slutt, og det meste av materiellet ble etter hvert solgt.
Etter denne tid har det ikke vært drift på stedet, selv om Kobbernutens Interessentskab med ujevne mellomrom foretok mutinger ved gruva.
Siste gang så sent som i 1946 ifølge offisielle dokumenter.
I størrelse rangerer Langvatn molybdengruve som nr. 10 - 12 blant de ca. 40 molybdenforekomstene i Norge. Ca. 25 tonn molybdenglans ble
utvunnet gjennom de forskjellige driftsperioder. Dette er imidlertid kun en brøkdel av hva de store gruvene på Knaben produserte.
Så sent som i 1965 - 67 drev den engelske bergverkseksperten, Frank Vokes, ansatt ved NTH, undersøkelser ved gruva.
Nye malmreserver ble ikke påvist, og stillheten senket seg for godt over Langvatn!
PS. Les andre Aksjebrev historier.
|
|
|
